Bokelskere.no

Men er det ikke dette litteratur skal kunne være? Utrykk og tanker som kan diskuteres og løftes? Vi kan ikke ta bort sitater vi ikke liker, men vi kan snakke om hva vi opplever som upassende og løfte til debatt - vi kan til og med kanskje bli klokere av litteratur som krenker, provoserer, rører eller påvirker oss på en eller annen måte ☺️

"Det bør lyse noen lamper når latterliggjøring ufarliggjøres, gis rom og kamufleres som humor."

Det er nedslående når det kommer kommentarer som dette, som latterligjør at jeg stilte meg uforstående til og varslet et sitat.
Sitatet kom jeg over i en spalte om latterliggjøring av Eva Dønnestad.

Jeg opplever stadig at bøker jeg har lest og lagt i "bokhylla" sammen med en kort omtale og terningkast plutselig forsvinner. Det er skikkelig irriterende siden jeg bruker Bokelskere til å holde styr på bøkene jeg har lest. Er det noen som vet hvorfor dette skjer?

Jeg varslet dette sitatet men det ble stående, forstår ikke...hva er meningen?
Er det meningen å få leseren til å le?
For meg som leser er dette bare trist, trist som faen.

William Faulkner (1897-1962), Nobelprisen i litteratur 1949, Pulitzerprisen 1955 og innlemmet i Verdensbiblioteket i 2002.

Absalom, Absalom (1936) er en bok utenom det vanlige. Den er krevende å lese, men jeg fant en flyt og en måte å forstå den på da den plutselig minnet meg om rap. Boken består av muntlige fortellinger hvor fire fortellerstemmer belyser omtrent de samme nøkkelscenene i boken. 

Rosa Coldfield (1845-1910) forteller sin versjon i 1909 som en gammel, forbitret og hatefull kvinne til den unge Quentin Compson (1891-1910). Han lytter til hennes fortelling og gjenforteller senere sin versjon. Quentin Compson hører fortellinger fra sin far som også igjen hørte fortellinger fra sin far, altså Bestefaren til Quentin. Til slutt er det Shreve (romkameraten til Quentin på Harvard) som spør for å forstå historien han hører fra Quentin.

Denne muntlige fortellerstilen for å belyse en innfløkt, tragisk og hjerteskjærende historie er virkningsfull og gir mening langt utover selve nøkkelscenene. Dette er en bok om viljestyrke, sorg, tap, hevn, slaveri, overgrep og til slutt kollaps og utslettelse. 

Boken handler om sørstatene før, under og etter borgerkrigen, om sørstatenes mørke arv, om tap av krigen og eksistensberettigelsen for sørstatene slik den hadde vært. 

Hovedpersonen i boken er Thomas Sutpen (demonen) som plutselig en sommerdag i 1833 dukker opp i Mississippi, i det dype sør. Tante Rosa forteller på s. 11: Han kom hit med en hest og to pistoler og et navn som ingen noensinne hadde hørt før, som ingen visste for sikkert om det var hans eget like lite som de visste om hesten eller til og med pistolene var hans egne, søkte et sted å skjule seg (...)
Den unge Quentin som snart skal reise til Harvard for å studere hører på Tante Rosa, og han er vokst opp i dette samfunnet, og han reflekterer på s. 11: Hans barndom var fylt av dem; selve kroppen hans var en tom hall som runget av klangfulle beseirede navn; han var ikke et vesen, en væren, han var et samfunn. Han var en kaserne fylt med gjenstridige tilbakeskuende spøkelser som fremdeles var på bedringens vei, selv førtitre år etterpå, fra feberen som hadde kurert sykdommen, men våknet etter feberen uten engang å vite at det var selve feberen de hadde kjempet mot og ikke sykdommen.

Thomas Sutpen (bokens hovedperson) har et vennskap med Quentins Bestefar, og på s. 211 fortelles det fra et møte mellom dem: Jeg gjorde alt det jeg satte meg fore å gjøre og jeg kan stoppe her hvis jeg vil og ingen mann kan klandre meg for latskap, ikke engang jeg selv - og kanskje er det dette øyeblikket som Skjebnen velger seg for å ramme deg, det er bare det at dette høydepunktet føles så sterkt og stabilt at begynnelsen på fallet er skjult en stund (...)

Jeg har aldri lest en tilsvarende bok om menneskers kamp med seg selv og omgivelsene. Den er unik i selve fortellerteknikken og i innhold. Hvis du er på jakt etter en bok som "har alt" (bare ikke glede) så er det denne.

Denne odysseen strekker seg i likhet med Homers versjon over flere år. Vi får spesielt en levende beskrivelse av den første strekningen fra Sodankylä i Finland til Neiden i Norge. Deretter synker tempoet med flere lange opphold i Neiden og Bugøynes (Pykeijä). Som Odyssevs møter hovedpersonen Brita Caisa mange karakterer blant Finnmarks allsidige befolkning. Mange av dem blir bare navn i forbifarten, mens enkelte står fram som fullverdige, markante personligheter.

Reisen og oppholdene innebærer også en del skjellsettende vendepunkter for hovedpersonen. Selv om disse hendelsene er sentrale nok som kjærlighetshistorien mellom Brita og Mikko, så synes jeg romanen etterhvert mister mye av drivet som begeistret meg i begynnelsen.

Folkemedisin og varme hender
Alt før en har kommet midtveis i boka, opplever vi at hovedpersonen møter stor tiltro som medisinsk omsorgsperson og fødselshjelper. Arvola får fint fram den glidende overgangen mellom praktisk innsikt hentet fra folkemedisinen, overtro og religiøs overbevisning. Hun setter ikke opp noe motsetningsforhold mellom dem.

Men seinere i romanen virker det som den praktiske innsikten svinner hen og blir erstattet av egen tro på den positive virkningen av varme hender, en egenskap Brita Caisa mener hun har arvet fra sine forfedre. (Boka inngikk i Lesesirkel 2021s felleslesning).

Kniven i ilden.
Denne odysseen strekker seg i likhet med Homers versjon over flere år. Vi får spesielt en levende beskrivelse av den første strekningen fra Sodankylä i Finland til Neiden i Norge. Deretter synker tempoet med flere lange opphold i Neiden og Bugøynes (Pykeijä). Som Odyssevs møter hovedpersonen Brita Caisa mange karakterer blant Finnmarks allsidige befolkning. Mange av dem blir bare navn i forbifarten, mens enkelte står fram som fullverdige, markante personligheter.

Reisen og oppholdene innebærer også en del skjellsettende vendepunkter for hovedpersonen. Selv om disse hendelsene er sentrale nok som kjærlighetshistorien mellom Brita og Mikko, så synes jeg romanen etterhvert mister mye av drivet som begeistret meg i begynnelsen.

En gang for lenge, lenge, lenge siden
Visnet min mor opp
I tusen små perler
Som blomstret ut i friheten
Med en krystallisert fuktighet
I en glinsende isfrostaura
Og omfavnet meg med tropiske gnister
Der jeg lå omsvøpt i jordbæretårer.
Det var i går.

• Nicolai Alexander Styve

Ja, de samler seg jo gjerne der det er størst muligheter for å få tak i mat. Jeg har også en egen foringsplass til fugler, og her har jeg mat som både småfugler og skjærer kan kose seg med. Jeg har hatt ganske mange skjærer om gangen, men det er som regel de lokale skjærene som pleier å være her. De som har territorium i dette nabolaget, altså. Når det er unge skjærer, som på denne tiden, og ungene fremdeles holder seg til foreldrene, pleier de å være litt pratsomme. Gjerne på en lavmælt, nesten syngende måte. Det er hyggelig å høre på, syns jeg. Men lyden som varsler om fare, den skarpe, høye, gjentakende lyden, pleier oftest å varsle om katt i nærheten. I vårt nabolag har vi en del katter. Hos meg må kattene hoppe over et gjerde før de kan nå foringsplassen, så fuglene får god tid til å reagere, men av og til sitter katten bare og lusker bak gjerdet, og da sier skjærene ifra til hverandre. Det er for så vidt ikke skjærenes skyld at vi mennesker vil stå opp senere enn dem, men vi kan gjøre noe: Har vi katt, kan vi være påpasselige med å ta den inn om kvelden og slippe den ut først etter at vi selv har stått opp (gjerne etter litt mat og lek også, så den jakter mindre). Du kan kanskje høre med naboene om de kan prøve det? Hvis katten holder seg unna eller rett og slett er inne, trenger som regel ikke skjærene å varsle om fare tidlig på morgenen. Da pleier de bare å spise og kose seg og fly videre. Selv har jeg prøvd å bare gå ut, beveget meg rolig mot skjærene og katten, og så har skjærene fløyet vekk, og katten trukket seg unna. Da har det blitt stille igjen. Hvis man samtidig pleier å være slem mot skjæra på en eller annen måte, kan de begynne å varsle rundt deg også. De husker ansikter. I boken står det forresten at man kan lokke til seg enda flere skjærer hvis man tar livet av skjærene som har territorium ved ditt hus, fordi de gjerne holder andre unge og ikke-hekkende skjærer på avstand. Det er i tillegg ulovlig, selvfølgelig. Men det er uansett bedre å ta vekk faren/det de varsler om, enn å ta vekk selve skjæra. Hyggelig å høre at du vil lese boken. Håper du liker den!

Poetry is just the
evidence of life.
If your life is burning well,
poetry is just the ash.

• Leonard Cohen.

Hvis det stemmer at jo mindre kjennskap man har til noe/noen, jo mer tilbøyelig er man for å være ufølsom overfor eller mislike det/dem - og motsatt - jo mer kjennskap man har til noe/noen, jo mer tilbøyelig er man for å ha empati med eller å like det/dem, så vil jeg si at boken kan gjøre nettopp det. Jeg likte jo skjærer før jeg leste boken, men jeg forstod dem ikke. Nå både liker jeg og forstår dem ennå mer. Samtidig har jeg lært at en skjære ikke bare er en skjære. Det fins ulike typer skjærer, som alle er, kan og gjør mye mer enn vi vanligvis ser, eller får muligheten til å se. Boken har i tillegg gitt meg mer forståelse for atferd i dyreriket og naturens overordnede system. Jeg har fått perspektiv, og det er nettopp derfor jeg leser bøker.

Men hvor kommer dette sitatet fra? Susan Cain oppgir ikke hvor Marcel Proust skrev det. Det er et flittig brukt sitat, og ved å søke på nettet fant jeg en referanse til On Reading. Det dreier seg om en tekst som Proust skrev som et omfattende forord 1905 til sin egen oversettelse av John Ruskin. Selv har jeg lest dette underholdende, selvbiografiske essayet i dansk oversettelse: Om læsning og andre artikler, København 2000. Det finnes også en norsk utgave fra 2009: Om lesning på Villanden forlag.

Dette er en veldig god og utfyllende bok om skjærer. Den er meget informativ, språket er konsist, og bildene er kjempeflotte. Det er åpenbart at forfatteren har gjort seg flid med forskningen sin. Jeg liker også at boken er såpass stor. Det gir en litt annerledes leseropplevelse, og bildene blir enda flottere.

Boken er perfekt for deg som liker skjærer!

Don't think of introversion as something that needs to be cured.

• Susan Cain

Sein start med lesingen denne gang, men for en forrykende åpning: Arvola skriver godt og medrivende. Romanen berører dessuten to nylig leste faktabøker av Reidar Hirsti og Elin Anna Labba.

Dette er den første boken for voksne jeg leste etter 3 år med ungdomslitteratur , husker ikke helt men tror jeg fylte 14 år den våren jeg leste boken som jeg kom over i bokhyllen til min far.

Vi hadde en interessant samtale om oversettelser av Anna Karenina i fjor.

Geir Kjetsaa og Jan Brodal er allerede nevnt som dyktige oversettere av russiske klassikere til norsk. Jeg vil også trekke frem Erik Egeberg som kunnskapsrik og fremragende. Han har blant annet oversatt Lev Tolstojs «Anna Karenina» og Michail Bulgalovs «Mesteren og Margerita».

Interessant tråd!

Hei!

Når det gjelder Dostojevskij, så er mine favoritter Jan Brodal og Geir Kjetsaa. Begge to hadde enorm kunnskap ikke bare om Dostojevskij, men også russisk litteratur i sin helhet. Jeg føler ikke at de eldre utgavene jeg leste har et vanskelig språk. Det er dannet bokmål, om man kan si det slik, men det er likevel lekende lett å lese.

Når det gjelder Tolstoj, så må jeg dessverre innrømme at jeg ikke har lest Krig og fred eller Anna Karenina. Men jeg har begge liggende her, og jeg har bladd litt i forordet. Jeg leste et sted, muligens det gjaldt Anna Karenina, at den nye utgaven hadde tatt med ting som var utelatt i den forrige. Men ta mitt ord med en klype salt, for jeg har hverken lest forrige utgave eller nåværende.

Science explains the world, but only Art can reconcile us to it.

• Stanislaw Lem.