en herlig bok-fylt av varme og visdom og --for en som har besøkt kalta fylt av gjennkjennelse og nye informasjoner, kunnskap om den fantastiske historien til Øya
Femordsomtale: Reflektert om gravferder i einsemd
Litt lengre omtale:
Schau gjeng inn i dette bok-prosjektet med eit handicap; som nasjonalt rølpe-ikon og medie-sprellemann skal det godt gjerast å bli tatt på alvor når ein skriv om menneske som blir jordfesta i einsemd. Men forfattaren feier all tvil til side i løpet av dei første sidene; dette er ei reflekterande og ærleg tekst, og attpåtil godt skrive.
Prosjektet er som følger; etter å ha sett ein avisreportasje om kommunale gravferder der ingen kjem for å ta avskjed med den avlidne, bestemmer han seg for å oppsøke slike gravferder i heile 2009 og formidle inntrykka frå dei. Han gav seg etter 1/3 av året, men samla likevel saman tekstene han skreiv i etterkant til ei lita bok.
I tekstene reflekterer han over liva og lagnadane til dei avlidne, og over prestane som anstrenger seg for å lage ei anstendig gravferd trass i at ingen kjem for å delta. Men han reflekterer også vel så mykje over korleis det virkar inn på han sjølv å gå i desse gravferdene, og over korvidt deltakinga hans vil vere eit forstyrrande element for eventuelle sørgande som måtte dukke opp.
Sjølv om tekstane er gode og reflekterande, sit eg med kjensla av at Schau kunne gjort meir ut av dette bokprosjektet. Det blir litt knapt med berre referat frå gravferdene og tankar omkring eigne kjensler. Vidare lurer eg på om premissa for prosjektet øydelegg litt for autensiteten i opplevinga som blir skildra. Kanskje hadde det vært lettare å gå i desse gravferdene dersom han ikkje var kjendis, og kanskje har det at han orienterte gravferdsetaten og gravferdsbyrå om prosjektet sitt i forkant påverka forma gravferdene fekk? Men uansett, resultatet blei ei fin bok til ettertanke, og Schau, som eg på ingen måte ringakta frå før, steig mange hakk i min aktelse medan eg las den.
Takk skal du ha. Og jeg skjønner veldig godt at stadig flere ikke ønsker å være på facebook - så du er overhodet ikke sær :)
Han, ja! Det er rett og slett en kul bok. Jeg storkoste meg! Håper du liker omtalen - følg gjerne bloggen på facebook også :)
Dette er mitt første møte med Alice Munro, og det var veldig positivt, - ikke så rart det kanskje, siden hun jo har fått Nobelprisen ;) Jeg har generelt ikke lest så mye noveller - til tross for at Borgens noveller tilhører mine favoritter - , jeg har foretrukket lengre bøker hvor jeg har kunnet forsvinne inn i en verden over lengre tid. Men med årene har nok den trangen blitt svakere og jeg er mindre utholdende, og nå oppdaget jeg at novelleformatet passer meg veldig bra!
"Dear Life" heter samlingen på engelsk, "Bare livet" på norsk, - det er vel ikke helt sammenfallende, men i alle historiene står selve livet sentralt. Men det er skildret så hverdagslig og "smått", ikke med store ord. Og det er ofte skildret lenge etterpå, så man også merker tidsspennet og ser hvordan små hendelser får livet til å endre seg, kombinert med at man opplever hovedpersonenes liv som et resultat av den personligheten de har. Historiene foregår i Canada, hovedsakelig i tidlig etterkrigstid, og er veldig interessante og tankevekkende.
Jeg opplevde disse novellene som sukkertøy jeg nøt ett og ett og gledet meg til, og jeg tenkte at dette er en klar "sekser", til tross for at ingen andre hadde gitt den det. Men så ble jeg faktisk litt usikker, - for etterpå begynte jeg på noen noveller av en annen, ikke-nobelprisvinnende forfatter, og ble så grepet av dem, at jeg tenkte: disse er jo enda bedre!! Og det var "faktisk" noen av Prøysens noveller, - Prøysen som det i en herværende dagsavis tidligere i år ble stilt spørsmål ved om var verdig å feires så stort, - hans historier var jo så bundet til en forgangen tid og ditto miljø! Der Munro skildrer småbylivet i Canada i etterkrigstiden, skildrer Prøysen livet på Hedmarken til omtrent samme tid, kanskje litt tidligere, - men det er visst ikke "fint" nok ;-) Hovedpoenget mitt er at jeg ble vel så grepet av menneskeskildringene til Prøysen som jeg ble av Munros, Prøysen skildrer de som er nederst med en så dyp varme, innlevelse og forståelse at jeg får helt gåsehud, - og det gjorde jeg ikke da jeg leste Munro. Men så spørs det om det er "gåsehudeffekten" som skal være avgjørende, - jeg gir dem begge en sekser og anbefaler alle å lese "Den første kjærlighet" i "Folket i plassgrenda" der han lever seg inn i sinnet til en fire år gammel jente!
:-)
Jeg kan ikke dy meg Lillevi: for sannelig så gjorde Mao mer enn bare å lese bøker! 100 millioner skadelidende i følge SNL under kulturrevolusjonen. Det er mulig det går an å skille teori i fra praksis også her. Vi gjør jo det når vi leser Hamsun blant annet. For meg er det likevel utenkelig å søke til Maos tekster som veiledning i livet.
Den YouTube-linken du delte er første del av episode to, tror jeg, og iallfall ikke første del av serien. Dette er første del, men kvaliteten var ikke noe spesielt bra, hverken på lyd eller bilde. Hvis du klarer å finne den på DVD et eller annet sted, ville jeg anbefale det, serien er verdt å kjøpe. Selv fant jeg ikke et sted jeg kunne kjøpe den.
Men! Hmmm, jeg legger merke til at de klippene jeg selv linket er på tilsammen 150 minutter, mens serien skal være hele 504 minutter. Jeg tror de 10 delene jeg linket bare er til første episoden. Men da kan du i det minste se om det faller i smak.
Den lydboken du delte var helt forferdelig, haha. Ikke bare monoton og uten noen slags innlevelse, men en svært anstrengt amerikansk aksent, det takler jeg ikke, det får jeg for vondt av.
Enig! Bare en betraktning eller et spørsmål: er det ikke nettopp ved å være kunnskapstørst og åpen at hjertets dannelse kan oppstå? Uansett hvilken virkelighet vi lever i? Og for de av oss som har skrift og lesekyndighet så er det å ta det i bruk på måter som utvikler oss en av flere muligheter vi har fått. (Men teori uten praksis gir nok uansett bare det Jon Hellesnes har kalt halvdannelse.) Andre muligheter er lukket for oss, ihvertfall nesten. Jeg tenker for eksempel på den enorme kunnskapen om overlevelse og natur som mange folk har og har hatt uten å kunne lese eller skrive. Jeg tenker at det også blant dem kanskje er sånn at det er de kunnskapstørste og åpne som oppnår størst dannelse.
Jeg tillater meg å hente frem et eget, gammelt innlegg (gretemor minnet meg på det ved å gi det en vennlig stjerne).
Jeg siterer Inge Eidsvåg, leder for Nansenskolen: "Jeg har møtt mange mennesker som knapt har lest en bok i hele sitt voksne liv, og som ikke har spesielt dype tanker om filosofiske spørsmål, men som i praksis viser både klokskap og medmenneskelighet. De har hjertets dannelse.
Lesing er viktig, kunnskap om kultur er viktig, filosofi er viktig. Men dette må aldri brukes til å rangere individer etter "hvilket nivå de har som mennesker". En slik rangering gir meg ubehagelige assosiasjoner."
"Hjertets dannelse" er et begrep jeg tar til meg.
Dette med tanke på den store delen av verdens befolkning som ikke har tilgang til all den skjønnlitteraturen som visstnok skal gjøre oss til bedre mennesker.
Pelle Erobreren av Martin Andersen Nexø er en roman i fire deler som utkom i perioden 1906 til 1910.
Romanen er forfatterens mest kjente verk og bygger i stor grad på Nexø sine egne erfaringer i barne- og ungdomsårene.
Historien starter med at et skip ankommer Bornholm i Danmark i 1877 med fattige svensker som flykter fra nød og fattigdom i håp om å finne arbeid. Blant passasjerene er Lasse og sønnen Pelle på åtte år som håper at dette nye landet skal innfri alle deres drømmer.
Det viser seg at det er dårlig med arbeid og velstand for arbeiderklassen og de store drømmene forblir drømmer når de tilslutt ender opp på en gård og nærmest blir behandlet som slaver. De må bo i låven med alle de andre gårdsarbeidene. Lønnen er dårlig, det er knapt med mat og arbeidsdagene er lange og harde. Under disse forholdene følger vi Pelle og faren gjennom romanens to deler.
Det merkes at forfatteren har opplevd de samme forholdene som Pelle lever under for man blir dratt inn i historien og nærmest føler de forferdelige kårene de lever under. Alle aspekter rundt Pelles oppvekst blir så utrolig godt beskrevet.
I de to siste delene følger vi Pelle som har forlatt gården og reist til byen for å få erobre verden. Nøden er ikke noe mindre der han kommer så det blir mange tilbakeslag og skuffelser. Hvor mye kan et ungt menneske tåle tenkte jeg flere ganger, men Pelle står i mot og reiser seg gang på gang. Pelle har evner, han er en menneskekjenner, full av kjærlighet og omtenksomhet og har en stor rettferdighetssans. Han begynner å jobbe med å bedre kårene for de fattige arbeiderne og starter med fagforeningsarbeid.
Klarer så Pelle å erobre verden? Vel, det skal jeg ikke si noe om, men heller anbefale dette flotte verket av Martin Andersen Nexø.
Jeg har gitt terningkast 5 til Pelle Erobreren.
En liten kuriositet, forfatteren la til etternavnet Nexø når han ble forfatter for han ville ikke at bøkene hans skulle havne øverst til venstre i hyllene hos bokforhandlerene.
Beklager hvis du oppfattet svaret mitt som skarpt. Det var slett ikke meningen. Jeg syntes bare du gikk litt bombastisk ut, og lurte på bakgrunnen for innlegget ditt – og det gjør jeg vel egentlig fortsatt. Men ut fra de andre innleggene i denne tråden, virker det heldigvis ikke som det er fullt så helsvart :-)
Takk! Ja, den der utgaven fra Thorleif Dahls kulturbibliotek var den som slo også meg når jeg satte meg ned og gjorde litt research. Jeg skal prøve å lete opp denne på universitetsbiblioteket, kanskje være så dristig å kjøpe den hvis jeg ikke finner den der. Men jeg husker at de der Thorleif Dahls-bøkene tidligere har gått hardt ut over en allerede ganske luftig studentlommebok (450 kr for en bok på 90 sider f.eks.). Det vil ta en stund før jeg får tak i boken, men jeg skal prøve å huske å skrive noen ord om den.
Som vi begge har vært inne på finnes det ikke noen bevart nedtegnelse gjort av Polo selv, bare omskrivinger og gjenfortellinger, men ved å gå så langt tilbake som mulig, kan det i det minste hende at det man finner er basert på samtaler eller gjetord fra Polos egen levetid, kanskje skrevet i direkte kontakt med ham. Det jeg ikke orker er idéhistoriske anakronismer, hvis du forstår hva jeg her sikter til, f.eks. marxistiske bønder i Kong Arthurs' England (som Monty Python gjør narr av i en deilig sketsj), og jeg ser for meg at det kan være stint av slike i moderne gjenfortellinger. Og alt får en ekstra sjarme ved å komme fra en annen tid, særlig slikt som er ment å være sannferdig (med mindre det er rasistiske familieleksikoner fra før krigen, et par slike har jeg arvet).
Jeg får snakke for meg selv og da kjenner jeg meg ikke helt igjen når jeg leser innlegget ditt.
Ja det leses mye eldre litteratur her inne, men det leses og anbefales også mange nye bøker.
Har akkurat avsluttet De usynlige av Roy Jacobsen. Boken kom ut i i fjor og har ligge på bestselgerlistene. Boken leste jeg etter alle de gode anbefalingene som ble gitt her inne.
Jeg er også veldig glad i krim og etter å ha blitt tipset her inne om Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk, også utgitt ifjor og på bestselgerlistene, kjøpte jeg den.
Jeg har vært medlem her i snart 5 år og min erfaring er at her inne er vi en mangfoldig gruppe som leser både ny og eldre litteratur innen alle typer sjangere.
Hvis du neste gang ber om forslag til bøker og ber oss komme med forslag av nyere litteratur så er jeg helt overbevist om at du vil få mange forslag på det.
Nå ser jeg at svaret mitt virker litt "krast" mot deg, men det er ikke ment sånn. Syntes det er bra at du sier hvordan du opplever det.
Lurer litt på;
har du belegg for å hevde at det er slik, eller er det ren synsing?
Jeg skjønner ikke helt hva du mener når du spør
"Er det slik at det bare er "klassikere" som er godkjent her inne nå?"
Godkjent av hvem? Det er jo ikke sånn at det er regler for hva vi skal synes og mene? Det er p.t. mer enn 27 000 bokelskere her inne, og det er jo fritt fram for alle å komme med anbefalinger.
Som Gretemor skriver lenger nede i denne tråden:
"På bokelskere.no er det plass for alle, det kan vi være stolte av, mener jeg."
Et lite tips til slutt:
Det er jo mulig å være litt mer konkret når man ber om anbefalinger. Hvis noen ønsker anbefalinger til for eksempel nyere bøker for barn, ungdomsbøker fra Asia osv, er det kanskje lurt å skrive det? Det er jo tross alt lettere å anbefale en bok desto mer man vet om hva folk er ute etter.
Jeg skjønner hva du mener og er tildels enig. Det jeg ser er at de som "sverger" til klassikere og litterære tungvektere har en helt annen interesse for bøker enn det jeg har, eller et annet forhold til bøker enn meg. Og det er helt greit, annerledes betyr ikke dårligere eller bedre. Jeg er ikke den type person som bruker mye tid på analysering og tolking av litterære tekster som veldig mange av de som leser mye klassisk litteratur gjør, noe jeg tror kommer av at den type bøker er skrevet for å analyseres og tolkes mens det meste av det jeg leser ikke er det. Derfor kan det nok virke som om den gjennomgående stemningen på bokelskere.no er at klassikere og tungvektere er mest anbefalt, fordi den lesergruppen oftest tar seg tid til dyptgående omtaler. Samtidig vil jeg tro at (eksempel) Sult av Knut Hamsun vil potensielt gjøre mer inntrykk enn Snømannen av Jo Nesbø. Ikke ment som kritikk av Nesbø, jeg elsker han! (Ikke si noe til mannen min ;) )
Brannfakkel, neppe. Jeg ser at du har vært medlem her inne i 4 år og 7 måneder. Da vet du like godt som meg at dette har vært oppe til debatt uttallige ganger før. De som liker klassikerne må få lov til å like og anbefale de, og de som liker bøker på bestselgerlistene det samme. På bokelskere.no er det plass for alle, det kan vi være stolte av, mener jeg.
Det finner en utg til salgs på QXL, Marco Polo for kr 60 + porto. Har kjøpt bøker av selgeren karlfrode før, så han har mye spennende.
For en to måneders tid siden så jeg miniserien fra 1982 om Marco Polos reise til Kublai Khans hoff. Jeg bestemte meg for å se denne først og fremst pga musikken (Morricone) og fordi jeg hadde noe tid å svi av. Imidlertid, jeg får ikke serien ut av hodet mitt, den er utrolig fin. Det jeg derfor lurer på er om Marco Polos reiseskildring lar seg oppdrive på norsk. Jeg orker ikke en moderne omskriving, men ønsker å lese den opprinnelige skildringen (i den grad en slik finnes: den opprinnelige reiseskildringen er vel i seg selv en slags roman, ikke skrevet av Polo selv, men det er iallfall denne første jeg har lyst til å lese). Er det noen som vet?