Bokelskere.no

Nå er Skam slutt. FOR GODT. Det nekter vi å godta, så her har vi samla en liste FULL av bøker for deg som elsker SKAM.

Spenning! Bør leses på svensk!

drit

I dag er jeg glad for at jeg satte meg på venteliste på biblioteket i stedet for å kjøpe denne som jeg opprinnelig hadde tenkt.

Jeg likte den ikke, og jeg skal forsøke å begrunne hvorfor.

Først reagerte jeg på språket. Etter at jeg har lest et par bøker i denne korte, knappe stilen som Grimsrud benytter jeg av her, passer ikke dette språket min smak. Jeg synes det er litt stressende og anmassende å lese, og jeg får en idiotisk følelse av at det er et barn som har skrevet teksten.

Dernest sliter jeg med troverdigheten til både karakterene og deler av historien. Jeg følte meg distansert til Eli, og til tross for at jeg er en svært lettrørt person, fikk jeg ikke kontakt med følelsene mine mens jeg leste.

Troverdigheten i forhold til hva et sykt menneske kan greie å gjennomføre av prosjekter ol. ofte tungt medisinert, kan ikke jeg uttale meg om, men jeg synes hun var i overkant velfungerende i den ene setningen, mens hun på neste side går helt i stykker. Denne vekslingen, alle menneskene og dørene (forlag, TV, radio) som sto på vidt gap, nesten uansett hvor syk og medisinert hun var, skurret hos meg gjennom hele boka.

Jeg tenker at hvis hun skriver om seg selv, så har hun gjort seg selv sykere i boken, enn hun i virkeligheten var/er.

Vi hadde en diskusjon en tid tilbake om det var nødvendig å like/tro på hovedkarakteren for å like boka, om det var nødvendig å tro på historien. I dette tilfelle ble mangelen på tillit utslagsgivende for meg.

Jeg leste ferdig bok 3 i går og synes kanskje dette er den av bøkene som har gitt meg minst til nå. Den er ikke svak, og den er ikke dårlig, den er heller god, men de to foregående bøkene var veldig bra, synes jeg, og bok 3 lever ikke helt opp til dem. Jeg tror kanskje det har noe å gjøre med at den bare tar for seg barndommen, og var det ikke nok barndom i bok 1? Det føles i alle fall som at det blir en del repetisjon. Ja vel, så hadde han en knusende far. Ja vel, så liker han musikk og er glad i å lese. Kort oppsummert er barnet Karl Ove en lesehest, glad i musikk og klær og en skikkelig sippeguri. Det er som om tårene spretter ut av boksidene.

Formen er nokså rett fram. Vekslingen i tid som funker godt i både bok 1 og bok 2, er helt borte her. Her får vi presentert Karl Oves Tromøya-barndom fra a til å, fra han er baby til han er tretten. Jeg savner litt mer fraspark, eller er jeg i overkant krevende her? Han gjør en ok barndomsskildring, der synsvinkelen ligger hos barnet, men her har han sterk konkurranse fra andre forfattere det siste tiåret som har gode barndomsskildringer. Jeg kan nevne Sigmund Løvåsen og hans ”Nyryddinga”, Tore Renbergs ”Kompani Orheim”, Mirjam Kristensens debutbok ”De som er ute i regnværet”, Håvard Syvertsens ”I lyset” og Ingeborg Arvolas ”Forsiktig glass”.

I både bok 1 og bok 2 klarer han å sette sin samtid i relieff og si noe vesentlig om den. Det gjelder måten han tar for seg relasjoner til andre mennesker, kjæresteforhold, den brølende 1800-tallsmannen, betraktninger rundt kunst osv. Når han setter det hverdagslige livet inn i dette, blir det stor litteratur, og jeg får sporenstreks lyst til plassere ham som en de store sammen med Solstad. (Uten sammenligning for øvrig – det kan godt hende han kan sammenlignes med Solstad altså, men det har jeg ikke funnet ut av ennå.) Dette savner jeg altså i bok 3.

Imidlertid har jeg en fornemmelse av at det er litt tidlig å felle en dom over bok 3, all den tid det er tre bøker igjen å lese, og disse seks bøkene skal igjen vurderes som ett verk. Jeg utelukker ikke at jeg må spise i meg ordene etter at alle seks bøkene er lest. I så fall sitter jeg klar med kniv og gaffel.