Bokelskere.no

Vår moderne utdannelse indoktrinerer oss til å forherlige tvilen, og har skapt det som faktisk nærmest kunne kalles en religion eller en tvilens teologi, som sier at den som vil oppfattes som intelligent, må tvile på alt, alltid peke på det som er galt og sjelden spørre om hva som er riktig eller godt. Han må på en kynisk måte nedvurdere alle nedarvete åndelige idealer og filosofier og alt som menneskene gjør av enkel velvilje eller med et uskyldig hjerte.

Vi lytter til ordet i fiendens og den elskedes munn. Vennene hører vi bare på.

"-Remember what John and Paul said
-The apostles?
-No, the Beatles. All you need is love."

You invaded my sorrowful heart
Like the sudden stroke of a blade;
Bold as a lunatic troupe
Of demons in drunken parade

Våre veier krysset hverandre. Vi vekslet noen ord, og da skjedde det noe jeg ikke vil prøve å beskrive, siden jeg ikke er poet. La meg nøye meg med å si at Eros gjorde sin entré. Etter det var jeg ikk den samme."

En nat i længst forsvunde tider vaaknet mennesket og saa sig selv. Han saa at han var naken under kosmos, hjemløs i sit eget legeme. Alting opløste sig for hans prøvende tanke, under over under, rædsel over rædsel sprang ut i hans sind.

Snakke- hvad skal en snakke for? Om en snakket litt mindre på jorden, kom en sikkerlig lenger frem. En snakker sig ikke til lykken, snakk det er ikke annet enn støi. Snakk forresten til kjyren og sauen, en får likså fornuftig svar som en får utav mennesker flest

To mennesker kan ikke legitimt forenes for alltid uten å drives til det av sann lidenskap.

Så lenge vi kjemper den gode strid, kjemper vi ikke forgjeves. Selv om det stadig vekk dukker opp ny motstand.

Jeg vil heller være en arkiveringsnerd enn en ekspert på romantikk!»

I mange år hadde hun sagt til seg selv at hun var feit, stygg,dum,dårlig,svak,redd og mange andre negative ting. Hun hadde etter hvert trodd så mye på seg selv at det aldri falt henne inn at hun kanskje tok feil. Derfor ble hun like overrasket hver gang noen sa noe positivt til henne.

Hvis jeg var en bok, ville jeg gjerne bli lest til langt på natt av en som i stillhet kalte meg sin venn.

Konen hans var vakker på den måten at man ikke vet om hun er levende eller bare opptrukket. Hele tiden mens jeg satt ved siden av henne, var jeg fristet til å gripe henne i armene eller skuldrene eller bena for å fastslå om hun allikevel ikke var en dukke.

Det er motbydelig å ha rike foreldre. Særlig ufyselig er det selvfølgelig når man aldri har merket noe til rikdommen.

En russisk folkevise er som vannet i en dam. Det ser ut som det står stille og ikke rører seg. Men nede i dypet renner det uopphørlig ut gjennom damlukene, og den rolige overflaten er bare et bedrag. På alle mulige måter, ved gjentagelser og paralleller, prøver folkevisen å forhale den gradvise utviklingen av innholdet. Men plutselig, ved et bestemt punkt, avslører den seg helt og gjør da med ett slag et voldsomt inntrykk på en.

Det Orwell fryktet, var dem som ville forby bøker. Det Huxley fryktet, var at det ikke lenger ville være noen grunn til å forby en bok, ettersom det ikke lenger finnes noen som ønsker å lese. Orwell fryktet dem som ville ta fra oss opplysningene. Huxley fryktet dem som ville gi oss så mange at vi henfalt til passivitet og selvopptatthet.

Innen alle sjangere forutsettes det som har gått forut. Det er ikke et mål å kopiere det, men å ta et skritt videre fra det. Å gjøre det samme som forgjengeren er rent faktisk å ta et skritt tilbake.

"Hvorfor? Fordi en kvinnes skjønnhet tilhører ikke henne alene. den er en del av den gaven hun bringer til verden. Det er hennes plikt å dele den med andre."

Den moderne verden hadde drept natten.

En sjelden gang, noen få ganger i historien, gjør en menneskehjerne en observasjon så skarpsindig og uventet at folk ikke kan bestemme seg for hva som er mest forbløffende - observasjonen eller tenkningen rundt den.