Bokelskere.no

Ikke alle vil lede en bedrift. Ikke alle vil være blant landets dyktigste idrettsutøvere, være medlem av de forskjellige styrene, ikke alle vil ha de beste advokatene på laget sitt, ikke alle vil våkne opp om morgenen til jubel eller katastrofer i overskriftene. Noen vil være sekretæren som blir sittende igjen ute når møtedørene lukkes, noen vil kjøre bossbilen, også i påsken, noen vil obdusere den femtenårige gutten som tar livet av seg en morgen i januar og som blir funnet i vannet etter en uke. Noen vil ikke være på teve, være på radio, være i avisen. Noen vil se film, ikke spille dem inn. Noen vil være publikum. Noen vil være tannhjul. Ikke fordi noen må, men fordi noen vil. Enkel matematikk. Så der satt jeg. Her. Her, i hagen, og jeg ville ikke være noe annet sted i verden.

En morgen våknet jeg og forstod at jeg ville løpe. Men etter å ha kledd på meg og kikket rundt i huset en stund, oppdaget jeg at jeg ikke hadde lyst likevel. Jeg satte meg ned på en stol og kikket ut i luften og ventet på at noe skulle skje. Etter en stund begynte jeg å gråte. Langsomt ble alt vanskelig.

Det er jo helt urimelig at du ber meg lese bøker! sa jeg. Ingenting er urimelig, sa hun. Jeg kan be om hva jeg vil. Hvis du ikke tilfredsstiller mine krav, kan vi ikke være sammen. Men hva med mine krav? sa jeg. Hun smilte. Jeg tilfredsstiller allerede dine krav, sa hun. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til det, det var jo sant.

I problemenes verden finnes det ikke proporsjoner. Antallet problemer er konstant, om de er store eller små spiller ingen rolle, ett av dem er alltid det største, og det baler du med av full kraft uansett hvor unnselig det senere måtte virke.

...men når det gjalt det å dø, var jeg redd. Ikke for å være død, det kunne jeg ikke begripe, det var å være ingenting og derfor ubegripelig for meg og ikke noe å være redd for egentlig, men nettopp det å dø, det kunne jeg begripe, akkurat det sekundet da du helt sikkert veit at nettopp nå kommer det øyeblikket du alltid har frykta, da du plutselig forstår at alle muligheter for å være den du egentlig ville være, er over og forbi, og at den du var, er den de andre vil huske. Da ville det bli som en sakte stramning om halsen og ikke ei dør som noen åpner og lys flommer ut, og en kvinne eller mann du alltid har kjent og alltid har likt, kanskje alltid har elska, stikker hodet sitt fram og vinker deg stille inn til en hvile der inne bak døra så mild og fin fra evighet til evighet.

The creatures outside looked from pig to man, and from man to pig, and from pig to man again; but already it was impossible to say which was which.

Pasienten følte seg svært mye bedre ved utskrivelsen bortsett fra at han hadde de samme smertene som da han ble innlagt.

Hun fortalte at hun har vært forstoppet det meste av livet inntil 1989, da hun tok ut skilsmisse.

Det satt to små unger foran meg, lykkelige over å fortelle far hvor mange bakteriestappa tyggisklyser de har plukket fra asfalten og stappa i munnen. Vettet hadde reist på ferie og sendt idiotiet for å passe huset.

Du våknet opp her, i denne verdenen, uforskyldt kom du hit, og så møter de deg med sine krav, absurde krav som du likevel finner deg i, som du likevel tar til etterretning. Og selv om du nå vet hva som har skjedd her, i denne verdenen, hvorfor alt er så annerledes, så hjelper ikke det noe.

Aldri har kunnskap vært til hjelp for den umenneskelige følelsen av å være fremmed et sted.

Byen har en egen evne til å gjøre en fattig igjen straks en får lønning. Jo mer kjent og innlevd en blir, desto raskere merker en at det mangler noe i klesveien; standarden forandrer seg hele tiden og må til en viss grad følges, enten man ønsker å være fin eller usynlig.

Flertallet har aldri retten på sin side, sier jeg. Det er en av disse samfunnsløgne som er fri, tenkende mann må gjøre opprør imot. Hvem er det som utgjør flertallet av beboerne i et land? Er det de kloke folk, eller er det de dumme? Jeg tenker vi får være enige om at dumme mennesker er til stede i en ganske forskrekkelig overveldende majoritet rundt omkring på den hele vide jord. Men det kan da vel, for fanden, aldri i evighet være rett at de dumme skal herske over de kloke!

Finn! hørte jeg muttern fra kjøkkenet, på sitt mest skjærende, og jeg ropte tilbake, på mitt mest ufordragelige, to roller vi ikke kommer særlig godt ut av når vi først har viklet oss inn i dem. Men det fine med roller er at du i hvert fall ikke lurer på hva du skal foreta deg.

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den.

Men også den usynlige sees til slutt, som et hvitt omriss i bevegelse i naturen og det finnes ingen steder å gjemme seg. Den som gjemmer seg ved å krype ned i ett hull, dukker opp igjen ved åpningen av et annet, til våren. Lille muldvarp.

Tenk deg at du må skade deg selv. Tenk deg at du setter barberhøvelen eller barberbladet over det myke, rosa tannkjøttet, og at du barberer det av med kraftige bevegelser. Gjør det vondt å tenke på det? Tenk deg at du trekker kanten av et papirark raskt over øyelokket. Det gjør vondt ikke sant? Bare ved tanken? Innbill deg at du biter hardt i en ujevn binders av stål, drar den over tennene, sliter bort emaljen slik at metallet risler over nervene i tennene. Det gjør vondt. Forsøk å tenke på dette ordet: Vietnam. Gjør det fortsatt vondt? Nei? Det burde gjørde det.Det burde det absolutt. Kanskje er det det som er problemet.

Men da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige, for ellers er jeg ikke noe menneske, bare en liten lort.

Kalven skal hete Bongo etter min far, slår det meg mens jeg rusler tilbake mot skogen. Selv om min far ikke het Bongo skal kalven hete Bongo etter ham. Noen ganger må man klare å åpne seg for slike koblinger.

Når en redsel blir for stor, må den drepes eller deles.