Bokelskere.no

I denne boka av Unni Lindell får leseren oppleve at tida går. Den før så virile Cato Isaksen er nå blitt en eldre mann nær pensjonsalder og er mer eller mindre satt på sidelinjen i den praktiske etterforskningen.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

I herværende bok ligger synsvinkelen stort sett hos politikvinnen Marion Dahle. På grunn av tidligere skader og en vanskelig psyke er hun satt til å jobbe med cold case-saker. Men så skjer det et mord som ser ut til å ha forgreninger til nettopp Marions sak. Den nye saken havner på bordet til Cato og teamet hans, men de gjør liten framgang. Det er først og fremst da Marion gjennom sin utstrakte intuisjon og sårbare følsomhet ser sammenhenger at det nye drapet blir oppklart.
Marions sak gjelder et fem år gammelt drap i Maridalen – et drap som politiet aldri har klart å løse- Det dreier seg om en ung jente som ble funnet drept i teltet sitt som hun hadde satt opp på en slette inne i skogen. Ikke langt fra dette stedet lå en forlatt militærleir. På drapstidspunktet huset disse bygningene en skole for vanskeligstilt ungdom. Nå er det et dronefirma som bruker deler av bygningsmassen.
Mens Marion arbeider med sin sak, skjer det altså et nytt drap på akkurat det samme stedet. Også denne gangen ligger den drepte i et telt. Men det som skurrer er at denne gangen er det ikke en ung kvinne, men en middelaldrende mann som er blitt drept. Offeret er gift og har en 16 år gammel datter, Agnes. Det er under samtaler med henne og andre familiemedlemmer av den døde at sammenhengen begynner å gå opp Marion. Den drepte mannen var en pasjonert insektsforsker, en interesse som også hans datter Agnes deler. Svært ofte dro han hjemmefra for å ligge i telt oppe i skogen. Den viktigste beveggrunnen hans var imidlertid ikke insektene, men derimot av personlig kjønnsmessig (transseksuell) art. Han iførte seg kvinneklær mens han i sin ensomhet teltet oppe i skogen. Det er altså rimelig å tenke at drapsmannen så ham i slike klær utenfor teltet rett før han gikk til angrep, og da han oppdaget feiltakelsen, var det for sent.
Fra første stund er det ikke bare Marion og hennes bevegelser vi følger. Også en ung mann (lenge bare omtalt som ”han”) kommer mye til orde gjennom boka. Denne unge mannen (med et syndrom gjør ham retardert på noen områder og uvanlig skarp på andre) har en drone som han ofte leker seg med oppe i skogen. Dronen fotograferer ting som skjer slik at han kan følge med på at som foregår her oppe. Han får naturligvis øye på teltet og på personen kledd som kvinne. Denne unge mannen, Morgan som han heter, er en stor beundrer av brannmannen Torbjørn. Denne har vært soldat i Afghanistan. Den gang drepte han flere ganger unge kvinner som befant seg inne i et telt. Disse drapene ble aldri helt avslørt av hans overordnede. Det var Torbjørn som fem år tidligere drepte den unge kvinnen i teltet oppe i Maridalen. Morgan som har fulgt med Torbjørn, er den eneste som vet dette. Drapet på mannen i kvinneklær var naturligvis en feiltakelse som Morgan gjorde da han ville kopiere helten sin, Torbjørn. Så en dag er det ungjenta agnes som drar opp i skogen for å studere insekter den dagen da de svermer på det mest intense. Hun slår opp teltet på nøyaktig samme plass som faren hadde gjort. Dronen til Morgan fanger dette opp, men nå er politiet i hælene og får avverget drapet.
Også historien rundt en liten gutt har fått stor plass i boka. Han og moren bor også i dragehuset akkurat som Marion og kjæresten hennes Heine. En dag da Marion er oppe i Maridalen for å kartlegge forholdene, blir hunden hennes Birk borte. Det viser seg senere at han har spist rottegift som dronemannen Morgan har lagt ut. Etterpå tilbyr Heine seg å dra opp i skogen for å lete etter Birk. Han tar med seg den lille gutten. Dette blir naturligvis observert av Morgan som noe senere av redsel for å bli avslørt, kidnapper den lille gutten utenfor dragehuset. Guttens far er fra Somalia, og lenge tror man at det er han som har dratt av gårde med sønnen. Det skal gå en måned før gutten blir gjenfunnet.
Det er som sagt mange tråder og bihandlinger i boka. Ikke desto mindre er forløpet klart og lettfordøyelig.

Gnistrende siste 50 sider, men ellers var dette syltynne greier. Grunnlaget er sikkert lagt for flere Marian Dahle-bøker, som jeg håper vil vise en bedre utgave av hovedpersonen. Her er hun langt unna det som forventes av en ansvarlig politi-etterforsker..

Jeg ble skuffet da man fikk vite plottet. Da var det ikke spennende lenger og for meg ble det tydelig tidlig i boken hva som muligens kom til å skje. Men jeg liker jo Fossum kjempe godt så det kan være at jeg ikke var i den "rette stemingen" da jeg leste boken. Jeg likte slutten veldig godt, den siste setningen. Den tenkte jeg lenge på og man kan analysere den i evigheter. Gode, veldig gode skildringer. Anderledes bok fordi det starter med avhører, etter at den (kriminelle) handlingen er begått.

Er dette med hensikt?
Eksempelvis er det seks oppføringer av boken "Ringworld" av Larry Niven. Selv om det er forskjellige utgaver, så hadde det vel holdt med en oppføring, eller?
Er en av utgivelsen spesiell (ala directors cut e.l.) er det greit, men her er de vel ganske like, antar jeg.

Läckberg er tilbake med en ny krim fra Fjällbacka. Boka er en av de bedre bøkene hennes, og om du liker de foregående bøkene vil du nok like denne godt. Boka er passe lang, og er både spennende og interessant. Vi blir også enda bedre kjent med Erica, Patrik og resten av den faste gjengen ved Tanumshede politidistrikt. Har du ikke lest de første bøkene anbefaler jeg det. Selve handlingen i boka har ingen direkte sammenheng med de foregående bøkene, men jeg synes det er en stor fordel å bli kjent med karakterene og følge de fra starten av.

Actionfylt og forsåvidt spennende bok, men desverre full av logiske brister som gjør den altfor lite troverdig

Jösses så spännande den här boken var! Jag kunde även uppskatta att känna hur paniken kramade om mig när Kajsa fick sina ångestattacker och hur fint barnen och relationen till dem var beskriven. Givetvis hoppas jag på att det finns fortsättning.
En kvart senare: HA! Jag har ju läst fortsättningen men trodde att det var boken före detta hände. Så förvirrad kan jag vara, men efter SVIK önskar jag mig en fortsättning i alla fall! Och så har jag lagt in att jag önskar mig den första boken som handlar om omsorgssvikt och barnhemsbarn.

En ung mann blir funnet sterkt forkommen ved en togskinne. Han viser seg å være en mann som har vært forsvunnet i over 10 år. Det var Joona Linna som ledet etterforskningen, og det kom for en dag at en polakk var gjerningsmannen, selv om Joona ikke kunne bevise noe. Polakken ble likevel tatt på fersken med et annet offer, og buret inne på psykiatrisk avdeling under streng bevoktning.
I alle år har Joona vært overbevist om at polakken hadde en medhjelper, og nå skal det vise seg at Joona får rett. Problemet er nemlig at søsteren til den hjemvendte mannen fremdeles er i live, og det haster med å finne henne. Noen må gå "under cover" på psykiatrisk avdeling hos den livsfarlige polakken...

Kepler har leseren i sin hule hånd nok en gang!

Bok nummer fire om etterforsker Joona Linna.

ett glimt inn i en virkelighet vi alle blir/ er en del av. Tankevekkende om eldreomsorg. spenningen tok seg opp utover i boken. ok krimbok

veldig bra! boka ble slukt, Horst innfrir :-)

Herlige Finn Bjelke! Hørte denne som lydbok, som forfatteren selv leste. Han er innom mange forskjellige temaer, som han virkelig beskriver godt med en fin snert. Problemet med en slik bok, er at det blir for mye artig på kort tid, og da blir det ikke så artig lenger. Jeg klarte ikke å le så mye på slutten av boka. Heldigvis var den bare på 2 CD-er. Frister ikke å høre neste bok fra Bjelke, da må jeg i tilfelle lese/høre i små porsjoner om gangen. Det er kanskje løsningen. Å høre en slik bok frem og tilbake til jobb, i en halvtime om gangen, ble litt kjedelig.

Når man skal bli pappa for første gang utstyrer diverse familiemedlemmer en med diverse tusen sider med forberedende materiale. De alle fleste baby/gravid/barnebøker har en egen pappadel, som gjerne kan oppsummeres med en av to temaer: 1. Husk at det er mamma som er den viktigste. 2. Fryktelig moraliserende del om å gi fra seg sin fritid og å unngå rockemusikk osv osv.(her er et sitat fra en amerikansk bok jeg fikk av min svigersøster: Just remember this dads, the correlation between dads listening to heavy metal, hip hop and RnB music and babies dying in their sleep is EXTREMELY high.)

Det er derfor befriende med en bok om å bli pappa som heller mot det humoristiske, men som likevel svarer på ulike ting man lurer på, uten å gjøre det med pekefingervifting. Det skader heller ikke at boken er illustrert av Frode Øverli og at hvert kapittel er innledet med et passende sitat fra popmusikkens historie.

"Svarte sekunder" er en krim der gåten om hvem som er gjerningsmannen ikke er det viktigste. Her er det noen fine personskildringer og Karin Fossum viser psykologisk innsikt. Hun skildrer en ekte Neikob: Emil Johannes er en enkel mann som ingen har hørt si noe annet enn "nei". De som omgås han må derfor formulere finurlige spørsmål, akkurat slik Jakob gjør med sin venn: "Du sier vel ikke nei til en tur?" Vi møter to mødre som gjør hva som helst for sine sønner. Sejer har noen viser noen meget alternative forhørsmetoder, og hele veien ser vi hvilken respekt Skarre og Sejer behandler de involverte med. Mer kan man vel ikke si om en krim uten å røpe for mye.... Jeg begynner faktisk å like Karin Fossum :)

Når livet blir tøft og vanskelig…

Hajna er en ung og miserabel kvinne. Hun løper gjennom et vindu i et forsøk på å ta livet av seg selv, men mislykkes og dermed blir hun tvangsinnlagt på Varden, et hjem for mennesker som av en eller annen grunn ikke føler seg hjemme i samfunnet. De er outsidere som ikke er helt sikre på hvordan man takler livet eller hva de egentlig vil med det. I mellomtiden er de på Varden for å finne ut av akkurat det.

Etter mislykket selvmordsforsøk, prøver Hajna å sulte seg i hjel. Lenge før selvmordsforsøket har hun sluttet å spise for flere dager siden og på Varden spiser hun heller ikke. Hun vil bare dø, sakte, men sikkert. Samtidig oppdager hun også sakte, men sikkert at hun trives på Varden sammen med disse underfundige menneskene som hun får raskt kontakt med. De bryr seg om hverandre og tar vare på hverandre så godt de kan. En virkelig sammensveiset gruppe. I alle fall for de fleste.

Karin Fossum imponerer meg stadig når hun beskriver mennesker. Derfor liker jeg bøkene hennes veldig godt, spesielt kriminalromanene hennes med fantastiske Konrad Sejer. Som i kriminalromanene hennes, beskriver hun også i denne boka personskildringene ypperlig. Hun har en fremragende psykologisk innsikt. Og måten hun beskriver utseende deres på gjør det veldig lett å se for seg disse personene. Man blir så godt kjent med dem og det er lett å føle sympati for hver enkelt person.

Jeg leste som kommentar på bokelskere.no av ei som listet opp to forfattere hun mente var overvurdert og hun mente at Karin Fossum var en av dem. Fordi hun mente at hvis du har lest en bok av Fossum, har du i det minste lest halvparten. Og min tanke da var: Er det ikke slik med alle forfattere? Alle bøkene til hver forfatter, eller i det minste de fleste bøkene er veldig like og enten så liker du skrivestilen deres eller ikke. Sånn er det bare. Og som kriminalforfatter er hun mye bedre enn Lindell, Läckberg, Larsson osv, som skriver i krimsjangeren. Og her beviser også Fossum at hun er en dyktig romanforfatter. Man blir så godt kjent med personene og miljøet. Man blir fort til en del av det.

De gales hus har i flere år stått ulest på hylla (fy skamme meg). Jeg vet ikke hvorfor den har stått ulest så lenge, men det er dessverre flere bøker som lider med å vente på å bli lest av meg, men jeg er ikke tom for lesestoff heldigvis! De gales hus er en varm og morsom (litt feil å kalle den morsom også, men hvis dere leser den, så skjønner dere hva jeg mener). Den fikk meg flere ganger til å trekke på smilebåndet og selv om det er noen dager siden jeg leste den, så jeg griper meg stadig å tenke på den. Den er fin å tenke tilbake på. Spesielt hvis det er noen ganger man syns livet føles hardt så er det alltid noen som har verre enn deg og da er det kanskje lettere å sette pris på det man har. At man ikke har det så verst likevel. De gales hus er en lunefull bok å lese og en bok som er lett å bli glad i på en sær måte.