Bokelskere.no

En spesiell bok. Mange refleksjoner rundt det å være alkoholiker, kan en samtidig være noe mer? Kort og lettlest bok, absolutt verdt å lese.

Hm.. nominert til Lytternes romanpris, trur nok ikkje denne vinn. Synest boka er språkleg svak, for pratsam og ikkje spesielt interessant utanom kjærleiksforhaldet i Russland som eg synest er vakkert skildra.

«EN TEORI OM alkoholisme kan være denne: Så lenge man drikker og er lykkelig, har man ikke alkoholproblemer. Hvis man derimot er ulykkelig og drikker, blir det straks verre.
De fleste drikker for å bli glade, for å feire noe. Fordi alkoholen volder så mye skade, er det vanskelig å snakke om gleden ved å drikke. Vi fornekter de lyse sidene ved alkoholen for hverandre, fordi snusfornuften forteller oss at vi ikke må lokke folk lenger ut på skråplanet. Derfor forblir det på overflaten en gåte hvorfor så mange velger å drikke, det er tross alt både dyrt og skadelig. Men de som er glad i å drikke, vet utmerket godt hva svaret på gåten er, og det er at drikking kan være jævlig kjekt - i alle fall til å begynne med.»

Selv om jeg har lite positivt å si om det politiske partiet Mímir Kristjánsson representer, lytter jeg til Mímir. F eks når han uttaler seg i Dagsnytt 18. Han har en ærlighet med seg som jeg synes for mange politikere mangler. Et ekte engasjement for temaet han ytrer seg om.

Boken Pabbi en familiesaga om drukkenskap er den tredje boken Mímir Kristjánsson har skrevet som jeg har lest. Boken ble utgitt i 2024. Jeg har hørt han snakke om temaet i boken på radio. Allikevel ble jeg overrasket over å lese om hvor mye alkohol han inntar når han drikker. Jeg håper at han etter hvert kommer til den konklusjonen at det ikke kan fortsette slik. Vi trenger hans stemme i samfunnsdebatten.

«En familiesaga om drukkenskap» Mimir forteller om faren sin som var alkoholiker, men som var en god, kjærlig og omsorgsfull far. Han skriver og reflekterer også om egen drikking. Han kaller seg ikke alkoholiker, men vet at han drikker som en alkoholiker. Alkoholen er hans venn, og han har ikke noe ønske om å slutte.

Jeg likte boka godt, hørte den som lydbok hvor han selv leser. Godt språk og gode refleksjoner, selv om det er ganske uforståelig at han ikke ønsker å slutte å drikke når han sier «Jeg vet at jeg drikker så mye at jeg ødelegger for meg selv og for menneskene rundt meg».

Er det flere som leser George Orwells 1984 med podcasten Leseklubben?

Det er ikke så lenge siden vi i Dystopisk lesesirkel leste den, men vi snakker om Dystopien med stor D. Den bør nesten leses jevnlig. 😊

En helt fantastisk ting: Lydbok på norsk ligger gratis tilgjengelig i appen NRK radio i september og oktober 24, og der legges også podcastepisodene ut. https://radio.nrk.no/podkast/leseklubben Christine Lossius Thorin, Kristoffer Olsen og Live Nelvik har podcasten.
De skal lese boken over seks uker, noen kapitler av gangen, og det kommer én episode i uken.

Tema som overvåking, fake news, etikk og teknologi... Det er mye som går rett inn i vår tid.
Bli med på felleslesning og del tanker og leseopplevelse her! 😊

Jeg er ganske i starten av boken der hovedpersonen endrer avisartikler i arkivene for åpasse med dagens politiske situasjon. Det var en helt urealistisk og dystopisk tanke da jeg leste boken første gang. Men nå... hm..

Håper flere blir med å prate og undre seg 😊

Mìmir Kristjànsson har skrevet en sterk og brutalt ærlig beretning om farens og ikke minst sin egen drikking.

En meget klok og opplysende bok om utviklingen i USA. Anbefales!

En dag i juni stopper menneskene å utvikle ser: Ingen fødes, ingen dør, barn slutter å utvikle seg etc, En fordel for den uhelbredelig kreftsyke Jenny, men ikke for Jakob som snart skal bli far. Naturen ellers går sin gang, planter gror, og dør når de ikke får stell. Vi følger seks personer gjennom denne perioden av «stillstand». Skyldes stillstanden (mis)bruk av kunstig intelligens der menneskene anses som maskiner som må restartes for å komme i gang igjen? Tidvis gode person-/relasjonsskildringer, men romanen kommer ikke på høyde med klimakvartetten.

Jeg er Murakami-fan. Jeg liker best romanene til Murakami, men også novellene. Novellene, i hvert fall noen av de, er nok basis for enkelte av Murakamis romaner. I hvert fall synes jeg det. Man merker det ved gjennomlesning av disse novellesamlingene.

Menn uten kvinner er, etter min mening, en av de bedre novellesamlingene til Murakami. Men… som jeg har sagt før, ofte slutter/ ender novellene litt rart. Eller det blir liksom litt løst… løse tråder. Er det gjort med hensikt? Uansett, jeg koste meg med denne boka. Språket og stemningen i alle novellene er superb. Murakami av beste sort! Terningkast 5. meget bra, det hele.

En lærerik bok som er verdt å lese, og som gir større forståelse av det USA vi ser i dag. Seltzer har god fortellerstil som gjør det lett å lese. Mye alvor, men også personlige betraktninger, et rikt språk og mange sidesprang som gjør fortellingen enda mer interessant.

For meg en ny måte å forstå USA på. Liker skrivestilen til Seltzer.

Trolig den beste av klimakvartettbøkene hittil. Selv om både den første og den andre boka var mer dystopiske og viste mer hvordan samfunnet kollapser, er den tredje boka på noen måter bedre på det rent menneskelige. Noe av styrken i boka, syns jeg, er at selv om boka handler om bevaring av en art så viser den også hvor irrasjonelt det er. Den viser mennesker som velger hestene foran menneskene, som neglisjerer sitt eget liv og sine egne kjære for dyrene. Den viser dem som gjør dumme valg, valg som går utover alle rundt dem, fordi de ønsker ar hestene skal leve videre.

I bunn og grunn handler vel boka om menneskets kamp for å bevare noe, å holde fast på noe, å ha kontroll når alt rundt oss er kaos. Og samtidig viser det det utrolige i hva mennesket kan få til - og hvor lite det betyr, når alt kommer til alt. Når ingenting er igjen å bevare. Når naturen uansett får siste ord. Boka stiller også en rekke ubehagelige spørsmål: hjelper vi, eller ødelegger vi? Hvis mennesker ikke hadde forsøkt å redde ville arter gjennom å fange dem og sette dem i bur, ville de da i det hele tatt blitt truet? Om vi ikke hadde handlet med dem og jaktet på dem? Hva om vi, selv med de beste intensjoner, ødelegger? Samtidig har boka også en tone av håp: om at det alltid vil finnes kjærlighet, nytt liv, at våren alltid vil komme.

Lunde leverer en bok av svært høy klasse med denne.

Tredje bok i klimakvartetten.

Tre mennesker, tre historier. Felles for dem er urhesten, kalt Przewalskis hest.

På 1880-tallet reiser zoologen, Mikhail, til Mongolia. Der skal han, og den erfarne jegeren, Wilhelm Wolff, jakte på hestene, for deretter å ta dem med tilbake til Europa. Der skal de selges til rike godseiere og dyrehager.

I 1992 reiser veterinæren, Karin, med åtte urhester til Mongolia. Flere skal følge etter. Karins plan er å slippe hestene ut i villmarka igjen. Med seg på reisen har hun også sin voksne sønn, som nok en gang er avruset.

I 2064 kjemper Eva for tilværelsen på familiegården. Det er bare henne og tenåringsdatteren, Isa igjen. Samfunnet har kollapset, og de fleste er på vandring nordover i Norge. Nesten alle gårdsdyrene er borte, men hestene verner Eva om. De MÅ reddes! Men, hun går snart tom for fôr, og også menneskelig føde. Så dukker Louise opp, og maten må deles på tre.

Skremmende, interessant, og godt skrevet.

Den beste i klimakvartetten hittil. Kryper under huden... fargerikt miljø fra dyrehage i St Petersburg til øde sletter i Mongolia og Görings Carinhall under annen verdenskrig. Tett på mennesker som gjennomlever sine personlige drama og setter alt på spill for å redde den utdøende hesterasen.

Dette er stor litteratur. Å skrive en bok på 150 sider som kun består av en monolog fra en mann som har mistet sin kone, og fengsle leseren så utrolig - ja det er bra. Det er stillferdig og det skjer ingenting, men mellom linjene rører det seg mye. Toppkarakter!

"Kven er redd?", Carl Frode Tiller
Eg er glad i bøker med gode dialoger. Dialoger som vender stemning og handling. Ikke sånt tørrpreik for å forklare og tette hol i forteljinga. Dialoger skal bygge eller såre. Tiller er god på dette. Han er særs god på å skape dårlig stemning ut av nær sagt ingenting. Dei som har lese Innsirkling har opplevd det.
Forteljinga her er eit teaterstykke om ein skodespelar som førebur seg på å spele hovedrolla, George, i "Kven er redd for Virginia Wolf". Han prøver ut rolla heime, så godt at det nesten tippar over når det toppar seg. Tiller er god. Pinleg god på å dra opp dagligdagse små hendingar mange av oss har offa over, sånn at ein av og til kan gripe seg i at "dette kunne eg og ha sagt, men sa det heldigvis ikkje".

Det var med en stor dose skepsis denne boka ble med meg hjem fra ARK bokhandelen før ferien. Jeg var på jakt etter sånn passe god og spennende strandlektyre, og en norsk voksenbokdebutant har dessverre (må jeg beskjemmet innrømme) ikke særlig gode odds her i gården.
Okke som, forsiden på bokomslaget, der det ligger en død, eller ganske så sliten bie, fanget oppmerksomheten og .... hjerterota. Derfor ble den med meg hjem og fant plassen sin blant bikinier og lette strandplagg.
Til lyden av middelhavets bølgeslag gav jeg meg i kast med historien om Tao, William og George. Førstnevnte lever i en fremtidsvisjon av Kina i 2098, der biene er borte og menneskene har overtatt deres oppgave som pollinerere for å sikre matproduksjon. Etter en utflukt ved skogen blir Taos sønn akutt syk og døden nær.
William på sin side, er frøhandler i 1850-tallets England. Han våkner opp fra en depresjon og finner inspirasjon i å studere biene og måten kubene deres fungerer på, for om mulig å komme opp med en ny og forbedret versjon. William har også en sønn, som han har problemer med å forstå og omgås.
Birøkter Georges historie utspinner seg i USA etter 2007 og tar for seg den stadig økende kollapsen av biesamfunn som skjer over hele verden. Også George har vansker i sin relasjon til sønnen Tom.
Forfatteren fordeler historien om disse menneskene i relativt korte, overkommelige kapitler, som gir fortellingen driv og spenning. Vi tvinges til å lese videre, om Taos leting etter sønnen som befinner seg på et eller annet sykehus, og hva som forårsaket denne akutte sykdommen etter den koselige familieutflukten surrer og går i hjernebarken etterhvert som sidene slukes.
Videre hungrer vi også etter å få vite mer om Williams begredelige liv, som farges av håp, fremtidsvisjoner og tap. Ikke desto mindre vil vi også vite fortsettelsen om George som får livsgrunnlaget revet bort.
Det hele er ulidelig spennende, samtidig som Lunde gir en grundig og imponerende leksjon i birøkterfaget. Hun har helt tydelig gjort grundig research. Teksten er lettlest, men har dybde for den som tar seg tid til å tolke. Når historiene utover i boka i tillegg nennsomt flettes inn i hverandre, er jeg fortapt, solgt og ikke minst mektig imponert over forfatteren og fortellingen som males utover.
Som leser opplever jeg at boka har så mange lag. Dette går utover fremtidsvisjoner, historien om bier, pollinering og birøkterfag. Jeg tolker teksten dithen at vi mennesker på en måte også er bier, som lever i samfunn, helt avhengige av hverandre. Som nevnt i boka kollapser bifolket om de ikke står samlet, blir utsatt for gifter eller ikke fordeler oppgavene i kuben seg i mellom.
Det får meg til å tenke på vår egen jord, vår egen "kube" og hva vi er i ferd med å gjøre med oss selv og relasjonene til hverandre på makronivå , - akkurat som Tao, William og George må i sin samhandling med sine nære og kjære på sitt mikronivå. Etter mitt syn tar boka også for seg forholdet mellom generasjoner, store verdensproblemer og kommunikasjon, - og alt dette med klangbunn i bifolket og deres verden. Mesterlig!
Kjære Maja Lunde, - hvor i all verden har du vært i hele mitt liv? Det er første gang jeg hører om deg, og leser noe du har skrevet, og jeg vil lese mer, - NÅ!
På en stillferdig sommerkveld ruller terningen inn på en stødig sekser, - boka anbefales på det varmeste til alle!

"Bipersonar", Carl Frode Tiller
Herre min skapar kor eg gler meg til hausten, for då kjem skaparen av denne boka ut med Innsirkling 3. Denne boka er også bygd litt på, eller i vert fall forska litt rundt, same måten å tilnærme seg persongalleriet og ei historie på, som han gjer i Innsirklingsbøkene; han skriv kapittel for kapittel i forskjellige perspektiv. Skildrar personar, miljø, utfordringer og konflikter. Masse utfordringer og store konflikter. Han skildrer usikkerhet og overfølsomhet so ein skulle tru han var i slekt med Agnar Mykle. I denne boka er det tydeleg at han forskar i oppbygging og skrivestil, og han kommuniserer utruleg godt med lesaren ved å skrive inn en fyr som viser seg å være forfattaren av denne boka, kor han fortel og drøser litt rundt både livet og boka.
Fantastisk, sjøl om nokre kapittel var noko kjedeligare enn andre. Men sånn er det med både meg, deg og andre bipersoner; vi er ikkje like spanande.

Takk for at Bokelskere.no finnes... og at jeg fant dere. Det har ført til at jeg nå har gjenoppdaget alle mine uleste bøker. Kafka på stranden av Haruki Murakami ble den første av disse "glemte" bøkene jeg tok fatt på. Og jeg ble ikke skuffet! En fantastisk bok. Ikke så ofte jeg leser over 500 sider på 4 dager, men kunne ikke stoppe når jeg først var i gang. Det er en helt spesiell stemning i denne boken. Drømmende, uvirkelig og reelt på en gang. Sitter igjen og kjenner på følelsen av de gode menneskene, de som overskygger alt det vonde og grusomme. Sitter nok i en stund denne :-)

En av de beste bøkene jeg har lest på lang tid. Det er mange lag i den, noe berører meg sterkt, noe skjønner jeg ikke helt. Men jeg føler boka er veldig viktig. Jeg føler meg litt sliten, men lykkelig....