Bokelskere.no

Bakhtin var en ukjent størrelse for meg, så jeg måtte orientere meg litt på nettet før jeg oppfatta poenget. Men du har rett i at det er lite karnevalistisk i Tatt av vinden. Der er i det hele tatt lite latter og munterhet. Ironien er Rhett Butler aleine om, og de den går ut over, oppfatter den visst sjelden. Bortsett fra Scarlett, som oppfatter den så tydelig at hun ikke alltid skjønner når han er oppriktig.
Alt i alt: Litt "platt" fortellerstil, men jeg oppfatter romanen som et riktig tidsbilde fra 1860-åras sørstatssamfunn, med alle sine fordommer og konvensjoner og i særdeleshet Georgia On My Mind-nostalgi.

Jeg ligger et stykke bak deg (leser sakte) i min gjenlesing. Jeg er enig i mye av det du skriver, men i motsetning til deg, finner jeg Scarlett O’Hara langt mer fascinerende enn usympatisk. Bak alle hennes usympatiske trekk, ser jeg en kvinne som er både opprørsk og sårbar. En ikke enkel kombinasjon å leve med. At hun er en dårlig menneskekjenner og mangler sosial intelligens er jeg uenig i. Er det ikke nettopp disse egenskapene som gjør henne i stand til å manøvrere som hun gjør, og oppnå resultater? Hun tar plass i mennenes verden, tjener egne penger og bryter normer for kvinnelig oppførsel. (Må ta forbehold om at jeg har i underkant av 1/3 av igjen og har glemt mye.)

Det er for øvrig påfallende hvor tilbakeliggende synet på kvinner var i Amerika. En arv de engelske innvandrerne brakte med seg. Vi er tross alt i 1860-årene. I Norge hadde Camilla Collett (1813–1895) skrevet «Amtmandens Døttre», som tar et oppgjør med datidens underdanige kvinneideal. Scarlett hadde irsk blod i årene.

Du skriver at romanen er altfor omfangsrik. Lettlest er den i hvert fall. Og jeg lurer på om senere utgaver, med sine omkring tusen sider, er noe forkortet. Min utgave fra 1937 (ett år etter originalen) er på 1283 sider, fordelt på tre bind. Ser frem til fortsettelsen!

Jeg har nettopp avslutta reprise-lesing av Tatt av vinden, og er overraska over hvor mye som var gått i glemmeboka etter noen år. Jeg fastholder mitt syn: Romanen er feministisk i den forstand at den utfordrer det tradisjonelle kvinnesynet og lar hovedpersonen handle i strid med alle konvensjoner. Scarlett har sett katastrofen i hvitøyet og sverget at hun aldri mer skal sulte. At hun er en dårlig menneskekjenner og mangler både empati og sosial intelligens, gjør henne til en usympatisk romankarakter.

"trangsynt, ekkel, ensidig og ekstremt rasistisk"? Mitchell skreiv dette i 1936. Hun beskriver samfunnsforhold og holdninger blant befolkninga i Georgia på 1860-tallet. Å antyde at det er sine egne holdninger hun forfekter, synes jeg er urettferdig, både når det gjelder n-ord, redselen for frigitte slaver, klanen - og lengselen tilbake til fortida.

Når det er sagt: Romanen er altfor omfangsrik. Familier, slektninger, naboer, navngitte generaler og beskrivelser av fløyelsgardiner, silkekjoler, golvtepper og selskapelighet kunne med fordel ha vært krympa en god del.

Trass i grundig omtale av borgerkrigen og tida etterpå, er det vel forholdet mellom Scarlett og Rhett som er det mest minneverdige ved denne boka. Når alt kommer til alt, er det kanskje som film-manus den bør berømmes mest?

Røtter var viktig fordi den brakte slaveriets brutalitet og menneskelige kostnader inn i stuer over hele verden på en ny måte. Den traff et bredt publikum på 1970-tallet, over 130 millioner i USA alene. Dette i en tid med økende bevissthet om borgerrettigheter, og satte søkelys på slaveriets historiske realiteter, som ofte hadde blitt romantisert eller oversett i populærkulturen, som i «Tatt av vinden». Filmen var banebrytende for sin tid ved å sentrere svarte perspektiver og erfaringer. Den bidro til å forme folks forståelse av slaveriets grusomheter og afrikansk-amerikansk historie.

Hvis jeg hadde bare en bok til å sette som favoritt, ville Røtter vært den ene hos meg. Boka skilte seg ut ved å spore en families historie over generasjoner, fra Afrika til Amerika, og ved å bruke en blanding av fiksjon og slektsforskning. Den kom også i en tid der TV-mediet forsterket dens rekkevidde, mens de tidligere bøkene stolte på trykt tekst og taler. Før Røtter var de fleste innflytelsesrike verkene knyttet til abolisjonistbevegelsen i USA og Storbritannia, da slaveriet fortsatt var lovlig eller nylig avskaffet. Deres innvirkning målte seg med Røtter i deres tid, men de hadde ikke samme globale medieforsterkning som TV-serien «Røtter» senere fikk.

Jeg kan gå med på at Scarlett O’Hara kan kalles en foregangskvinne. Men hvis du setter likhetstegn mellom foregangskvinne og feminist, er vi uenige. Feminisme er en politisk teori eller bevegelse. Jeg viser til tankesmien Cevitas politiske ordbok:

«Feminisme er teorien om politisk, sosial, økonomisk likhet mellom kjønnene. Det er en ideologisk tankeretning som legger til grunn at menn og kvinner skal ha like rettigheter og bli anerkjente som likeverdige individer.»

Jeg tar mitt eget fagfelt, sykepleien, som et eksempel. Fra gammelt av ble pleie av syke ansett som et simpelt arbeid, overlatt til fattige kvinner uten noen form for utdannelse. Diakonissene i Kaiserswerth (Tyskland), britiske Florence Nightingale og norske Cathinka Guldberg kjempet frem sykepleien til et respektabelt yrke, som krevde en yrkesutdannelse. På veien brøt de mange tabuer og konvensjoner. De utvidet kvinnerollen («kvinners handlingsrom») ved å skape et av de tidligste yrker kvinner kunne inneha. Disse sterke og modige kvinnene var alle foregangskvinner innen sitt felt. Men jeg har ennå til gode å høre dem omtalt som feminister. Hvilket de da heller ikke var.

Jeg synes det er litt lettvint å avfeie en figur som du gjør, penger og jord er alltid en del av motivasjonen for krig. Jeg er ikke sikker på om hovedgrunnen til at Lincoln og Nordstatene hevet fanene var å frigjøre slavene. Først og fremst ville de ha et forent land, og derigjennom skatter osv, mens Sørstatene forsvarte sin "livsform" som også er til fordel for dem selv, deriblant retten til å eie andre mennesker. Det er dette som gjør "Tatt av vinden" interessant, Rhett Butler representerer noe av ambivalensen, foreldrene til Scarlett noe, osv. Så det er overgangstider, og det er det som gjør romanen interessant. Scarlett er en som alltid kommer seg gjennom vanskelige tider. Hun er også overfladisk og egoistisk, men hun holder liv i familien sin. Så ja, jeg finner dobbelthet og ambivalens her, om enn ikke så omfangsrikt som hos for eks Knausgård. Det er også en kjærlighetsroman, men ikke bare det.

Bakgrunn til : Tatt av vinden / Gone with the winds Wikipedia

"Jeg hadde alle detaljer klare i tankene før jeg satte meg til skrivemaskinen."
— Margaret Mitchel (forfatteren)

I mai 1926, etter at Margaret Mitchell hadde forlatt jobben sin i Atlanta Journal og kom seg hjemme etter ankelskaden, skrev hun en samfunnsspalte for Sunday Magazine, "Elizabeth Bennet's Gossip", som hun fortsatte å skrive til august. I mellomtiden, mannen hennes begynte å bli lei av å dra med seg armlaster med bøker hjem fra biblioteket for å holde tankene til kona opptatt mens hun hinket rundt i huset; han foreslo ettertrykkelig at hun skulle skrive sin egen bok i stedet:

For guds skyld, Peggy, kan du ikke skrive en bok i stedet for å lese tusenvis av dem?

For å hjelpe henne i hennes litterære bestrebelser, tok John Marsh med seg en Remington Portable nr. 3 skrivemaskin (c. 1928). I de neste tre årene jobbet Mitchell utelukkende med å skrive en roman fra borgerkrigstiden hvis heltinne het Pansy O'Hara (før Gone with the Winds publikasjon ble Pansy endret til Scarlett). Hun brukte deler av manuskriptet til å støtte opp en vaklende sofa.

I april 1935 leste Harold Latham fra Macmillan, en redaktør på jakt etter ny skjønnlitteratur, manuskriptet hennes og så at det kunne bli en bestselger. Etter at Latham gikk med på å publisere boken, jobbet Mitchell i ytterligere seks måneder med å sjekke de historiske referansene og omskrive åpningskapittelet flere ganger. Mitchell og John Marsh redigerte den endelige versjonen av romanen. Tatt av vinden ble publisert i juni 1936

Hvilken av disse romanene er best. Hva er forskjellen og likhetene mellom Anna Karenina og Scarlett O`Hara? Spesielt med tanke på feminisme. Selv har jeg ikke lest noe av dem.

Påstått skrevet i 1974 men ikke utgitt før etter Crichtons død, er Dragon Teeth altså ikke en bok i Jurassic Park-serien, men en fullblods western! Hvem skulle trodd!

Studenten William er ikke så glad i å stå opp om morgenen men er enda mindre glad i å tape ansikt og veddemål. Han ender derfor opp med å dra på eksursjon sammen med en av sine professorer. Så tar det ikke lang tid før dette blir en eksursjon utenom det vanlige.

William befinner seg plutselig midt oppi the Bone Wars, en slags paleontologisk konflikt preget av ikke-akademisk karakter og usikker metodebruk. I tillegg foregår dette samtidig og på samme sted som nordstatenes krig mot Sioux-stammen. Det er rett og slett dårlige vilkår god forskningspraksis.

Historien begever seg videre til Deadwood og Wyatt Earp og inneholder så godt som samtlige elementer en kan ønske seg av en klassisk western-fortelling. Det er egentlig vanskelig å se for seg at dette kommer til å gå bra for den søvnige studenten.

Overraskende friskt av Crichton og anbefales til alle som trenger lett lektyre på reisefot. Jeg triller fire av seks døddrukne ut av saloonen for denne historien i krysningspunktet mellom Indiana Jones og Tex Willer.

Som bergenser og historie nerd, og jobb innen museums bransjen kan jeg ikke annet enn å gi tommelen opp for denne boken! Anbefales!

Svært interessant, lærte masse. Noen ganger vanskelig å følge med på de mange hendelsene, når forfatteren knytter de utrolig intrikate politiske maktkampene på 13- og 1400-taller mot Hanseatenes deltagelse, innblanding, maktbruk og brutalitet, og også hverdagsliv. Derfor kunne jeg ønsket noen tidslinjer bak i boken, som ville gjort det enklere å følge med! Særlig fordi han hopper litt frem og tilbake i kronologien. Språket er lett og ledig.

Et cruiseskip i britiske farvann er scenen for denne romanen, Anthony Powells siste. Handlingen omfatter mange av passasjerene, men to skiller seg ut: Saul Henchman er en respektert, men vansiret fotograf med en usedvanlig vakker kjæreste; Valentine Beals er en nesten like kjent forfatter av kiosklitteratur. Beals har fått den fikse idéen å trekke en analogi mellom én av kong Arthurs riddere av det runde bord, den uheldige, forviste «fiskerkongen,» som i likhet med Henchman er blitt invalidisert i krig. Men noen pålitelig forteller er han ikke. Ved avgjørende begivenheter underveis er Beals enten fraværende eller distrahert av medreisende.

Forfatteren bruker hele 80 sider for å introdusere karakterene før dramaet ombord kommer i siget. Vi får etterhvert alle tenkelige perspektiver på hva som leder Henchman til å miste samboeren sin. Alt i alt en nedtur i forhold til Powells briljante hovedverk A Dance to The Music of Time, en romanserie på 12 bind utgitt 1951-75.

En nølende ambassadør.

Lamberth Strether, hovedpersonen i denne lange romanen, er ikke redd for utsettelser. Sant å si bruker han månedsvis på et tilsynelatende enkelt oppdrag. Hans forlovede, enkefru Newsome har sendt Strether fra USA til Paris for å overtale sønnen Chad fra første ekteskap til å komme hjem og overta ledelsen i farens gamle firma.

Romanen – først utgitt 1903 – er en psykologisk studie av en innadvendt personlighet som strever i sosiale situasjoner. Disse preges gjerne av indirekte talemåter og konfliktvegring. En lettelse for leseren er Strethers møter med ugifte Maria Gostrey som ikke skvetter unna konfronterende spørsmål og dermed fører handlingen framover. Men tilslutt sier også hun til vår antihelt at enten er han «storartet kynisk» eller «storartet uklar.» Egentlig trives han best med selv. Noe ekteskap med den velstående enkefruen blir det neppe.

Den elegante grevinne Marie de Vionnet, Chads venninne, er både kultivert og sjarmerende. For vår hovedperson utgjør hun en personifisering av det beste ved europeisk kultur og levemåte. Boka passer derfor gått inn i serien av romaner om ulikheter mellom europeere og amerikanere.

I år har jeg, mye grunnet sykdom og ikke-jobbing, lest nærmere 250 bøker, og blandt alle disse er Yellowface på topp ti-lista over bøkene som gav meg mest glede, og et skikkelig «kick» som leser. Litt «cringe» (i mangel på bedre norsk ord). Virkelig fengende, spennende, vittig og samtidig klarer den, som du sier, å male et skarpt bilde av dagens litterære verden - både hva gjelder bokbransjen og forfattere, men også kulturen blant oss leseglade (og for enkelte; litt for opphengte i å mene noe om absolutt alt, og formidle alt dette en mener via Goodreads, til tider sp til de grader at de nesten er som en sekt rundt enkelte forfattere og/eller bokserier)

En favoritt ♡

Typisk engelsk?

Boka er en hjertevarm komedie full av ironiske spark til skallet av stive manerer og forventninger som omhyller middelklassen. Bare ved å bryte ut av dette skallet klarer hovedpersonen, Lucy, å finne seg selv og kjærligheten. Dette utgjør moralen i denne romansen med et feministisk budskap. For å komme dit har Forster underveis bidratt med vittige dialoger og observasjoner, ikke minst om britiske turister på dannelsesreise i Italia.

En serie gode portrettintervjuer fra dette tidsrommet finnes i samlingene til Niels Chr. Geelmuyden, blant annet Sataniske portretter(1990) og Gud og hvermann(2001). I likhet med Larsen skriver han vittig og presist om personer som har satt spor etter seg i norsk offentlighet.

Den som imponerer meg mest i bibelen det må være Paulus med sine imponerende måte å sno seg unna vanskelige situasjoner på med sin unike talegave.

En av få norske jøder som overlevde oppholdet i Auschwitz, forteller sin historie som er full av grusomheter, men også menneskelig varme og håp. Herman var fast bestemt på å overleve og returnere til Norge, noe han også gjorde som den eneste i familien. Resten var blitt utslettet av nazistene.

En uhyre sterk og viktig leseropplevelse. Nesten umulig å lese uten å ta pauser.

Min far, bergenser, pleide å si at det er en viss type bergensere vi andre tar avstand fra. Og han nevnte dem som krever at andre skal reise seg når Nystemten ble spilt. Ellers hadde han nok mye patriotisme og ikke minst lokalkunnskap. Det er jo en flott by! Og boken er fantastisk; jeg lo høyt akkurat som deg. Forfatteren er både sprenglærd og morsom.