Bokelskere.no

En favoritt ♡

En serie gode portrettintervjuer fra dette tidsrommet finnes i samlingene til Niels Chr. Geelmuyden, blant annet Sataniske portretter(1990) og Gud og hvermann(2001). I likhet med Larsen skriver han vittig og presist om personer som har satt spor etter seg i norsk offentlighet.

Den som imponerer meg mest i bibelen det må være Paulus med sine imponerende måte å sno seg unna vanskelige situasjoner på med sin unike talegave.

En av få norske jøder som overlevde oppholdet i Auschwitz, forteller sin historie som er full av grusomheter, men også menneskelig varme og håp. Herman var fast bestemt på å overleve og returnere til Norge, noe han også gjorde som den eneste i familien. Resten var blitt utslettet av nazistene.

En uhyre sterk og viktig leseropplevelse. Nesten umulig å lese uten å ta pauser.

Min far, bergenser, pleide å si at det er en viss type bergensere vi andre tar avstand fra. Og han nevnte dem som krever at andre skal reise seg når Nystemten ble spilt. Ellers hadde han nok mye patriotisme og ikke minst lokalkunnskap. Det er jo en flott by! Og boken er fantastisk; jeg lo høyt akkurat som deg. Forfatteren er både sprenglærd og morsom.

Huff og huff, dette var noe tynne greier.

Dr. Glas: Fra pliktmenneske til overmenneske.

Flere omtaler her har tatt for seg karakteren til hovedpersonen og hvordan personlighten hans utvikler seg i løpet av de månedene dagboken strekker seg. Men boka er åpenbart også en idéroman der protagonisten trekkes mellom ulike tidsriktige filosofiske og naturvitenskapelige retninger omkring 1900.

Allerede på første side møter vi Schopenhauer gjennom en anekdote. Noen nærmere utdyping får leseren ikke, men det kan være verdt å vite at Arthur Schopenhauer betegnes som en «pessimistisk filosof» (Wikipedia). Innledningsvis leser vi hvordan Dr. Glas trekkes mellom en formalistisk pliktetikk og et radikalt livssyn basert på humanisme og den gang nyere vitenskapsteori. Det er idéer preget av kjølig rasjonell tenkning i tråd med Darwins evolusjonslære.

Men etterhvert som Dr. Glas engasjerer seg i forholdet mellom Helga og hennes mann, settes det igang sterke følelser som trekker veksel på helt andre tenkere i samtiden. Vi er innom Herbert Spencer og dikterne Charles Baudelaire, Émile Zola, Dostojevski og Henrik Ibsen. Spencer fremmet sosialdarwinismen med vekt på den enkeltes kamp for tilværelsen, Baudelaire la vekt på flytende, forgjengelige livserfaringer (Wikpedia), mens Dostojevski og Ibsen som vi vet tok for seg sinnets irrganger før Freud. Freud nevnes riktignok ikke, men det kan jo være verdt merke seg at boka hans Drømmetydning kom ut 1900, noen år før Söderberg fullførte sin roman.

Utenom Baudelaire diskuterer ikke Söderberg disse idéstrømningene direkte, men kommer innom dem gjennom dagbokas enetaler og samtalene Dr. Glas har med sine kvinnelige pasienter og mannlige venner. Spørsmålet som indirekte reises er om frigjøringen fra pliktetikken åpner veien for «overmennesket» Dr. Glas som en forløper for nåtidens ensomme terrorist?

Forunderlig at noen av de beste bøkene har innledninger som det er nesten uutholdelig å komme gjennom. Det tok meg flere tiår å få lest ferdig Larmen og vreden / The Sound and the Fury. Nå står den for meg som den beste skrekkromanen jeg har lest. Til fyret var ikke så ille; jeg fikk faktisk lyst til å lese mer av Virginia Woolf, for eksempel Mrs. Dalloway og The Waves

En stjerne for din presise omtale!

Og likevel kom vi ut med så forskjellige opplevelse av boken. Jeg lot meg rive med og moret meg. Tror du ikke Jane Austen ironiserer over nettopp dette livet du beskriver? Lest fra en slik innfallsvinkel gir jeg terningkast 5. Et fornøyelig og (sannsynlig) realistisk innblikk i en verden fjern fra vår egen.

Burde vel fort forstått at en vitsebok fra 1993 ikke har tålt tidens tann særlig godt. :)

Kom meg gjennom. Mogleg boka er betre på orginalspråket? Det var iallefall tunglest - mange innskutte bisetninger der eg måtte lese fleire gonger for å skjøne kva ho eigentleg snakka om. Men deilig å krysse den av lista...

Sprelske innfall i en dyster etterkrigstid

Boka starter lovende med en dramatisk episode helt på slutten av 1. verdenskrig. Alle vet at krigen snart er over, men likevel fortsetter kampene. For noen offiserer er det siste sjanse til å vinne ære selv om det skjer på bekostning av sine egne menige soldater. De to menige soldatene, Albert og Édouard overlever såvidt. Henri Pradelle er den kyniske offiseren. Vi skal følge alle tre videre i romanens 461 sider.

Deretter blir forfatteren mest opptatt å videreutpensle karakterene sine uten at det egentlig skjer så mye i et Paris som er helt utmattet etter krigen, selv om franskmennene kan erklære seg som vinnere.

Spennende avslutning
Først i siste del av boka lanseres svindelforsøkene som den engelske boktittelen viser til. Det er spennende fortalt, selv om Lemaitre hele tiden minner oss om at Albert egentlig er en timid og nervøs person, også når han utfører en serie risikofylte handlinger. Édouard derimot er vågehalsen, trass i at han nettopp mangler både underkjeven og den øvre delen av halsen.

Lemaitre hevder at flere av de kriminelle handlingene i boka bygger på kjente skandaler ved utbyggingen av de massive krigskirkegårdene i Nord-Frankrike etter 1. verdenskrig. Norsk tittel: Vi ses der oppe (Aschehoug 2015).

Godt det ikkje berre er meg! Det er mogleg eg hadde elska boka om eg nettopp hadde lest eit anna «standardverk over Romerriket historie» (som er eit av baksidesitata). Som det er bruker eg uforholdsmessig mykje tid på wikipedia for å skjønne kva forfatteren peiker på. Skal kjempe meg gjennom, men enn så lenge ganske skuffa.

Kjedet meg jeg også, og ga den terningkast tre. Og det til tross for at jeg er rimelig frankofil med franskstudier fra Blindern, fransk svigermor og mange turer til Frankrike generelt og Paris spesielt etter hvert. Det eneste som fenget meg litt, var at jeg så for meg Vernon som en slags morderne versjon av Camus' Den fremmede. Men jeg irriterte med over hovedpersonen i Den fremmede for hauger av år siden, og jeg irriterte meg over Vernon Subutex nå.

Denne boka fikk jeg veldig lite ut av, og det er meg et mysterium hvorfor den er ansett som en klassiker. Syntes man bare ble kastet midt uti en historie uten verken begynnelse eller ende, og med et vagt persongalleri som man aldri ble kjent med. Jeg hadde nesten følelsen av at boka var delt i to og at jeg hadde begynt rett på del to og ikke fikk med meg hva historien egentlig handlet om. Ja, det var mørkt, ja, imperialismen er et mørkt kapittel i historien, ja, grådighet er roten til mye ondskap, etc etc. Syntes ikke denne boka tilførte meg noe som helst jeg ikke hadde hørt før.. har jeg misforstått noe helt fundamentalt?

Hva kan stå i veien for ekte kjærlighet? Vel, klassetilhørighet, sosial status, egen usikkerhet og en hel haug med ting kan sabotere for denne kjærlighetshistorien.

Vi følger Marianne og Connell fra videregående til studenttiden. Marianne kommer fra en rik familie, men hun har et ganske kjølig forhold til moren og broren sin. På skolen er hun flink og venneløs. Connells mor jobber som vaskehjelp for familien til Marianne. Det er slik Connell blir kjent med henne. Han er populær på skolen og vil holde vennskapet med Marianne hemmelig.

Dette er bare det første hinderet, men de kommer stadig tilbake til hverandre gjennom de neste årene. Synsvinkelen veksler mellom de to, og det gjør at vi forstår begge og kan se sammenhenger de ikke kan se.

Boken setter ord på finstilte følelser. Den får frem usikkerheten i relasjoner og ulike sosiale sammenhenger. Hva som blir sagt, hva som ikke sies, hva som ligger mellom linjene.

Boken maler frem en magisk stemning. Alle følelsene, det føles så inderlig og ekte. Til tider er det hjerteskjærende, trist og rått, til tider vakkert. Akkurat som livet er.

Bøker der du kan kjenne deg igjen! Utfordringer med å være i etablerings-fasen, finne seg selv, hvordan man framstår på sosiale medier, henvisninger til youtube, instagram, musikk, osv. Kan selvfølgelig leses av yngre og elsre, men treffer kanskje ekstra godt de som kan kjenne seg igjen og tenke "akkurat sånn er det!"

Frekt og morosamt om regjeringa Gerhardsen

I byrjinga haglar det tett med passe ironiske og konsise karakteristikkar av Hauglands kollegaer i regjeringa Gerhardsen 1955-65. Serleg lengstsittande utanriksminister Lange vert skyteskive for Hauglands kvasse pilar. Blant dei som får lovord er Gerhardsen sjølv og noko overraskande, kong Olav. Dei første fem åra verker det som dagboksnotata vart til for å gje forfattaren utløysing etter strevsame dagar på jobben. Mot slutten, og det nærmer seg dei dramatiske kriseåra 1963-65, vert dei daglege innføringane fyldigare og meir opplysande.

Så lenge etter hendingane er sjølvsagt det meste gløymt eller ukjent for moderne lesarar. Haugland hjelp riktignok til med nyttige innleiingsord, etterord og kommentarer. Inntrykket eg sit att med, er likevel at han - i likskap med fleire andre statsråder - er mest opptatt av «personalpolitikk.» Er nokre statsråder på veg ut? Kven vil kome i staden? Kven vil få dei høgste embeta som fylkesmann, dommar i Høgsteretten, sivilombodsmann? Og ikkje minst korleis er det med helsa til dei einskilde statsrådene? Lukkelegvis er det berre ein statsråd som døyr på post i dei åra Haugland vart først justisminister dinest kommunalminister.

Påfallande er fråværet av kvinner i regjeringa. Dei to som er innom, Rakel Seweriin og Åse Bjerkholt, får båe syrleg omtale. Eit anna trekk er fråværet av statsekretærar og politiske rådgjevarar som no til dags slår ring om ministrane.

Dikt som slår meg i bakken