Bokelskere.no

Jeg vil gjerne
leve som en
fattig mann
med mye
penger.

PABLO PICASSO
(1881- 1973) spansk maler ,
tegner, grafiker, keramiker,
og billedhugger.

Den som vet
hvordan lover
og pølser blir
laget, får aldri
mer en rolig
natt søvn.

Otto von Bismarck
(1815-1898), tysk hertug
og statsmann.

En blondine går inn på et bibliotek, setter seg ved et bord og roper høyt: "En kaffe og en cola, takk!" En av de andre på biblioteket sier til henne: "Hysj, frøken, dette er et bibliotek". Da sier blondinen igjen, men med lav, dempet stemme: "En kaffe og en cola, takk"

hahaha

Bøker hjelper oss å tenke. De hjelper oss til å forstå verden. De viser oss idealer og verdier. Gjennom bøker finner vi ut hvem vi vil være og hvem vi ikke vil være. Om vi blir BEDRE mennesker, vet jeg ikke. Men vi blir i hvert fall MER mennesker!

Tor Åge Bringsværd

The moon and sun are travelers through eternity.
Even the years wander on.
Whether drifting through life on a boat
or climbing toward old age leading a horse,
each day is a journey, and the journey itself is home.

— Matsuo Bashō

Dear future generations: Please accept our apologies. We were rolling drunk on petroleum.
― Kurt Vonnegut

The only thing that scares me more than space aliens is the idea that there aren't any space aliens. We can't be the best that creation has to offer. I pray we're not all there is. If so, we're in big trouble.
— Ellen DeGeneres

Jeg spør ofte meg selv hva som ville skjedd hvis Beethoven hadde hatt ett av våre moderne høreapparater.

Peter Ustinov

INDUSTRIA COLOSSALE

_

Kunde jag världens raseri
i vattenfall förvandla,

stiftade jag en industri
att för all jorden handla.

Inte en skelning, höger och vänster!
Vishetsfördelning, sanningsförtjänster.

Låghet gick upp ur pipor röda.
Höghet gav surret harpstämd ton

Fri vore bundenhet, glad vore möda.
Lugnaste ögon, sunda don.

(Birger Sjöberg)

_

Sven Stolpe kommenterer:

Det kan onekligen verka besynnerligt.
Men som helhet är dikten glasklar -

ett storartat gyckel med den psykoanalytiska
frälsningsläran som var så aktuell på tjugo- och
trettiotalen. Människans alla drifter skall genom
olika knep klargöras för individen och sedan,
sublimerade, skänka den normlösa människan lugn
och frid och dessutom möjliggöra en positiv kultur-
och samhällsinsats. Det onda, det själviska blir
på så sätt användbart och produktivt!
Varför inte göra en världsindustri av detta, så är
mänskligheten frälsad och lycklig.

(...)Skakande är första diktens självporträtt:

Molniga måndag räckte mig kransen.
Självtro växte, blodet steg.
Kvittrande tisdag miste jag sansen,
veks för en ordstöt, släppte balansen.
Trött som en vaxbild i smälta neg . . .
Vaknade plundrad, stum och feg.

('Kriser och kransar', B.Sjöberg 1926)
(Runeberg.org)

Spør du
Spør du om mine konkurranser
er det mange
spør du om mine bragder
er det få
spør om mine konkurrenter
er det en.

Jan Gunnar Gunderssen 2016

[...]
Far away, across the field
The tolling of the iron bell
Calls the faithful to their knees
To hear the softly spoken magic spell

... fra Pink Floyd's Time by David Gilmour 1973

Ja, det er helt fantastisk. Holder på å formulere ett forslag nå. Har heldigvis litt tid på å finne ut hvordan jeg skal få fram poenget. Tusen takk :-)

«Foreldrene mine var bemerkelsesverdige mennesker, på sine svært forskjellige måter. Det de hadde felles, var energien. Første verdenskrig tok knekken på dem begge. Granatsplinter ødela benet til faren min, og deretter måtte han bruke trebein. Han kom seg aldri etter skyttergravene. Han døde da han var 62 år, en gammel mann. Som dødsårsak på dødsattesten skulle det ha vært skrevet: Verdenskrigen. Min mors store kjærlighet, en lege, druknet i Kanalen. Hun kom aldri over det tapet. Jeg har forsøkt å gi dem de livene de kunne ha hatt hvis det ikke hadde vært for første verdenskrig...

...Den krigen, Verdenskrigen, krigen som skulle gjøre slutt på all krig, lå knugende over barndommen min. Skyttergravene var like nærværende for meg som alt jeg faktisk så rundt meg. Og her er jeg fremdeles, og prøver å kravle frem og legge denne uhyrlige arven av meg, prøver å komme meg fri.

Hvis jeg kunne møte Alfred Tayler og Emily McVeagh nå, slik jeg har skrevet dem, slik de kunne ha vært dersom Verdenskrigen aldri hadde inntruffet, håper jeg de ville godkjenne de livene jeg har gitt dem.»

Sitatet er fra forordet Alfred & Emily av Doris Lessing. Første delen av boken er fiksjon, her har Doris Lessing diktet over hvordan livet til foreldrene kunne ha blitt om første verdenskrig ikke hadde startet. En krig som ble så ødeleggende for faren på grunn av det han opplevde i skyttergravene og benet han mistet. Depresjonene og til slutt tok diabetes livet av han. En krig som på den måten påvirket livet til hele familien. I fiksjonsdelen møtes foreldrene, men de gifter seg ikke med hverandre. Alfred blir bonde slik han ønsket og gifter seg med Betsy. Emily blir sykepleier slik hun ble, men gifter seg med legen hun møtte i jobben. En jobb der hun møtte de grusomme konsekvensene av nedslaktingen under krigen.

I den andre delen av boken, som jeg kommer til å fokusere på i dette innlegget, skriver hun om hvordan livet deres ble, med særlig fokus på den tiden de bodde i Sør Rhodesia, nå Zimbabwe.

Den første delen av boken Alfred & Emily som jeg har lånt av biblioteket, utgitt i 2008 og er på 264 sider, kan jeg isolert sett oppsummere som en blodfattig og kjedelig affære for meg å lese. Men jeg ser verdien for Doris Lessing å dikte frem en alternativ livsvei for foreldrene, særlig etter å ha lest memoarene i del to. Samtidig antar jeg at store deler av historien er fortalt i biografien Under huden som jeg har kjøpt og blir den neste boken jeg leser knyttet til Doris Lessing.

Jeg bestemte meg for å lese Alfred & Emily etter at jeg leste boken:
Biografi: Doris Lessing En litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen

Slik starter del to:

«Jeg har skrevet om min far på forskjellige måter, i lange og korte stykker, og i romaner. Han fremtrer klart, utvetydig, helt som seg selv. Man kan skrive et liv i fem bind, eller i en setning. Kanskje slik: Alfred Tayler, en livskraftig og frisk mann, ble alvorlig såret i første verdenskrig, prøvde å leve som om han ikke var satt ut av spill, men sykdommen nedkjempet ham, og ved slutten av et altfor kort liv tryglet han: «Man gjør jo slutt på lidelsene for en syk, gammel hund, så hvorfor ikke meg?»

Men denne setningen overser imponerende ting. I Kermanshah i Persia kunne han ri til arbeidet i banken. Jeg har sett ham bli firt ned i en ujevn gruvesjakt i en bøtte, med trebeinet stikkende ut så det slo mot fjellsiden i sjakten. Han løp, eller humpet, i fedreløp på skolen der broren min gikk. Han klatret opp i et vanskelig tre til en hytte broren min og jeg hadde bygd. Han kunne trampe av sted i bushen, og falle mer enn en gang, eller klyve over de store jordklumpene på et oppløyd jorde.

Den gjenstanden som satte ham i stand til å gjøre alt dette, kalte han «trebeinet mitt», og den ble oppbevart, i to eksemplarer, lent mot en vegg i mine foreldres soverom.»

Om moren – i sterk konflikt med den sunne og energiske kvinnen moren var da hun ankom Afrika:

«Da hun ble syk, like etter at hun kom til farmen, ble hun utålelig sentimental, og dette fører meg rett inn i den vanskeligste delen av det jeg prøver å forstå.

Ingenting av det hun noensinne fortalte om, eller av det som ble sagt om henne, eller som man kunne slutte seg til om henne ut fra den fantastiske tiden som ungjente, så travel, så full av prestasjoner, eller ut fra årene som sykepleier, der vi hadde det beste av alle vitner, selveste faren min, eller årene i Persia, så hyggelige og så sosiale, ingenting av det som er å se i alt dette, stemmer overens med moren min slik hun ble.»

Hva som var årsaken til at de reiste til Afrika:

«Ti år etter at de kom til Banket - altså like for det ble konstatert at faren min hadde diabetes, og det langsomme og deretter raskere forfallet med alvorlig sykdom og død hadde begynt - sto det dårlig til med driften på farmen.

Vi stagnerte, vi gikk på tomgang i en bakevje. Ingenting gikk bra, og allerede ble det sagt «Men når vi kommer tilbake til England, da . . . » .

Hva kunne vi legge skylden på?

Så behagelig det er med disse greie konklusjonene man trekker ut fra etterpåklokskap! Så tilfredsstillende med dette selvfølgelig når man ser tilbake på allting i ettertid. Hvis du gjør det slik, vil selvfølgelig dette skje ...
Nå er det lett å se at ingenting kunne gå riktig.

Det var helt og holdent deres feil, men hvordan kunne de ha sett det? For det første må man være i stand til å se seg selv i sammenheng med omstendighetene, se familien og dette huset, innhyllet i myte og synsvinklene «Hvis bare ...» eller «Hadde vi visst . . . » .

En gang var foreldrene mine på permisjon fra Persia, og så Imperieutstillingen, og avdelingen som viste Sør-Rhodesia, var prydet med store maiskolber og invitasjonen: «Bli rik på mais.» Mener du altså at de idiotene trodde på et slagord på en utstilling? Men mange idioter gjorde det og reiste ut og dyrket mais og ble rike. Under krigen var det skapt formuer av maisdyrking, for maisen ble kjøpt av regjeringer som mat til soldater og dyr.

Men de menneskene som hadde gjort dette, var allerede i ferd med å gå over til tobakk, der de kom til å gjøre det svært bra.

Men faren min var ikke interessert i å bli rik. Han ville tjene nok penger til å dra tilbake til England og virkeliggjøre drømmen om å kjøpe en gård i Essex eller Suffolk eller Norfolk og være engelsk bonde. Men moren min drømte om noe annet. Å drive farm i Rhodesia skulle bety en fortsettelse av det hektiske livet hennes i Persia, bare festing og moro. Og det er akkurat her jeg har
den største vanskeligheten med å prøve å få dette til å stemme overens med den moren jeg kjente: alltid syk, konstant lidende, pliktoppfyllende, opptatt av å ivareta andres behov, som en edwardiansk lady. Hvordan kunne hun være en flagrende sosietetsdame?»

De hadde ikke økonomi til å reise til England. Dessuten var det nedgangstider, moren nærmet seg femti år og faren ble rammet av diabetes. Doris forhold til moren var elendig. Til tider hatet hun moren.

«Jeg ser tilbake på mødrene i min generasjon og grøsser og tenker: Ah, herregud, la det aldri, aldri skje igjen ... og jeg ser tilbake på min mor og vet at det hun egentlig var, den virkelige Emily, døde i det sammenbruddet hun hadde like etter at hun kom til farmen. Lenge visste jeg at jeg aldri hadde kjent faren min, slik han virkelig var, før krigen, men det tok meg mange år å se at jeg heller ikke hadde kjent moren min, slik hun virkelig var. Den virkelige Emily McVeagh var en pedagog, som fortalte historier og kom med bøker til meg. Det er slik jeg ønsker å huske henne.»

Sånn er det når tiden går. Alt mildnes. En forstår sine foreldre bedre. Og velger å huske de positive opplevelsene. Og håper at ens egne barn ikke har et like anstrengt forhold til en som forelder. Moren hadde for god tid og den brukte hun til å blande seg inn i livet til datteren, og på den måten skapte datterens behov for total frigjørelse fra moren. Tenk om....

Det var smakebiter fra denne boken med mange andre tema enn jeg har referert til. Tema som jeg antar at jeg kommer til å lese mer om i selvbiografiene jeg har kjøpt etter å ha lest den interessante biografien til Elisabeth Beanca Halvorsen om Doris Lessing.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen min

Kilde for bildet: telegraph.co.uk : Doris og Emily

En bok som ikke blir åpnet er bare en murstein av papir.

Kinesisk ordtak

Vil man ha en venn i politikken, må man kjøpe en hund.

Harry S. Truman

"We have to remember that what we observe is not nature in itself, but nature exposed to our method of questioning"
(Werner Heisenberg)

Det er to varige gaver vi kan gi barna våre. Den ene er røtter, den andre er vinger.

William Hodding Carter jr.

Books are the carriers of civilization. Without books, history is silent, literature dumb, science crippled, thought and speculation at a standstill. Without books, the development of civilization would have been impossible. They are engines of change (as the poet said), windows on the world and lighthouses erected in the sea of time. They are companions, teachers, magicians, bankers of the treasures of the mind. Books are humanity in print.

– Barbara Tuchman

Eit par favorittvers frå godaste Ivar Aasen:

Til lags åt alle kan ingen gjera;
det er no gamalt og vil so vera.
Eg tykkjer stødt, at det høver best
å hjelpa den, som det trenger mest.

Dette verset trur eg var forut for si tid - det beskriver vår tids hektiske kvardag perfekt:

Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um ikkje so braatt.

Det hender ei ørn òg lyt gå.

(Fra Olav H. Hauges dagbok, 2.2.1971)