Bokelskere.no

Første gang jeg leste alkymisten, trodde jeg den var en av de beste bøkene jeg hadde lest. For en filosofi! Hvilke tanker! En inspirasjon! Da satte jeg også umiddelbart terningkast 6 på boka. Et par år senere leser jeg den igjen, og innser at her var det ikke mye å skryte av. En fin og fengende historie, men alle tankene om skjebnen og at "hele verden jobber for å oppfylle ditt ønske" blir litt VEL ute å kjøre for min smak. Én ting er å følge drømmene sine, noe annet er det å tro man blir et ulykkelig og miserabelt menneske om man ikke følger alle "Guds tegn", på letingen etter disse drømmene.

Konklusjon: Denne blir neppe lest en tredje gang.

Jeg lurer på om jeg noen gang blir for gammel til at bøker som dette kryper rett til hjertet... Tårene trillet flere ganger i løpet av denne boken, og Clares verden ble i denne serien som i The mortal instruments en drøm som holdt meg fanget fra første side.

"Fra Kristiania bohêmen", Hans Jæger.

Nå har det gått diskusjoner i media om Per Fugelli er modig eller ikke, og om de som han mente ikke er det, virkelig er det. Hans Jæger var modig. Han skrev en bok om seg selv og samfunnet han levde i, veldig selvbiografisk, og han viste at han kom til å bli straffet og boka stoppet, for han var samfunnskritisk og avslørte dobbeltmoral. Det er modig.

Jeg bruker å velge bøker i forhold til noe som jeg anser som aktuelt for meg, eller at temaet er dagsaktuelt. Nå midt i OL, hvor det snakkes om seksuelle preferanser og normer, abortsaken herjer i mediene, det diskuteres heftig om de prostituerte, og likestillingsspørsmålet er jo også ett hett tema - og det går stadige diskusjoner om hvem som skal bestemme hva i samfunnet vårt, og om hva som er bra litteratur eller ikke. Vel i et sådan stund passer det bra å ta frem denne boka, for den har alt dette her.
Boka handler om noen skikkelige bohêmer som lever litt utenfor normene i Kristiania. De drøfter samfunnsstrukturer, makt og avmakt, leser, drikker, ønsker å pule ganske mye - men det lar seg by på noen visse problemer, da samfunnet og familiene til jentene krever at disse er dydige frem til ekteskapet, og da blir jo dette med prostitusjon ganske grundig drøftet. Frihet, og kristendommens påvirkning er også et sentralt tema.

Normalt skriver jeg om bøkene jeg har lest på språket den er skrevet på, men jeg las en scannet utgave fra 1885, og det ble nok litt for 1885ish til at jeg prøver meg på det.
I perioder tung å lese, ikke bare pga "språget", men den hadde sine litt kjedelige turer "hit og dit", men alle bøker skal ikke være lette - vi har godt av å bryne oss litt av og til. Veldig fascinerende å lese om at de temaene som er aktuelle i dag, var like aktuelle for 130 år siden.

Det var jo egentlig en god bokide...Skrive om alle hverdagslige ting på samme måte som mange skriver om sex, men det er kanskje gjort før?

"Ansiktet hans lyste opp i det han kom på, jo da, ostepoppen i skapet var der fortsatt! Han tok ned den peneste bollen, og lukket skapet. Selv om han forsøkte, kunne han ikke få tørket bort smilet som svømte i ansiktet. Han penetrerte raskt posen med et kraftig rykk, og førte de små, gule smaksbombene stødig ned i den ventende bollen."

Når jeg tenker meg om, så ville dette kanskje virket mot sin hensikt?

Spørs om noe forlag ville utgitt noe sånt...

Kun dårlige eller tvetydige sexerfaringer kan bli god litteratur.

Er det ikke gjennom sex -praksis, teori og fantasi- vi (som ikke er mordere) aller hardest konfronteres med vår avstand til kulturen? Det er dette forfatterne bør ta tak i, mener jeg. Det er dette som gjør sex potensielt like tragisk som fantastisk (ofte på en og samme gang). Når sex gjennomsyrer kulturen, slik det kan hevdes at er tilfelle i dag, gir dette seg utslag i seksuell praksis så vel som i (og på grunn av) språk, symbolikk og lovverk. Normalisert sexkultur er kjedelig, herunder også mye av dens seksuelle praksis. Grafiske skildringer av en udelt positiv sexopplevelse er selvforsterkende, ikke-meningsbærende sexkultur. Kjedelig litteratur, da det kun speiler samfunnet. Og vulgært. Som Se og Hør og stand-up-komikk. Sett sex opp mot kultur, og du er inne på noe. Urmennesket i kamp med normene. Klart man må skrive om sex. Det er altfor dramatisk til å la være.

Fullt og helt enig i at sex blir overfokusert i media. Alle mulige vinklinger blir særlig brukt av de to største løssalgsavisene VG og Dagbladet, det sjølsagt for å selge flere eksemplarer. Latterlig og slitsomt, har jeg tenkt mang en gang - og blar videre.

Per Petterson skriver knallgodt og jeg har lest alle bøkene hans to ganger. Det samme med Toni Morrison. Begge har det til felles at de knapt nevner seksuelle ting foruten i enkelte bisetninger. Forfriskende, som du sier. Disse forfatterne trenger ikke det seksuelle i sine bøker. Men om en forfatter f.eks vil personbeskrive en myk mann som nyter å underholde sin kvinne, som nyter å bli underholdt, ja, da vil en følsom og god beskrivelse være god lesning. Såfremt forfatteren håndterer språket på en delikat måte, kanskje får det til å kile litt godt hist og her hos leseren også. Men grensa mellom delikat, klamt, klissete, pornografisk og spekulativt er syltynn.

Mange meninger om dette, jeg veit. Fifty Shades-serien funker ikke for meg. Ut i fra salgstallene er mange uenige med meg i det...

Jeg kan slutte meg til det du skriver. Det er hvordan det beskrives som er avgjørende, og en middelvei er - som innenfor så mange områder - ikke å forakte. Av og til blir beskrivelsene så kunstige at det blir komisk. Spørsmålet om hva som er litteratur, eller om det er mulig å skille mellom god og dårlig litteratur, vekker så mange følelser. Min erfaring er at debatten ofte sporer av og plutselig handler om menneskeverd e.l. Men nå skal jeg være forsiktig slik at ikke jeg starter debatten.

Jeg leser alle typer bøker. Jeg bryr meg katta om det er seksuelle beskrivelser i dem. Ei bok fenger meg uansett om den har en god historie, gode personbeskrivelser mv. Inneholder boka en eller flere gode erotiske skildringer, gjerne det, men som mange andre i denne tråden skriver, må det være en del av historien. Spekulative skildringer kan faktisk ødelegge hele inntrykket av boka. Dette gjelder jo underforstått sex på film også.

Sex er for mange vanskelig, det har jeg skjønt. Vi er jo så forskjellige og psykologi har mye å si. Egne erfaringer, gode eller dårlige, betyr nok en del.

Jeg tenker videre at samme søren har vi ikke mer moro enn vi lager sjøl. Det gjelder så absolutt i seksuallivet også..

Er ikke noe erotikkfan (Fifty shades osv), men hvis det kommer naturlig som en del av handlingen så er det ok. Trenger ikke noe voldsom utgreiing og beskrivelse. Det er jo en del av livet, men livet er også mer enn bare sex.

Det er mulig eg har sagt mi meining om dette før her inne...Men, eg er av den oppfatninga at om erotiske scener kjem som ein naturlig del av handlinga, reagerer eg ikkje negativt på det i det heile.
Om eg derimot opplever at sexscener vert presenterte nærmast spekulativt, så opplever eg det ofte som usmakelig, likar ikkje. "Sånn er det med den saken," som ein god kollega av meg brukar å seie!

Hva er så spesielt med sex, da? Beskrivelser av ryggsmerter, insekter, mat, fjellturer, hårfrisyrer, kvantefysikk, strikking og sjalusi kan ha sin plass i en historie - hvorfor er sex det eneste temaet som absolutt ikke tilfører en historie noe som helst?

Synes ikke sex er så rart eller så spesielt at det må holdes utenfor bøker på generell basis. Dårlige beskrivelser, derimot, men det gjelder jo for alle temaer.

Hvorfor brukes ikke dette avhakingsalternativet oftere? Mange skriver lange og detaljerte bokomtaler, som i og for seg er kjempeflott, men hvorfor haker de ikke av dette valget når de skriver om bøkenes handling fra begynnelse til slutt? Er det ikke derfor dette valget er der?

Jeg fikk

Lille venn, hva nå? av Gro Nylander
Sofies verden av Jostein Gaarder 
Harry Potter and the Philosopher's Stone av  J.K. Rowling 
Clockwork Angel av Cassandra Clare 
Percy Jackson and the Lightning Thief av Rick Riordan 

Så jeg har mange spennende timer framfor meg!

Hvilke bøker fikk du til jul?

Jeg fikk:
"The Hunger Games"-serien av Susanne Collins

"Mister Monday"
"Grim Tuesday"
"Drowned Wednsday"
Alle av Garth Nix!

Er du åpen for fantasy i tegneserieformat? I så fall bør du vurdere Bone av Jeff Smith. Bunnsolid og utrolig morsom.

Ellers er min personlige fantasyfavoritt Jonathan Strange & Mr Norrell av Susanna Clarke. Den er bedre enn det meste, fantasy eller ei.

Jeg vil også slenge meg med på anbefalingene av A Song of Ice and Fire av George R. R. Martin, The Gentlemen Bastard Sequence av Scott Lynch og The First Law av Joe Abercrombie (egentlig alt av Abercrombie). Hvis du liker den typen fantasy, altså rimelig mørkt, skittent og voldsomt, kan jeg også anbefale The Broken Empire Trilogy av Mark Lawrence.

Hei

Har du prøvd noen av disse?
1) David Eddings (Belgariad, the Malloreon, The Elenium, The Tamuli og Redemption of Althalus)
2) Terry Goodkind (Sword of Truth)
3) Kevin Hearne (Iron Druid Chronicles)
4) Jim Butcher (Codex Alera)
5) Marion Zimmer Bradley (Avalon-bøkene)

Hvertfall de to øverste er blant mine ultimate favoritter, klassisk heroisk fantasy med ganske velbalansert humor. Nr 3 er moderne fantasy med mange elementer fra mytologi, nymotens hekser, vampyrer, varulver og druider. Morsomt og anderledes. Nr 4 har jeg ikke lest selv enda, men den ser veldig lovende ut. Nr 4 er fantasy med tilsnitt fra gamle England, Merlin, Morgan Le Fae og kong Arthur.

Håper jeg kunne hjelpe deg litt

Det er mange av favorittene som dør i George R.R. Martin sin bokserie ja, og det er ikke alltid veldig greit. Men er allikevel verd å lese :)

Hei. Jeg har sett gjennom bøkene du har lest og jeg tror at du kommer til å like Ultraviolet
av R J Anderson. Det er riktignok ikke en fantasy-bok, men spekulativ fiksjon. Jeg er mest glad i å lese fantasy og dette er den eneste boken i denne kategorien jeg har lest, men den falt veldig i smak hos meg ihvertfall. Jeg klarte ikke å legge den fra meg før jeg hadde lest hele.