Tekst som har fått en stjerne av Åsmund Ådnøy:

Viser 1 til 20 av 80:

En stjerne for din presise omtale!

Og likevel kom vi ut med så forskjellige opplevelse av boken. Jeg lot meg rive med og moret meg. Tror du ikke Jane Austen ironiserer over nettopp dette livet du beskriver? Lest fra en slik innfallsvinkel gir jeg terningkast 5. Et fornøyelig og (sannsynlig) realistisk innblikk i en verden fjern fra vår egen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Burde vel fort forstått at en vitsebok fra 1993 ikke har tålt tidens tann særlig godt. :)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Kom meg gjennom. Mogleg boka er betre på orginalspråket? Det var iallefall tunglest - mange innskutte bisetninger der eg måtte lese fleire gonger for å skjøne kva ho eigentleg snakka om. Men deilig å krysse den av lista...

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Godt det ikkje berre er meg! Det er mogleg eg hadde elska boka om eg nettopp hadde lest eit anna «standardverk over Romerriket historie» (som er eit av baksidesitata). Som det er bruker eg uforholdsmessig mykje tid på wikipedia for å skjønne kva forfatteren peiker på. Skal kjempe meg gjennom, men enn så lenge ganske skuffa.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Kjedet meg jeg også, og ga den terningkast tre. Og det til tross for at jeg er rimelig frankofil med franskstudier fra Blindern, fransk svigermor og mange turer til Frankrike generelt og Paris spesielt etter hvert. Det eneste som fenget meg litt, var at jeg så for meg Vernon som en slags morderne versjon av Camus' Den fremmede. Men jeg irriterte med over hovedpersonen i Den fremmede for hauger av år siden, og jeg irriterte meg over Vernon Subutex nå.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Denne boka fikk jeg veldig lite ut av, og det er meg et mysterium hvorfor den er ansett som en klassiker. Syntes man bare ble kastet midt uti en historie uten verken begynnelse eller ende, og med et vagt persongalleri som man aldri ble kjent med. Jeg hadde nesten følelsen av at boka var delt i to og at jeg hadde begynt rett på del to og ikke fikk med meg hva historien egentlig handlet om. Ja, det var mørkt, ja, imperialismen er et mørkt kapittel i historien, ja, grådighet er roten til mye ondskap, etc etc. Syntes ikke denne boka tilførte meg noe som helst jeg ikke hadde hørt før.. har jeg misforstått noe helt fundamentalt?

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Hva kan stå i veien for ekte kjærlighet? Vel, klassetilhørighet, sosial status, egen usikkerhet og en hel haug med ting kan sabotere for denne kjærlighetshistorien.

Vi følger Marianne og Connell fra videregående til studenttiden. Marianne kommer fra en rik familie, men hun har et ganske kjølig forhold til moren og broren sin. På skolen er hun flink og venneløs. Connells mor jobber som vaskehjelp for familien til Marianne. Det er slik Connell blir kjent med henne. Han er populær på skolen og vil holde vennskapet med Marianne hemmelig.

Dette er bare det første hinderet, men de kommer stadig tilbake til hverandre gjennom de neste årene. Synsvinkelen veksler mellom de to, og det gjør at vi forstår begge og kan se sammenhenger de ikke kan se.

Boken setter ord på finstilte følelser. Den får frem usikkerheten i relasjoner og ulike sosiale sammenhenger. Hva som blir sagt, hva som ikke sies, hva som ligger mellom linjene.

Boken maler frem en magisk stemning. Alle følelsene, det føles så inderlig og ekte. Til tider er det hjerteskjærende, trist og rått, til tider vakkert. Akkurat som livet er.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Bøker der du kan kjenne deg igjen! Utfordringer med å være i etablerings-fasen, finne seg selv, hvordan man framstår på sosiale medier, henvisninger til youtube, instagram, musikk, osv. Kan selvfølgelig leses av yngre og elsre, men treffer kanskje ekstra godt de som kan kjenne seg igjen og tenke "akkurat sånn er det!"


Godt sagt! (5) Varsle Svar

Frekt og morosamt om regjeringa Gerhardsen

I byrjinga haglar det tett med passe ironiske og konsise karakteristikkar av Hauglands kollegaer i regjeringa Gerhardsen 1955-65. Serleg lengstsittande utanriksminister Lange vert skyteskive for Hauglands kvasse pilar. Blant dei som får lovord er Gerhardsen sjølv og noko overraskande, kong Olav. Dei første fem åra verker det som dagboksnotata vart til for å gje forfattaren utløysing etter strevsame dagar på jobben. Mot slutten, og det nærmer seg dei dramatiske kriseåra 1963-65, vert dei daglege innføringane fyldigare og meir opplysande.

Så lenge etter hendingane er sjølvsagt det meste gløymt eller ukjent for moderne lesarar. Haugland hjelp riktignok til med nyttige innleiingsord, etterord og kommentarer. Inntrykket eg sit att med, er likevel at han - i likskap med fleire andre statsråder - er mest opptatt av «personalpolitikk.» Er nokre statsråder på veg ut? Kven vil kome i staden? Kven vil få dei høgste embeta som fylkesmann, dommar i Høgsteretten, sivilombodsmann? Og ikkje minst korleis er det med helsa til dei einskilde statsrådene? Lukkelegvis er det berre ein statsråd som døyr på post i dei åra Haugland vart først justisminister dinest kommunalminister.

Påfallande er fråværet av kvinner i regjeringa. Dei to som er innom, Rakel Seweriin og Åse Bjerkholt, får båe syrleg omtale. Eit anna trekk er fråværet av statsekretærar og politiske rådgjevarar som no til dags slår ring om ministrane.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Dikt som slår meg i bakken


Godt sagt! (6) Varsle Svar

Utrolig spennende og velskrevet. En bok som overrasket meg gang på gang.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Mitt første møte med Solstad var i 2006. Da lekte jeg raddis og leste «Gymnaslærer Pedersen» fordi det var kult. For å være ærlig så tror jeg ikke at jeg var moden nok for Solstad på den tiden - for jeg åpnet ingen bøker av han igjen før nå. 13 år senere.

Jeg vet ikke om det er fordi jeg har blitt eldre, men Marte (28) liker, imotsetning til Marte (15), Solstad.

Ja, det er litt slitsomt at hele boken er skrevet som en lang tekst uten kapitler eller tydelige avsnitt. Og ja, det er spesielt at setningene er så lange at de byr på både syv og åtte kommategn. Likevel var det liksom noe veldig drivende med det.

Rommet for handlingen rent konkret er Notodden og Oslo. Likevel får jeg lyst til å si at rommet for handlingen er inne i hodet på hovedpersonen T.Singer. Dette er en bok full av følelser og emosjoner. Singer er ensom, og det gjør vondt å være en del av hans verden. En verden hvor alle forhold egentlig ligger til rette for å ha det fint - men hvor Singer ikke finner sin plass. Ikke som stefar, venn, kollega eller likemann. Tidvis vil han så gjerne, men det blir bare med tanken. Han forblir derfor i ensomheten - en følelse Solstad skildrer så godt.

Jeg ble overrasket av hvordan denne boken traff meg, og jeg kan ikke annet enn å rulle en 6 på terningen

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Bøker til hjelp og trøst for foreldre.


Godt sagt! (1) Varsle Svar

Denne blir samenlikna med The Handmaid´s Tale - ei bok eg elska! Fallhøgda var dermed ganske stor, og eg må dessverre seie at boka ikkje berre fell; ho stupte. Starta bra, spennande utgangspunkt, interessant tema. Vi befinner oss omlag tusen år fram i tida. Forfattarinna av boka, Naomi, mottar eit manus, ein historisk roman, frå ein forfattarkollega - og det er dette manuset vi leser. Han tek føre seg fortida - då dette fenomenet "kraften" oppsto. Kraften som dukka opp i alle ho-kjønna i verda og endra verdsbilete. Så det vi leser er ein slags analyse og filosofering av korleis krafta oppsto, korleis ting moglengens var før krafta oppsto og korleis heila verda blei enda då krafta kom

men så ... interessen dabba av. Eg trur det skuldast at eg ikkje kjente noko for karakterene. Dei var liksom berre der som nokre pappfigurar som sa ditten og gjorde datten. Eg kom meg ikkje inn under huden på dei, dei blei ikkje "tredimensjonale" nok. Syntes og handlinga tidvis blei litt for overfladisk. Sakna meir kjensle, mer menneskeligheit. Tenkte fleire gonger undervegs at denne boka ville gjort seg betre som film eller TV-serier enn som roman (og - det viser seg jo gså at boka skal bli til TV-serie...)

Absolutt underhaldande og tankevekkande. Men ingen høydare. Boka hadde stort potensiale, som eg føler at blei ødsla bort, dessverre. Kunne blitt så bra dette, men nei, noko eg ikkje klarar å sette fingeren på gjorde at boka ikkje blei det meisterverket ho kunne blitt.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Johan Harstad bør være kjent for et relativt stort publikum, kanskje særlig for romaner som «Hässelby» og «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet» hvor sistnevnte ble gjort om til tv-serie på NRK for noen år siden. Hans foreløpig siste utgivelse er den temmelig omfangsrike «Max, Mischa & Tetoffensiven», utgitt i 2015, og som han har mottatt prestisjetunge internasjonale priser for. [Feil, det er selvsagt «Ferskenen» fra 2018, ulest for min del dessverre.]

Men den boka jeg skal snakke om nå, det er «Ambulanse» fra 2002. Formatet i denne novellesamlingen er ikke stort, den er på under 200 sider og den representerer også forfatterens skjønnlitterære debut. Dette er med andre ord ikke en ny bok, men jeg følte nå at tiden var kommet for å tette et hull i hans forfatterskap – og det var jo en sann glede.

«Ambulansen» som litterær metafor er ikke så dum, ambulansen eller utrykningskjøretøyet kan lett symbolisere frykten for det forgjengelige i livet, men den kan også representere håpet om at det finnes en redningsplanke der ute, selv for den som føler seg som aller mest fortapt. Som et samlende element for urbane fortellinger om moderne livsanskuelse er den svært treffende og meget effektiv, selv nå 17 år etter utgivelsen.

Historiene i samlingen kretser rundt de mektige og evige temaene, som liv og død, kjærlighet og forakt, frykt og mot. Ambulansen selv er innom jevnlig i novellene og den fungerer som et element som binder historiene sammen der den farer gjennom aktørenes liv, kanskje som et varsel om ulykke eller noe ubehagelig ELLER som et symbol på en ny retning i livene deres. Vi møter også ambulansesjåføren selv i åpningsnovellen, der han fortvilet forsøker å balansere traumene fra arbeidet i felten med et normalt familieliv, slik mennesker i ekstreme yrker ofte skildres på film, som mennesker med plusser og minuser, men også dypt preget av den rutinemessige katastrofen de må forholde seg.

I en annen novelle møter vi en voksen sønn som har en gammel far som ligger for døden, som ikke klarer å unngå å planlegge hver minste detalj rundt både døden selv og alt det som skjer ellers i livet hans, og selv ikke midt i tragedien klarer han å unngå å tenke på hver eneste bidige detalj som skal fikses, ordnes og stelles med. Men liv og død kan ikke alltid planlegges på den måten, noe sønnen snart får merke. I en annen historie møter vi en ung forelsket gutt med vannskrekk som fortvilet forsøker å forsere utfordringen med å dykke ned til bunnen av et svømmebasseeng for å hente opp en livredningsdukke. Klarer han det, og i så fall – ligger nå egentlig frelsen der?

Jeg nevnte det filmatiske aspektet tidligere, og det er i det hele tatt noe filmatisk over beskrivelsene i mange av novellene i «Ambulanse». Tilsammen minner de litt om den formen for flettverksfilmer som var populære rundt årtusentallet, altså der mange ulike historier flettes sammen med hverandre. Et eksempel på det er «Magnolia» av Paul Thomas Anderson, som dukket opp på kino i 1999, tre år før denne samlingen så dagens lys.

Selv om ord flyter i en mild strøm så er både mental og kroppslig smerte et gjennomganstema her, noen ganger forbundet med krig og terror, andre ganger med hverdagslige gjøremål og en følelse av ren og skjær maktesløshet. Spesielt i novellen «Vietnam, torsdag» gir Harstad oss en inngående og smertefull innføring i hvordan napalm egentlig virker på huden – ikke en vakker opplevelse, men troverdig, inntil det smertefulle.

Akkurat som musikkplater egentlig er meningsløse uten en eller annen form for samlende kraft, om ikke annet som i en gjennomtenkt rekkefølge på låtene og et gjennomgående sound, så er det samme selvsagt tilfellet for gode novellesamlinger. I alle fall så ER dette tilfellet for «Ambulanse», og det er noe som slår en etter endt lesning at dette minner vel så mye på en roman som en novellesamling, enkelte av figurene opptrer flere steder, og den føles helhetlig og historiene gir best mening når de leses i sin helhet.

Jeg er svært glad for at jeg gikk tilbake for å lese dette ungdomsverket av Harstad, den bør ingen med sans for gode noveller gå glipp av.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Updike skriver godt. Likevel stiller han leseren foran hindringer. Først etter de første sidene med innfløkte avsnitt, fløt resten av romanen med atskillig mindre motstand. Rammen er grei nok. I løpet av en dag i 2001 lar 79-årige Hope Chafetz seg intervjue om sitt eget kunstnerliv. Men den unge intervjueren er først og fremst opptatt av hennes forhold til sine enda mer berømte kunstnerektemenn. I romanen har de fått konstruerte navn, som Zack og Bernie, men bak pseudonymene skjuler seg virkelige navn som Jackson Pollock og Andy Warhol.

Vi får derfor en grundig gjennomgang av kunstens vilkår og utvikling i New York fra 1940-tallet og utover, fra abstrakt ekspresjonisme til «pop art» og andre retninger mot slutten av århundret. Vi får dessuten innsikt i hvordan det er å være kvinnelig kunstner, ektefelle og forelder i skyggen av berømte og ambisiøse menn. I løpet av samtalen virvles det opp tanker og minner fra et langt liv som Hope ikke alltid deler med sin gjest.

På sett og vis blir romanen en omvei til de aktuelle kunstnerskjebnene. For eksempel hadde NRK nylig et fantastisk intervju med den høyst levende Håkon Bleken der han forteller svært direkte både om sin vanskelige oppvekst og sin utvikling som kunstner. Noe tilsvarende fant jeg i Martin Gayfords gode bok om Lucian Freud: Man with a Blue Scarf utgitt i 2010.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Dette er ei bok med høy "kultfaktor", noe som gjør at boka får en god del omtale, og tiltrekker seg ganske mange nysgjerrige lesere. Men det at forfatteren slenger om seg med transer, fitter og pikker, kola, lesber, pornoskuespillere, rockesangere som begår sjølmord og blakke platesjappeeiere som røyker sigaretter som er rulla av sneiper finni på gata, gjør ikke dette til ei god bok. Her skjer det altfor mye, hele tida, og resultatet blir en usammenhengende, anstrengende og lite troverdig historie som det, i hvert fall for meg, blir vanskelig å henge med i og engasjere seg i. Nå skal det riktignok sies til bokas forsvar at jeg bare er litt over halvveis, og jeg leser alltid bøkene ut, så vi får se, men foreløpig blir dette litt for kult etter min smak. Det blir nok litt hurtigspoling.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Man må gå på jorda om den så er glødende. Og man må ha sko på.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Les de fire store! sa han til søsteren som gikk på husstellinjen og hadde lært at de fire store var løk, purre, potet og gulerot. Først nå, nærmere femti år gammel er professor Kvist begynt å tvile. Kanskje er virkelig løk purre, potet og gulerot til mer nytte enn Kielland og Co.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Riktig, Stendhal raljerer jo over adelens ørkesløse liv; selv den eneveldige (fiktive) fyrsten av Parma kjeder seg umåtelig. Samtidig er karrieremulighetene for unge adelsmenn svært så begrensete; vanlige borgerlige yrker er jo utelukket. Ikke rart at bokas helt søker kjærligheten av den riktignok uoppnåelige varianten som veien til lykken!

Den politiske analysen hos Stendhal er unektelig innfløkt, men forutseende. Eneveldet i «Parma» har store svakheter, og selv fyrsten må balansere mellom ulike politiske grupperinger, inkludert de liberale som vil ha et moderne konstitusjonelt styre med like rettigheter for alle. Et tragisk moment hos Stendhal er at Parma har en fremtidsorientert statsminister som velger å spille på lag med eneveldet nesten helt til siste side. Fyrsten selv drømmer merkelig nok om å bli konstitusjonell konge over hele Nord-Italia, også for de områdene som da ble kontrollert av østerrikerne. Her gir Stendhal i 1830 (!) en forsmak for revolusjonsåret 1848. Det året gjorde Venezia et mislykket forsøk på å gjenreise republikken, mens kongen av Piedmont (Sardinia) gjorde et like mislykket forsøk på å samle hele Nord-Italia til et grunnlovsbasert monarki. Med andre ord, Stendhal griper inn i diskusjonen om prinsippene for politisk organisering som skulle prege mye av 1800-tallet. Det kongelige eneveldet i Europa er borte med unntak av en liten avkrok som heter den Svenska Akademien hvor den personlige kongemakt visstnok fortsatt spiller en avgjørende rolle.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Anne-Stine Ruud HusevågFriskusenMarit HåverstadSigrid Blytt TøsdalTrude OmaLibra85Tonesen81ToveLasse SteinnesJakob SæthreKarin BergLabbelineMereteJohn Glenn RobertsenRune U. FurbergMonaiEgil KristiansenHarald AndersenHilde H  HelsethAud- HelenBenedicte Sønsteby AndreassenEirin EftevandAjiniakraRufsetufsaKine Yun Hoch-NielsenDemeterLeseberta_23Kjetil AudsenSiljeBerit RLilleviElin Skjerengingar hJulie StensethMorten JensenBjarte FoshaugHeidiVildeIngebjørgfla