Målet er 65 bøker.

Dette er en sterk og gripende historie om to jenter/ kvinner i Afghanistan Mariam og Laila. Mariam er født som uekte barn, og blir giftet bort som 15 åring. Kvinneundertrykking og kvinnemishandling er en del av historien i denne boka, noe jeg dessverre tror gjenspeiler livet for mange afghanske og muslimske kvinner. Vi følger kvinnene gjennom krigene i Afghanistan; først ved Sovjets invasjon i 1979 som ga bedre vilkår for kvinnene; det var da fortsatt mulig å gå uten hijab og burka for de "moderne" kvinnene i byene. Tiden etterpå medførte mange kriger mellom ulike krigsherrer innen mujahedin, og da Taliban kom til makten ble det innført strenge sharialover og kvinnene fikk ikke lov til å bevege seg utendørs uten følge av en mann, ble nektet å arbeide og måtte gå med burka. Selv om det er en del triste hendelser her, så er stordelen av boka fine beskrivelser og positive hendelser. En bok jeg anbefaler på det varmeste.

Jeg ble fanget av denne boken på grunn av stemningen - skogen, vinterkulden, ensomheten og savnet etter noen å dele ensomheten med. Hovedpersonen er en sympatisk seriemorder, som i sitt noe eksentriske sinn bruker referanser til Shakespeare og skarpskyttere. Drapene på tilfeldige jegere er fremstilt slik at de nesten kan oppfattes som forståelige og berettiget.

Etter god omtale i Dagbladet, lot jeg meg friste til å lese denne boka og angrer ikke på det. Boka har et stillferdig språk med gode naturbeskrivelser, til tider kanskje litt tung, ikke i språk og handling, men i stemningen mellom personene. Anbefales !

En historie om Afghanistans kvinner
Om det fremdeles finnes noen som ennå ikke har lest denne boka, så er det sannelig på tide å gjøre noe med den saken.
Den kom på norsk i 2007, og jeg leste den der og da, etter å ha lest Khaled Hosseinis første bok Drageløperen, som kom på norsk i 2006. Begge bøkene kan godt leses en gang til, - etter noen år.
Dette er en brutal og sår historie. Men dette er også en sterk og gripende bok om kvinners utholdenhet (tahamul, utholdenhet), og afghanske kvinners utholdenhet i særdeleshet.

Krig, undertrykkelse og vold slipper man ikke unna i denne romanen. Men likevel, budskapet om motstandsvilje og overlevelsesdrift stiger opp, og her finnes også håp og kjærlighet, nettopp på grunn av tahamul - utholdenheten.
Kvinnesiden i Afghanistan blir stadig overskygget av menn. I Tusen strålende soler får vi se på landet og alt som skjer med kvinneøyne, og det er en stor bedrift, skrevet av en mann.
Khaled Hosseini er en av mine favoritter.

"Det fins bøker som leser seg selv.
Man behøver bare å åpne dem, så
hopper ordene nærmest opp i hodet
og inn i sjelen og lager bilder, og man
leser boken uten å tenke. Og når
man er ferdig, er det som om man
har lært noen helt nye mennesker å
kjenne. Man levde sammen med dem
mens man leste. "

Vita Andersen

" Du må spille med de kort
som du fikk utdelt. Det kan
nok ligge smerte i de kortene,
men det er dem du har. "

James Brady

              DET ER LANGT MELLOM VENNER

.
Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

                                                            Kolbein Falkeid

Gammel klassiker som fortjener oppmerksomhet!

Etter å ha lest Hans Falladas roman "Alle dør alene" i en nyoversettelse fra Dinamo Forlag i 2011, ble jeg oppmerksom på Falladas roman "Hva nå - lille mann?". Ikke veldig lenge etterpå kom jeg over en Bokklubb-utgave fra 1970 på et loppemarked. Likevel skulle det ta tid før jeg fikk lest boka - ikke før Dinamo faktisk på nytt hadde en nyoversettelse av denne boka klar - "Lille mann - hva nå?". Også denne gangen er det Nina Zandjani som har oversatt boka.

Siden jeg allerede hadde boka, som i sin tid ble oversatt av Arnulf Øverland, har jeg valgt å lese denne utgaven. Det er noen forskjeller mellom bøkene. Bl.a. er Emma Mörschel (Johannes Pinnebergs venninne og etter hvert unge kone) kalt Tuppa i Øverlands oversettelse, mens Zandjani har kalt henne Lille Lam (en direkte oversettelse av det tyske Lämmchen). Og barnet de venter som i Øverlands oversettelse konsekvent kalles Pluggen, har i Zandjanis oversettelse fått navnet Nurket.

Hans Fallada (f. 1893 d. 1947) har i følge Wikipedia en rekke romaner bak seg. Likevel er det sørgelig få av dem som er særlig kjente. Med romanen "Kleiner Mann - was nun?" slo han for alvor gjennom som forfatter, selv om hans berømmelse åpenbart må ha vært ha nokså forbigående karakter. Kanskje skyldtes dette at han var litt for ivrig etter å tilpasse seg nazi-Tysklands krav til litteratur, av frykt for å miste retten til å utgi romaner? Og at han derfor "mistet seg selv" og ikke skrev så ekte som han følte for? Gjennom et møte beskrevet mellom Hans Fallada og den amerikanske diplomaten William E. Dodd i Erik Larsons bok "I dyrets buk", er det ting som tyder på det. I så fall må det ha vært stikk i strid med Falladas natur, slik jeg oppfatter at denne kommer til uttrykk i den modige boka "Alle dør alene", hvor et forsiktig opprør mot nazi-styrelsen i Tyskland er hovedtema.

Min utgave av boka inneholder et forord skrevet av Arnulf Øverland, og her skriver han følgende:

"Hvis man ville skremme folk fra å lese den, kunne man bare fortelle, hva den handler om: En ganske alminnelig mann av den underordnede handelsstand og en ganske alminnelig ung pike av folket gifter seg og får et barn, eller omvendt. Og de er fattige, og han blir arbeidsløs, og de blir enda fattigere, punktum.

Og hva er nå dette? - Jo, det er ett av to, enten er det ingenting, eller også er det den alminnelige manns historie, som så mange forfattere har prøvd å skrive. Her er den. Og den er merkeligere enn hundre eksotiske romaner.

Et menneskes liv er aldri kjedelig. Det byr på en uendelighet av høyst interessante og for oss alle livsviktige og uløste problemer: Hvis vi kjente oss selv i all vår bunnløse og gåtefulle alminnelighet, ville verden med ett slag vært revolusjonert.

En annen sak er at en fortelling både om en helt og om en alminnelig mann kan bli mektig kjedelig, hvis forfatteren bare er dum nok. Og det skal ha forekommet." (side 6)

Og så kan man selvsagt legge til at jovisst handler romanen om en alminnelig mann, men i tillegg viser forfatteren hvordan det var å leve i Tyskland på begynnelsen av 1930-årene, i en tid hvor flertallet av menneskene som levde på vår jord var fattige, svært fattige, og hvor helt grunnleggende behov for trygghet hos arbeidstaker ble svært lite ivaretatt. Her var det kapitalen som rådde, og de små menneskene - også vår "kleiner Mann" - hadde å tilpasse seg. Ellers var det i arbeidsgivers makt å ta fra vedkommende tryggheten fra den ene dagen til den neste. For det finnes verre ting enn å være en underbetalt, hundset arbeider, og det er å ikke å ha en jobb ...

Innledningsvis får vi vite at der har oppstått en romanse mellom Johannes Pinneberg og Emma Mörschel - her kalt Pinne og Tuppa. Tuppa er gravid og paret gifter seg i full fart. Noe bryllup blir det ikke, for det har de selvsagt ikke råd til. Pinne har riktignok jobb, men så snart det kommer ut at han er blitt en gift mann, mister han jobben innenfor såvarebransjen. En jobb han i grunnen har fått utelukkende fordi sjefen hans håpet at Pinne skulle gifte seg med hans noe tilårskomne, ugifte datter ...

Paret reiser til Berlin, hvor Pinne har fått lovnad om en ny jobb via morens kontakter. Moren er åpenbart kun ute etter å flå det unge paret økonomisk og på andre måter, og de skjønner raskt at de ikke kan bli hos henne. Lønnen Pinne mottar i sin nye jobb er dessuten latterlig lav og egentlig ikke til å klare seg på. Jobben han har fått avhenger av at morens venn Jachmann og hans nye arbeidsgiver fortsetter å være venner. Men han har intet valg, og plutselig våkner det en liten økonom i Tuppa, som setter opp budsjett over hva de har å rutte med. Lite vet de da om at det absolutt skal bli verre tider med arbeidsledighet og uverdige forhold.

"Herregud, han er en av millioner. Ministre holder taler til ham, formaner ham, oppfordrer ham til nøysomhet, til offervilje for fedrelandets skyld, til å sette sine sparepenger i banken og stemme med de samfunnsbevarende partier.

Han gjør det, eller han gjør det ikke, alt ettersom det faller seg; men han tror ikke på dem, han tror ikke et ord av hva de sier. I dypet av sin sjel vet han at alle vil ha noe av ham, ingen vil gjøre noe for ham. Om jeg går til bunns eller ikke, det er dem likegyldig, om jeg kan gå på en kino eller ikke, det er dem meget likegyldig, om Tuppa kan få klær og mat og pm Pluggen kan få det godt, det er dem alldeles likegyldig.

Og alle andre som står her i lille Tiergarten - det er virkelig en liten dyrehave! - disse ufarlige, utsultede, elendige dyrene, dem går det iallefall ikke bedre. Tre måneders arbeidsløshet, så er det farvel til den rødbrune ulsterfrakk, farvel til ethvert håp om å komme fram i verden. Onsdag kveld blir kanskje Jachmann og Lehmann uvenner, og dermed er jeg ubrukbar, ferdig, farvel." (side 111)

Selv om "Hva nå - lille mann?" er en roman om en liten families vandring fra fattigdom til enda verre fattigdom, er boka full av humor - svart humor. Dette som uttrykk for en slags overlevelsesstrategi når alt annet synes håpløst.

Har boka aktualitet den dag i dag? Både ja og nei. Nei, fordi mennesker som havner utenfor det såkalt vellykkede i dag, blir stående sørgelig alene - i motsetning til i mellomkrigstiden hvor de aller fleste var like fattige. Dermed blir det dobbelt byrdefullt å være fattig i dag. Samtidig blir man ikke stående uten tak over hodet eller uten mat på samme måte i dag som den gangen. Ja, fordi det heller ikke i dag er noen som bryr seg - sånn egentlig - dersom man skulle havne utenfor det etablerte ...

Jeg kjedet meg aldri under lesningen av denne boka, selv om den handler om alminnelige mennesker med alminnelige problemer, sett med 1930-tallsøyne. Og det på tross av at det mangler et "spennende" plott eller en voldsom dramatikk. Det jeg fant interessant var beskrivelsen av hverdagslivet i Tyskland på begynnelsen av 1930-tallet, og dessuten også hvor prisgitt man var arbeidsgiver og hvor vilkårlig man ble behandlet dersom man som arbeidstaker ikke hele tiden gjorde som forventet. Desperasjonen som beskrives når Pinne ikke klarer å selge så mange dresser som det er forventet av ham, og som gjør at han går så altfor langt over streken og til slutt mister jobben - den er fantastisk beskrevet av Fallada! I sluttscenen står og faller alt på en opplevelse av verdighet, og akkurat dette aspektet har i aller høyeste grad en aktualitet den dag i dag. Romanen er meget godt skrevet, og jeg anser dette for stor litteratur! Her blir det terningkast fem! Og så må jeg medgi at jeg undres over at boka ikke har fått større oppmerksomhet i media i forbindelse med Dinamos nyutgivelse ... Jeg har kun funnet en anmeldelse av boka i Dagbladet v/Arne Dvergsdal 29. april 2013. Og ingen blogginnlegg overhode ...

Iskald hemn....

Stjerneklare netter, einsemd og kulde kan vere vakkert, faktisk så vakkert at ein ikkje vil at boka skal ta slutt. Mange av skildringane i Vinter i Maine er overraskande, intense og medrivande – trass i alt det fryktelige som hender.

Vi vert kjende med den noko sære Julius Winsome som bur åleine i eit gammalt, lite hus, langt frå næraste nabo – og som trivast der saman med sin kjære pitbull Hobbes og alle bøkene sine. I vinterhalvåret har han få arbeidsoppgåver, så bøkene får mykje av tida hans, ma Shakespeare som han har eit noko spesielt forhold til.

Så – ein morgon – finn han Hobbes i snøen, skoten. Dermed raknar tilværet hans totalt. Den fredelege mannen viser seg å verte både slu og destruktiv. Hans einaste fokus vert å ta den skuldige, sjølv om:

Det jeg vil ha sagt med alt dette, er at det å skyte ikke var noe som falt meg lett.

Eg opplevde boka som både vakker og spennande – på same tid poetisk, rystande og dramatisk. Trass i vel mange vemmelige hendingar var hovudpersonen så åleine i si sorg og si einsemd at ein føler med han.
Språkleg nydelig, flust som der er av vakre naturskildringar og gode tankar. Dette blir ei av mine favorittbøker!
Kar: Sterk 5

Den som tror at krigen i Norge sluttet i mai 1945 bør lese denne boka. For noen varte den mye lenger: Jenter som hadde vært sammen med tyske soldater fikk en hard og lang straff, og "bygdedyret" sørget for at straffen ble forlenget - og dels forsterket - i årevis etterpå. Noen av de som aktivt støttet okkupasjonsmakten slipper unna. Eller gjør de det? Hvor lenge skal man vente før man er trygg? Ragnhild Kolden skriver godt; språket flyter lett av gårde. Bare synd at slutten er så uklar og forvirrende. Det er bare å håpe på at dette skyldes planer om en 3. bok i denne serien. I så fall kan man se fram til den.

Den handler om frontsoldaten "Ulf" som blir tatt som krigsfange av Sovjet og får ikke komme hjem til norge før på 50 tallet. Den er en sterk beretning om krigens helvete og hvordan det å være krigsfange i sovjet artet seg. Sovjet tok både politiske og "tyske" soldater i leire som kan minne om konsentrasjonsleire. I boken "De som falt " står han frem med deler av historien under sitt egentlige navn. Formålet for å stå frem i denne boken og fortelle om sine opplevelser er å forhindre at det skal skje igjen, da boken ble skrevet i 1983, ville han ikke stå frem med sitt eget navn av hensyn til familien.

Denne boka klarte jeg ikke å legge fra meg! Historien om de to kvinnene som er gift med en despot, og som pga. regimet i Afghanistan (Taliban) ikke slipper fra, rørte meg dypt. Likevel blir forfatteren aldri sentimental, og dette er bokas styrke.

En annen dimensjon i boka er historien om hva som egentlig skjedde i Afghanistan i en periode som de fleste tror de kjenner godt til gjennom media. Det er så spennende at flere bøker fra denne delen av verden oversettes til norsk, og ikke minst at disse bøkene er så godt skrevet.