Bokelskere.no

Fantastisk underholdende historisk roman. Jeg trodde i utgangspunktet ikke denne skulle fenge meg i noen særlig grad, da jeg er allergisk mot alt som har med økonomi å gjøre, men denne var både spennende og fornøyelig nok i massevis til at sidene føyk forbi.

Interessant, fascinerende, vakkert og godt skrevet om Edvard Hoems egen ungdomstid - fra han flytter fra odelsgården, gjennom realskole- og gymnastid i Molde og til han reiser til hovedstaden. Lydboka er levende lest av forfatteren selv!

En gøyal bok, som på finurlig vis fenger meg veldig uten at jeg blir helt klok på hvorfor. Men settingen på landet, kombinert med et flott språk og en protagonist som er litt "tjukk i huet", men som allikevel evner å tiltrekke både meg som leser og enkelte andre i sin egen virkelighet, er medvirkende årsaker til at jeg koste meg godt (tidvis meget godt) med denne underlige boken.

En spesiell bok. Mange refleksjoner rundt det å være alkoholiker, kan en samtidig være noe mer? Kort og lettlest bok, absolutt verdt å lese.

Her er det trauste og tradisjonelle blandet med det fantastiske. Vi er helt nede på det jordnære planet. Odelsgutten og gården plassert i en tidskoloritt med fasttelefoner og innføring av d'Aquitaine kveg. Samtidig svever det noe mystisk rett utenfor synsvidde. Det hintes og vi blir sporet til å spekulere. Den spesielle fortellerteknikken der vi stadig får gjenfortalt historien med små nye drypp av ny viten, gir boken en suggererende driv. Litt merkelig til å begynne med men for min del medrivende når spenningskurven tar seg opp. Som en som har vokst opp på bygda og på gård akkurat på denne tiden var det mye å kjenne seg igjen i. Fra omsorgen for dyra til det å sitte i bilen på vei til bygdefest. Fasttelefon seansen med mor er en tidskapsel i seg selv. Liker det mystiske som hel tiden ligger rett utenfor rekkevidde og som vi bare aner.

Hm.. nominert til Lytternes romanpris, trur nok ikkje denne vinn. Synest boka er språkleg svak, for pratsam og ikkje spesielt interessant utanom kjærleiksforhaldet i Russland som eg synest er vakkert skildra.

Dette er et utdrag fra bloggomtalen min:

Der han tidligere har skrevet frem slektens historie har tiden kommet for å ta fatt på sin egen historie, for det er forfatteren selv som er den unge mannen som gjerne vil ut i verden.
Handlingen i romanen er lagt til perioden 1960-1969, når den unge Edvard, odelsgutten på Hoem-gården på Fræna, bare 14 år gammel i 1963 flytter til Molde for å gå på realskole og senere gymnaset. Han får leie et hybelrom i en trevilla i Langmyrvegen og det var en noe skamfull gutt som flyttet hjemmefra for aller første gang.

Han skammet seg litt over at han kom fra et noe stakkarslig småbruk og prøvde å skjule hvor han egentlig kom fra, la om dialekten så godt han kunne. Gudstroen han hadde meg seg hjemmefra holdt han også for seg selv.
Den unge Edvard visste ganske tidlig at han ikke ville bli bonde slik det ble forventet av ham og slo tidlig fast at det var forfatter han skulle bli.

Vi følger ham gjennom årene han går på skole og møter vennene hans, blir vitne til at hans politiske interesse våkner til liv, en stund blir han ganske så radikalisert, godt hjulpet av tremenningen hans, kalt Frenden. Hans interesse for litteratur har alltid vært til stede og Molde bibliotek blir et sted han til stadighet kommer tilbake til. Det samme med Kaffistova, hvor han møter vennene sine utenom skolen, for å snakke om politikk og litteratur.

Gjennom et vikariat i Romdals budstikke får Edvard i oppdrag og skulle hente selveste Tarjei Vesaas til et kulturarrangement i Molde, og det oppstår noen morsomme sekvenser når det viser seg at Vesaas ikke dukker opp dit han skal til rett tid og det ender med en heller adsurd samtale mellom Monica Zetterlund og Tarjei Vesaas på vei til arrangementet.

Et rørende portrett blir det når Edvard kommer i snakk med forfatter Ragnvald Skrede og omtrent inviterer seg selv til et nytt møte året etter for at poeten skal se over diktene han selv har skrevet. Og beskrivelsene av reisen bort til Oslo, hvor han omtrent ikke hadde noen penger var veldig rørende. Med seg i bagasjen hadde den unge forfatterspiren manuset til det som ble hans debut som forfatter,diktsamlingen Som grønne musikanter.

I Ung mann vil ut skriver Edvard Hoem frem et nydelig, sårt og til tider litt vemodig bilde av en ungdomstid preget av både lengsler og ambisjoner. Om å være i sterk tvil og innimellom bukke under for press utenfra,noe som kanskje ikke er så rart med tanke på at man som ung skal finne sin plass her i verden, og da står man kanskje ikke støtt i hvem man er til en hver tid. Denne usikkerheten og tvilen som ofte preger en i denne alderen syntes jeg kommer vel godt frem.

For en nydelig roman dette var! Jeg storkoste meg gjennom hele boken, nøt hver side og hver eneste setning. Nøt det til tider veldig poetiske språket. Likte også veldig godt de sekvensene som tok for seg hvordan situasjonen var hjemme på gården, hvor moren tok seg av alt som hadde med stell av hus og hjem og gården å gjøre. Og at hun tok seg av svigerfaren når han ble gammel og syk. Laget mat til sønnene sine som bodde i byen for å gå på skolen, stod på døgnet rundt for at familien skulle ha det bra. Må si jeg fikk skikkelig sansen for moren hans. Likte selvsagt å tilbringe tid med den unge Edvard gjennom hans ungdomstid òg. Litterære referanser er alltid like kjærkomment i bøker, så også her.

Hele omtalen kan leses her.

Original, underholdende, frodig, mystisk og veldig godt skrevet! Handling fra en vestlandsgård med odelsgutten Tormod som jeg-fortelleren. Det skjer dramatiske ting i de farlige hundedagene: En kvige forsvinner, en mystisk kvinne er bitt av huggorm og dør - eller dør hun ikke, er hun bare gått tilbake til jorda? En fallulykke, en brann, lyden av sirener… Hendelsene fortelles flere ganger med stadig nye detaljer slik at leseren gradvis får vite hva som skjedde.

«Eg såg på klokka, på visaren som talde sekunda. Klokka viste tida, ho var snart tre, men eg visste at tida var noko anna enn det klokka kunne visa. Eg visste at tida kunne gå både fort og sakte.»

«Det var ingen ekte sundag, for me rekna ikkje sundagane i hundedagane for ekte sundagar, det var det me kalla lause sundagar, dagar uten sikring, der sundagsfreden fort kunne gje ei kjensle av at noko kom til å skje.»

Om kvinna uten fødselsnummer:
«Eg er registrert i Landås songkor som alt, det trur eg er det einaste registeret eg står i.»

Boka er nominert til Lytternes romanpris 2024.

«EN TEORI OM alkoholisme kan være denne: Så lenge man drikker og er lykkelig, har man ikke alkoholproblemer. Hvis man derimot er ulykkelig og drikker, blir det straks verre.
De fleste drikker for å bli glade, for å feire noe. Fordi alkoholen volder så mye skade, er det vanskelig å snakke om gleden ved å drikke. Vi fornekter de lyse sidene ved alkoholen for hverandre, fordi snusfornuften forteller oss at vi ikke må lokke folk lenger ut på skråplanet. Derfor forblir det på overflaten en gåte hvorfor så mange velger å drikke, det er tross alt både dyrt og skadelig. Men de som er glad i å drikke, vet utmerket godt hva svaret på gåten er, og det er at drikking kan være jævlig kjekt - i alle fall til å begynne med.»

Selv om jeg har lite positivt å si om det politiske partiet Mímir Kristjánsson representer, lytter jeg til Mímir. F eks når han uttaler seg i Dagsnytt 18. Han har en ærlighet med seg som jeg synes for mange politikere mangler. Et ekte engasjement for temaet han ytrer seg om.

Boken Pabbi en familiesaga om drukkenskap er den tredje boken Mímir Kristjánsson har skrevet som jeg har lest. Boken ble utgitt i 2024. Jeg har hørt han snakke om temaet i boken på radio. Allikevel ble jeg overrasket over å lese om hvor mye alkohol han inntar når han drikker. Jeg håper at han etter hvert kommer til den konklusjonen at det ikke kan fortsette slik. Vi trenger hans stemme i samfunnsdebatten.

«En familiesaga om drukkenskap» Mimir forteller om faren sin som var alkoholiker, men som var en god, kjærlig og omsorgsfull far. Han skriver og reflekterer også om egen drikking. Han kaller seg ikke alkoholiker, men vet at han drikker som en alkoholiker. Alkoholen er hans venn, og han har ikke noe ønske om å slutte.

Jeg likte boka godt, hørte den som lydbok hvor han selv leser. Godt språk og gode refleksjoner, selv om det er ganske uforståelig at han ikke ønsker å slutte å drikke når han sier «Jeg vet at jeg drikker så mye at jeg ødelegger for meg selv og for menneskene rundt meg».

Det er mulig at jeg tidligere har lagt litt mye trykk på om noe er skrevet på nynorsk eller ikke, og det er akkurat som om forfatter Arnfinn Kolerud har fått med seg dette og tenkt "Javel? Syns du nynorsk er kjekt? Hald denne skåla med stua ål eit augob.. augebli.. augneblin.. littegrann".

Vassbygda er Norges siste nynorskbastion og er i endeløs konflikt med Riksmålsforbundet. Det spisser seg til når selveste kongen og hans fineste bopel blir utsatt for sabotasje. Kongen svarer med diktlesning av A O Hauge og medlemmene rømmer fra riksmålet.

Samtidig i Vassbygda er arbeidet starta på deres egen Mount Rushmore, uten at de er helt sikre på hvilke nynorskfjes som skal få plass der oppe.

Som dere forstår, her blir det forviklingar, på nynorsk. Og selv om Kolerud er ny for meg, har mange andre vist at det nok ikke finnes noe bedre skriftspråk for skrøner enn akkurat nynorsk.

Gledelig nok er dette del av en serie på tre bøker om nynorsk-ekstremistene i Vassbygda. Uheldig nok er dette den siste av de tre, men gode skrøner kan nok også leses baklengs(?).

Gamle menn i syningom(?) er ikke bare en god skrøne, den er mesterlig, som i at en må lete frem rollespillterningene, kanskje flere av dem, for å finne et terningkast høyt nok.

Er det flere som leser George Orwells 1984 med podcasten Leseklubben?

Det er ikke så lenge siden vi i Dystopisk lesesirkel leste den, men vi snakker om Dystopien med stor D. Den bør nesten leses jevnlig. 😊

En helt fantastisk ting: Lydbok på norsk ligger gratis tilgjengelig i appen NRK radio i september og oktober 24, og der legges også podcastepisodene ut. https://radio.nrk.no/podkast/leseklubben Christine Lossius Thorin, Kristoffer Olsen og Live Nelvik har podcasten.
De skal lese boken over seks uker, noen kapitler av gangen, og det kommer én episode i uken.

Tema som overvåking, fake news, etikk og teknologi... Det er mye som går rett inn i vår tid.
Bli med på felleslesning og del tanker og leseopplevelse her! 😊

Jeg er ganske i starten av boken der hovedpersonen endrer avisartikler i arkivene for åpasse med dagens politiske situasjon. Det var en helt urealistisk og dystopisk tanke da jeg leste boken første gang. Men nå... hm..

Håper flere blir med å prate og undre seg 😊

Mìmir Kristjànsson har skrevet en sterk og brutalt ærlig beretning om farens og ikke minst sin egen drikking.

Romanen Diskomus på venteværelset er Kamilla Danielsens debut som forfatter. En debut som er lagt merke til. En bok jeg har gledet meg til å lese. Den har et tema som vi ofte hører og leser om – som i denne artikkelen på NRK.no 6. juli 2024:

«En ny spørreundersøkelse fra Mental Helse Ungdom viser at over halvparten av unge mellom 16 og 36 år har følt seg ensomme i løpet av de siste 12 månedene.»

En som har uttalt seg om boken er psykologen Peder Kjøs. I september 2023 var Peder Kjøs og forfatteren på besøk i Nitimen angående romanen. Dersom du vurderer å lese romanen, vil jeg anbefale deg å høre på dette intervjuet. Peder Kjøs sier blant annet at ensomheten mange opplever ikke har med tiden vi lever i, den er universell. Hans hovedbudskap er at vi må tåle at vi ikke er perfekte og at andre mennesker heller ikke er perfekte.

Romanen er på 227 sider og jeg leste den i løpet av en dag. Den er morsom samtidig som det er en sårhet i det morsomme som hovedpersonen Eivor gjør og sier.

Den starter med at Eivor drar fra «venteværelset» for å delta på en «jentekveld»:

«Vi har en gjeng, en sånn gjeng som alle har, fra ungdomsskolen eller videregående, en liten eller stor gjeng som møtes et par ganger i året når alle er hjemme på ferie, eller når flere i gjengen befinner seg i samme geografiske område til samme tid. Alle har en sånn gjeng, en sånn dum gjeng som bare blir dummere og dummere jo eldre man blir, for om man ikke allerede var ganske ulike da man var tretten, er man i hvert fall totalt forskjellige nå, men det er alltid et par som er helt den samme som den de var. De som fortsatt snakker det samme språket og kretser rundt de samme temaene, og kanskje aldri flytta hjemmefra og fikk nye venner, bare fortsatte å være en sånn som baksnakka de gamle.»

Den som inviterer til denne «jentekvelden» er Ulla. Ulla er egentlig ikke en idiot:

«Jeg liker Ulla. Jeg liker Ulla alene. Men jeg har Ulla mindre og mindre alene, og de siste åra har det vært så sjeldent at jeg lurer på om den tida kanskje er forbi. Når man får barn, blir det enklere å samle en gjeng enn å møtes én og én. Man får ikke tid til sånt. Og man får heller ikke tid til å snakke om det.»

Og her er Eivors beskrivelse av de hun skal være sammen med på denne:

«Det verste med jentekveld er at ingenting er ekte. Det kan godt være det er ekte for de andre, det håper jeg for all del at det er, ellers er det helt latterlig at vi gjør dette minst én gang i året. HVIS jeg skal gjette, er det bare jeg som synes dette er som å gå på teater, de andre sier vanligvis at det er så koselig. De andre er Ulla, Ulrikke, Ullrine, Ullriette, Ullfitte og Ullsatan. Eller: Hun som er den eneste jeg liker, hun som er gravid, hun som er tobarnsmor, hun som er forlova, hun som nettopp har gifta seg, og hun som er skilt og har forelska seg på nytt. Og så meg, da. Eivor som aldri finner seg noen. Eivor som klikker på folk på bussen for å føle seg bedre, heve seg over, jeg vet noe som dere ikke vet, noe jeg forutser. Ser inn i alle andres fremtid, men aldri min egen.»’’

En god debut av Kamilla Danielsen.

Denne var god og engasjerende - skikkelig pageturner.

Fantastisk bok! Ble helt oppslukt og klarte ikke legge den fra meg. Sterke følelser som kommer godt frem og fortellingen er realistisk.
Anbefales sterkt!

En meget klok og opplysende bok om utviklingen i USA. Anbefales!

En helt fantastisk bok, på alle måter. Denne må du lese!

En slags novellesamling/konseptbok hvor man blir kjent med mange forskjellige folk som bor i den samme murboligen i Odda. Her må man bare applaudere kreativiteten og fantasien. Nesten hele følelsesregisteret er i sving i løpet av boken, og prosaen er fra øverste hylle. Egentlig er kanskje en femmer litt strengt, for det var bare et par av historiene jeg ikke likte. Anbefales på det sterkeste til de som (i likhet med meg, frem til nå i det minste) enda ikke har lest den.

Marerittaktig fortelling om Liv som smekker igjen døra ved et uhell når hun skal kaste søppel, mens ungen ligger igjen i leiligheten. Liv klarer ikke å gjøre det hun vet hun må, nemlig finne vaktmesteren og komme seg inn til ungen. I stedet surrer hun rundt i byen, treffer broren, treffer ekskjæresten, klipper håret, går på fest… Mens hun gjør dette får vi fortalt historien hennes, som handler om traumer, ensomhet og utenforskap. Nydelig lest av Anderz Eide.