Bokelskere.no

Der beskriver du min følelse også! For mye av alt, ønsker bare at det skal ta slutt.

Så grusom som det går an å få blitt. Sjeldent jeg blir skremt eller uvel av en bok, merk ALDRI. Men denne er sitt eget kapittel av grusomhet. Men samtidig så grusomt bra at den må leses!
Absolutt ikke for sarte sjeler!

Det blir ein sekser fordi eg blir så hisides rørt. Ja, eg er lærar sjølv, så det er jo litt "biased". Men det er eit så fint portrett av forholdet elev/lærar. Den viktigaste relasjonen til ein vasken etter mor og far. Det er også eit fint portrett av ein ungdomskultur med mange sjuke trekk, men også med svært mykje glede og varme.

Begynte bra, men sklei ut i usannsynlige vendinger og kompakt elendighet.

Jeg har etter hvert lest ganske mange bøker med handling fra muslimske samfunn og med kvinner som hovedpersoner, og jeg mener fortsatt at det er viktig å sette seg inn i levesett, tenkemåte og samfunnsutvikling i slike samfunn. Men noen av disse bøkene mangler den litterære kvaliteten som skal til for å kunne kalles god litteratur. Dette er en av dem. Nadia Hashimi er født i USA av afghanske foreldre, og har trolig solid grunnlag for å skildre kvinneliv i Afghanistan i nåtid og fortid.

Men hun vil altfor mye. I store deler av boka graver hun seg ned i detaljer som ofte gjentar seg gang på gang og setter leserens tålmodighet på store prøver. Det er ikke nødvendig å mate leseren med teskje gang etter gang! I tillegg er synsvinklene noe forvirrende enkelte ganger, og setningsbygning og språk ganske repeterende. Jeg mistenker også oversetteren for å ha gått seg vill i syntaksen noen ganger.

De to historiene som er "sammenflettet" skildrer livet til to kvinner født med hundre års mellomrom, og vi forstår at i de mindre moderne områdene i landet har ikke kvinnelivet forandret seg vesentlig på disse hundre åra. Men de to historiene er så like at det faktisk blir kjedelig. Jeg må tilstå at jeg skumleste store deler av boka.

Det oppmuntrende ved "nåtidsfortellingen" var at hovedpersonen "kvinnet" seg opp og rømte til et krisesenter. Hvordan det gikk videre, vites ikke.

Sorry, her ble det bare en treer.

En helt ok historie og grei å lese i mangel av andre bøker, men gjeeeesp!

Dette er egentlig en god bok; godt språk, interessant tema og personer som det er mulig å bli interessert i. Men - den blir for lang, og etter hvert følte jeg at forfatteren begynte å gjenta seg selv.

Helt ok thriller, men en smule langtekkelig og forutsigbar.

Som de andre bøkene til Lemaitre er også denne en ulidelig spennende psykologisk thriller, og som alltid med en overraskende slutt. Anbefales!

Som en av veldig få lesere er jeg nå overlykkelig over å være ferdig med denne boka! At jeg ikke avbrøt den før er bare ren stahet. Ja det er en sterk historie og boka er slett ikke uten visse kvaliteter, men den er altfor lang, altfor omstendelig og overforklarende. Det lesses på med unødvendige detaljer og beskrivelser som ødelegger for selve handlingen og nerven i boka.

En klassiker. Rett og slett. Må bare leses/oppleves.

En debutant som tar opp et tema i tiden. Har lest en del bøker om emnet. Denne boken nådde ikke helt opp. Greide ikke å engasjere meg.

Godt forsøk. Boka gir oss et viktig innblikk i tilværelsen til ei tilsynelatende velfungerende "norsk" jente med pakistanske foreldre. Derfor er det synd at både oppbygging, språk og skrivestil bidrar til at romanen blir både langtekkelig og masete.

Det er sjelden jeg gir sekser,men denne boka er en fulltreffer av en gotisk thriller.
Vil du kose deg med noe skikkelig creepy i løpet av påsken, kan du trygt velge denne.

Overnaturlige elementer i form av ev jente/dame som skremmer vettet av unge Tom, en landsby som skjuler hemmeligheter og lager "beindukker" som blir hengende i den lokale kirken(creepy as hell,minnet meg av en eller annen grunn litt om Katakombene i Paris hvor hundrevis av mennesker ligger begravet under sentrum-sjekk det ut på google,det har skjedd i virkeligheten)

I tillegg er presten slett ikke er sikker på at han er alene i kirken selv om det tilsynelatende ikke er noen andre der-en psykiatrisk pasient som aldri har kommet over tapet av datteren som omkom i
en husbrann for flere år siden-
i tillegg til en romanse som myker opp litt de mer skremmende partene,uten at det forstyrrer
historien altfor mye,men forfatteren fletter den elegant inn.

Men det mest skremmende er vel at det vi aldri tror kan skje, og med folk i nærheten
av oss,faktisk kan skje-hvor søkt det enn virker.

Den er helt fantastisk! En av mine favorittbøker!

Om å leve i to forskjellige kulturer. Om å opponere mot ukulturen foreldrene er fanget i. Om å finne seg selv. Om å ville ta egne valg. Om å frigjøre seg fra sosial og religiøs kontroll. Om å finne sin egen vei. Om å kjempe for å leve sitt eget liv.
Namra Saleem er en av de unge, modige norskpakistanske stemmene bland de "skamløse" jentene. Det er håp for de unge jentene fra muslimske miljøer som vil leve et liv de selv velger, og ikke et liv familien og andre forlanger å bestemme for dem.
I kronikken Bølgen av rebelske muslimer beskriver hun godt hvordan det var å være en som provoserte, og som ikke ville la andre definere hvem hun er.
Hun har gode forbilder, fra eget miljø: Filmregissør, musikkprodusent og menneskerettighetsaktivist Deeyah Khan og Shabana Rehman, som tidlig banet veien for de første opprørerne. Det koster (ofte svært mye) å stå opp mot ukulturen og urettferdigheten.

Boka er et godt forsøk på å beskrive løsrivelsen fra et kontrollerende sladremiljø, der spesielt jenter skal settes på plass, tradisjonelt, sosialt og religiøst.
Ikke den helt store leseopplevelsen, men Namra Saleem er ung, og det kan komme mer fra denne jenta. Boka passer kanskje best som ungdomsbok.
Det er håp.

Forfatteren er veldig pedantisk og navlebeskuende. Etter ett stykke i boka så er alle sidene egentlig bare loggføring, hva hun spiser til enhver tid, kan etterhvert bli ganske irriterende.
At boka blir omtalt som "høy litterær kvalitet" er etter min mening en stor overdrivelse.

En hjerteskjærende historie om en fortapt barndom. En historie som er vanskelig å ta inn, som gjør så vondt at det kjennes fysisk mens jeg leser.
Det er helt ubegripelig at misbruk og mishandling kan ha foregått i så mange år, og med en hel søskenflokk, i så mange år, uten at noen slo full alarm.
Vold, mishandling, voldtekt og omsorgssvikt. Og ikke minst det store sviket, fra mor først og fremst, men også av samfunnet rundt, som burde har reagert mye før og mye tydeligere på det som foregikk.
Noen barn er løvetannbarn; de klarer seg selv om alle odds er imot dem. Men det har kostet. Og hva det har kostet, vet bare de som har kjent all den grusomme ondskapen og volden på kroppen, i år etter år etter år.
Jeg håper virkelig at saken i Alvdal og Gjerdrum kan lære oss noe. Ha øynene åpne for hva som foregår med barn i vår nærhet, slik at disse barna kan reddes og få et bedre liv enn hva bokas "Eline" har vært så modig å fortelle åpent om.
Det må være bedre å varsle en gang for mye enn en gang for lite, hvis man har mistanke om at barn lider under omsorgssvikt og mishandling.

En av de sterkeste bøkene jeg har lest på lenge. Da jeg var halvveis i boka, leste jeg resten i et jafs, nesten uten å puste. Denne anbefales virkelig!