Nyutgivelse av nostalgisk klassiker!

Betty Smith (f. 1896 d. 1972) vokste opp i Williamsburg i Brooklyn, og var etterkommer av tyske immigranter. Hennes debutroman "A Tree Grows in Brooklyn" er basert på hennes egne opplevelser. Boka utkom i 1943, og siden skrev hun ytterligere tre romaner. "A Tree Grows In Brooklyn" er filmatisert. Det er også romanen "Joy in the Morning" (1963).

Tidligere i år kom Betty Smiths debutroman ut på norsk i en nyoversettelse med tittelen "Det vokser et tre i Brooklyn". Det er Gyldendal forlag som står bak utgivelsen av boka, som av The New York Public Library er kåret som en av de mest leserverdige romanene fra det 20. århundret. Romanen godt kjent blant norske lesere selv om det er en del år siden sist den ble utgitt.

Mange er de som har fortalt meg at "du må lese denne romanen på originalspråket! Boka er så poetisk, og du mister så mye av dette ved å lese den på norsk!" Jeg har likevel valgt å lese boka på norsk, og jeg skal senere i dette innlegget komme nærmere inn på hva jeg synes om den.

Sentralt i romanen står Frances Nolan (eller Francie som hun stort sett kalles), som i 1912 er 11 år gammel. Vi følger henne til hun er rundt 17 år. Hun og broren Neeley vokser opp med faren Johnny, en sjarmerende drukkenbolt, og moren Kathy, som har flere jobber for å få endene til møtes. Familien er altfor stolt til å be om veldedighet. De vil klare seg selv, uansett hvor ille det i perioder står til. Sånn er det bare.

Tross fattigdommen innhentes familien aldri av simpelhet eller vulgaritet. Selv når faren går på fylla, har han en viss stil. Både Kathy og Johnny har skjønt at veien ut av fattigdommen er utdannelse, og de gjør mye for å sikre at barna skal få skolegang. Hver kveld leses det enten fra Shakespears samlede eller fra Bibelen. Såpass kunnskap er det greit å ha med seg i livet.

Francie er ei jente helt for seg selv. Selv om hun er omgitt av mye kunnskapsløshet og til tross for at barn kan være riktig nådeløse mot hverandre, særlig overfor dem som trår litt utenfor de vante sporene, er hun meget bevisst på hva hun vil. Det handler ikke bare om å overleve, men om å "leve". Hun viser tidlig talenter innenfor skrivekunsten, et talent som dessverre blir svært dårlig ivaretatt av lærerinnen hennes. Hun skjønner nemlig ikke hvorfor Francie kaster bort talentet sitt på å skrive om det tarvelige. Nei, i hennes verden er det kun det vakre som har plass i litteraturen.

"Francie var ti år da hun begynte å skrive for å få utløp for fantasien sin. Det hun skrev, var av liten betydning. Det viktigste var at forsøket på å skrive historier gjorde henne i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi.

Om hun ikke hadde begynt å skrive, kunne hun med tiden ha blitt en skrekkelig løgnhals." (side 212)

Francie observerer våkent det som skjer rundt henne, og der hun selv ikke er i stand til å trekke de store lærdommer ut av det som skjer, hjelper fortelleren oss til å tenke litt lenger. Vanligvis er dette noe som ville ha irritert meg (fordi det blir overtydelig), men ikke her. Fortellerstemmen hører nemlig med i historien, og man vender seg til at han/hun er med i bakgrunnen. Det handler om ungjenter som har havnet i "uløkka" og som hundses av de (ulykkelige og misunnelige) eldre kvinnene, det handler om overgrep som forties fordi man så nødig vil få sitt barn stigmatisert for all fremtid, det handler om mødre som elsker sønnene sine høyere enn døtrene og det handler om knuste drømmer. Likevel er det en rød tråd av håp her. Håp som handler om at alle kan få til det de vil bare de jobber hardt nok. Landene de kom fra inneholdt ingen slike håp, for en gang fattig betydde alltid fattig. Men ikke i Amerika ...

Faren jobber med å servere og synge, og han kommer i berøring av et annet liv et sted "der ute".

"Moren og faren satt på kjøkkenet. Der ville de bli sittende og prate til det lysnet av dag. Faren fortalte om kveldens jobb; alle menneskene han hadde sett, hvordan de så ut, og hvordan de snakket. Nolan-familien fikk liksom aldri nok av livet. De levde sitt eget liv til fulle, men det monnet ikke. De måtte fylle på med livet til alle de menneskene de kom i kontakt med." (side 57)

Tanten Sissy er et frivolt og samtidig elskelig menneske. Intet mindre enn tre ganger gifter hun seg, hele tiden med en lengsel etter å føde et barn som ikke allerede ved fødselen er dødt. Der moren ikke stiller opp for Francie, der er tanten 110%. Det handler om noen avgjørende øyeblikk i livet, som da vitnemålet skal deles ut ... På grunn av henne skjønner også Francie at det finnes ting i livet man ikke skal si nei til, selv om det kanskje ikke er det mest fornuftige der og da.

Francie vender stadig tilbake til treet, som vokser på tross at at noen har hugget det ned. Like fullt nekter det å gi opp og vokser opp igjen. Bokas tittel henspeiler også på nettopp dette treet. For meg ble dette et symbol på overlevelsesdriftene i mennesker. Løvetannen er også et slikt symbol. Boka er også en historie om den amerikanske drømmen og altså en klassereise. Uansett hvor ille det ser ut, kjemper Kathy, Francie og Neeley seg opp og frem her i livet, og selv om faren Johnny tilsynelatende ikke har så mye å bidra med, har han likevel noe. Blant annet et ukuelig humør og en optimisme som smitter over på resten av familien. Han drikker riktignok opp det meste av det han tjener, men de få dollarene han tross alt bidrar med, er forskjellen på å klare seg med et nødskrik eller å gå til grunne i bunnløs fattigdom ...

Jeg ble sterkt grepet av historien i "Det vokser et tre i Brooklyn", selv om historien som sådan både er naiv, melodramatisk og tidvis klisjéfylt. Kanskje er det nostalgien som likevel gjør at romanen blir stående som den klassikeren den faktisk anses som? Det er noe dypt rørende ved historien og som de fleste som har levd en stund, kan kjenne seg igjen i. Det å ha lite, å måtte nøye seg med å betrakte de flotteste leker fra vinduet ute på gaten, å bestemme seg for å jobbe hardt for å komme seg videre - lenger enn foreldrene klarte. Francie er på et vis et løvetannbarn, der hun vokser opp i et nabolag hvor kodeksen er beinhard. Dessuten har hun en mor som verdsetter broren atskillig høyere enn henne selv, men som etter hvert likevel anerkjenner det som bor i henne. Uten denne iboende sulten etter å få til noe annet med livet sitt, ville hun antakelig ha gitt opp for lengst.

Det er mulig at noe av det poetiske har gått tapt i oversettelsen, for selv sitter jeg igjen med at boka mangler en hel del på å være et litterært mesterstykke. Miljøskildringen og tidskoloritten er like fullt både unik og autentisk - så pass at jeg som leser kunne kjenne luktene og levende så for meg slumkvarterene i Williamsburg. Noen ganger ble enkelte scener nesten vel mye dickenske, men bare i kortere perioder. Som da lærerinnen Miss Garnder, som "ikke hadde annet her i verden enn en urokkelig tro på sin egen ufeilbarlighet" (side 375), ønsket sin elev Francie lykke til videre i verden, og ikke skjønte hvorfor hennes yndlingselev sluttet å levere inn stiler etter at hun selv hadde kritisert stilenes "tarvelige innhold". Ulykksaligvis gikk Francie hjem og brant opp alle stilene sine. Utvilsomt et minne fra forfatterens eget liv, dette ...

Min konklusjon er at dette er en nydelig oppvekstroman fra Williamsburg i Brooklyn, en gang et av de fattigste strøkene i New York. Selv om det var motsetninger mellom tyske, irske og jødiske immigranter, kom de helt greit ut av det med hverandre. Jeg ønsker også å trekke frem at språket i boka er rikt, levende og fargerikt.

Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen, som er både historisk interessant og riktig underholdende!

Det første jeg skrev om denne boka, var en sint forumpost om enkelte språkfeil i boka. Til min store forbløffelse syns jeg nå det ikke betyr noe: Jeg glemte det. Om det var flere av dem, sluttet jeg å se dem. Jeg ble fullstendig oppslukt, jeg måtte vite hva som skjedde videre. Jeg satt i forelesning i faget jeg snart har eksamen i og klarte kun å tenke på Hirka (det var ved et veldig spennende punkt i boka).

Dette er en utrolig god bok, som bobler over av fortellerglede og originalitet. Jeg leser den som religionskritisk, andre vil tolke den annerledes og mene det er fundamentalisme den kritiserer. Tross alt konkluderer hovedpersonen med at religion for mange mennesker er noe de trenger i livene sine, og at den alltid vil være der i en eller annen form. Uansett er den også aktuell i kontekst av vårt eget samfunn, den går utover fantasiverdenen den handler om.

Jeg ønsker ikke røpe noe særlig av handlingen, men denne boka har det meste: Kjærlighet, død, selvoppofrelse, krig, hat, humor, sorg og glede. Jeg feide gjennom den på kun et par-tre dager fordi jeg ble så revet med i historien. For alle oss som har en fantasy-forfatterdrøm langt der inne i magen et sted, har denne boka satt lista høyt. Jeg må rett og slett bøye meg i støvet for Siri Pettersen og den originale verdenen hun har skapt. Takk!

For ei fantastisk bok. Eg koste meg glugg og slukte den på et par dager. Ble rett og slett helt oppslukt av historien. Det var så spennende å følge historien og finne ut hvordan det gikk med alle. Noe ved den minner om Saras nøkkel, men jeg likte faktisk denne bedre.

Etter å ha begynt på Anne B. Ragdes siste bok 'Jeg har et teppe i tusen farger', forstår jeg at jeg blir nødt til å lese 'Arsenikktårnet' om igjen ganske så snart!
Jeg var nok ikke helt klar over at denne historien handlet om forfatterens mor og bestemor da jeg leste boka i 2005.
Anne B. Ragdes mor kaller sin mor Heksen, og jublet da Heksen døde.

Femordsomtale: Fin historie fortalt på rim

For den som ynskjer å lese litt fleire ord:

Garborg fortel her historia om ungjenta Gislaug, alias Veslemøy, alias Haugtussa, ei fattig gjetarjente på Jæren. Som gjetarjenter flest så er ho ute saman med buskapen store delar av sommarhalvåret, og det var vel heller ikkje uvanleg at gjeterjenter fekk vitjing av kjekke gutar som dei forelska seg i. Det var heller ikkje uvanleg at kjærleiken tek slutt, og at minst den eine av partene blir djupt vonbroten over det. Det ein må tru var litt meir uvanleg var at Gislaug er synsk, og ser både avlidne, haugfolk, troll og stort sett alt ein kan tenke seg av overnaturlege skapningar. Ikkje berre ser ho dei, men ho er tidvis saman med dei.

Forteljinga er på rim, i form av 71 dikt, som ber fram historia kronologisk. Mange av dikta er nydelege naturskildringar, andre tek for seg Gislaug sine indre kampar, og atter andre er nærmast burleske framstillingar av dei overjordiske sitt liv. Språket opplevast som noko gamalmodig, ikkje uventa sidan teksta er nær 120 år gamal, og inneheld mange ord og vendingar som kan opplevast som krevjande. Men dette kompenserast i fullt monn av ein framifrå flyt i verselinjene, der først og fremst bokstavrima er med på å løfte dikta.

Mitt eksemplar av boka er illsutrert med maleri av Håkon Bleken. Det å beundre desse maleria og korleis Bleken gjennom dei tolkar teksta gjorde lesinga til ei høgtidsstund.

Eg las denne som ein del av kjell k sin lesesirkel i mai/juni 2014, og vil takke dei andre deltakarane for mange gode kommentarar undervegs.

Dette er første boken jeg har lest av denne typen. Det er en roman i diktform, det er folkefortelling og barnerim, det er tristhet, glede og faktisk litt uhygge. Å følge "Vesla" gjennom kjærlighet, både til mor, natur og gutten, har virkelig vært litt av en reise.

Det tok litt tid før Haugtussa tok tak i meg, det var ikke før "Veslefrøy undrast" at jeg virkelig ble engasjert. Alle diktene var fine, spesielt rytmen, og det overrasket meg hvor lett det flyter, men som vanlig er det noen som berører mer enn andre.

Ellers var ikke diktanalyse mitt sterkeste fag på skolen så jeg har holdt meg litt i baksetet og fulgt med på alle de flotte innleggene dere har lagt inn. Det har uten tvil gitt en ekstra dimensjon til lesningen. Tusen takk til alle som har delt både kunnskap og betraktninger.

Gleder meg til flere bøker og mange nye bokopplevelser sammen med dere til høsten.
God ferie!

Jeg tenker meg Veslemøy som en tenksom, ensom og fantasifull jente. Hun lever i sin egen verden - i pakt med naturen, landskap, lyset, været og dyrene. Det er ikke vanskelig å forestille seg hennes verden befolket av tusser, troll, huldrer, alver og alskens forunderlige skikkelser. Her lever ungjenta ut sine drømmer og lengsler, sin tvil og sorg. Et frodig, symbolmettet og til tider humoristisk bakteppe for den utviklingen Veslemøy gjennomgår.

Som ungpike grep Haugtussa meg sterkt. Det å ta opp igjen og gå dypere inn i verket som godt voksen kvinne har vært en glede og berikelse. Spesielt takket være alle de tankevekkende, observante og kloke betraktningene fra dere. Veslemøy er blitt en av de få litterærere kvinneskikkelsene som har fått en spesiell plass i hjertet mitt! Tusen takk alle sammen.

Jeg slutter meg til alle lovordene som er sagt om Haugtussa. Jeg har også hørt på lydboken med Rut Tellefsen, Pia Tellefsen og Hallvard Lydvo – dramatiseringen er det mer riktig å si. En meget dyktig sådan, og som utdyper og tolker Garborgs tekst. Lydboken vil jeg bruke mer tid på utover sommeren. (Etter at jeg kjøpte den, bestemte jeg meg for å droppe oppsetningen på Det norske teater til høsten.)

Om jeg ikke har fått deltatt så mye i diskusjonene som ønsket (spesielt mot slutten), har jeg lest de alle innleggene (tror jeg da). Jeg er likevel ikke ferdig med dem heller. Tusen takk igjen. Nå gleder jeg meg til lesesirkelen er tilbake i august – og til et par måneder med frilesing!

Jeg ønsker dere alle en riktig god sommer!

Det nærmer seg avslutning av leseperioden, og siden det også nærmer seg en "nettfri" periode for mitt vedkommende, vil jeg gjerne takke for samlesinga og ønske god sommer. Vi er ikke så mange som har ytret oss i disse diskusjonene, men de som har gjort det, har gitt uttrykk for stor leseglede.

Sjøl hadde jeg lest verket før - og gledet meg over mange enkeltdikt, samt tolket det som ei fortelling på vers om Veslemøy, som var litt underlig av seg, som ble forelsket og sveket, og fikk kjærlighetssorg så dyp at hun nesten lot seg drive inn i galskapen.

Denne gangen ble det annerledes, kanskje fordi jeg har lest litt bakgrunnsstoff innimellom. Det var overraskende å få vite at Arne Garborg i utgangspunktet ikke hadde tenkt å legge inn noen kjærlighetshistorie i denne fortellingen. Så hvorfor gjorde han det likevel?

Det demret litt for meg da jeg leste diktet "I Blåhaug", der "fagre møyar i kvite lin" lokker med gull og glitter - og glemsel. Ingen sorg og sut skal plage Veslemøy om hun trer inn i kongens borg. Endelig går det altså opp for henne at et liv uten vonde følelser blir meningsløst: Sløkkjer de elden som heitast brenner?

Garborg trengte et innslag av alvorlig "hjartesut" for å understreke poenget: Fristelsen til å la seg bergta og leve et liv der sorgen ikke eksisterer. Han valgte altså å bruke en ulykkelig forelskelse for å illustrere Veslemøys seier. Hun blir fristet, men står imot og velger et liv som byr på både glede og sorg: Og før eg vil gløyme den sorg som brenn, før gjeng eg narr i mi heile grend.

Det harmonerer godt med en av strofene i diktet som heter "Haugtussa" tidlig i verket:
Å heller vil eg
med augo sjå
enn dauv og blind
gjennom verdi gå
og ikkje det sanne skilja!

Veslemøy framstår kanskje i deler av historien som et engstelig, viljeløst vesen som lett lar seg lokke og skremme, men hun finner igjen styrken sin "i grevens tid"!

Ellers må jeg si at Arne Garborg har imponert meg, med ordforråd fra det enkleste barnepludder til det hesligste trollmål, med rytmer som går langt utenpå "Fanitullen", og med geniale rim i alle mulige varianter. Takk til Kjell som holder orden på oss, og takk til alle andre for innspill og kommentarer. Denne gangen henter jeg fram sekseren.

Jeg leste Haugtussa som pur ung og enkelte vers sitter som spikret i minnet! Min forståelse var den enkle og åpenbare – kjærlighetshistorien og mammaens strev. Jeg har fortsatt min bok utgitt i 1945 «Fjortande opplaget, ved Olav Midttun», pris kr. 3.48 –

Når Peer Gynt ikke nådde opp, er jeg glad det ble Haugtussa! Gleder meg til å ta fatt på dette verket som i min ungdom ga meg noe spesielt (blant den første "voksenlitteraturen" jeg leste), og å se hvilken forståelse jeg nå, etter alle disse årene, får av verket.

Det skal bli spennende å se hvordan lesesirkelen håndterer et diktverk. Når det gjelder opplegget av trådene, vet jeg ikke om jeg kan bidra så mye, Kjell. Beklager :-) Synes ditt forslag virker bra, men er usikker på om vi vil klare å være så disiplinerte. Vi bør i hvert fall ha en egen tråd om Garborg.

Uansett – jeg er sikker på at dette blir bra!
Og igjen, tusen takk for innsatsen, Kjell!

PS. Du hadde noen fine problemstillinger da du argumenterte for Haugtussa. Kan du ikke gjenta dem i åpningstråden!

_______

Da er det ikke lenger mulig å avgi stemmer.

RESULTAT:

Arne Garborg: Haugtussa: 12 stemmer

Cora Sandel: Alberte og Jakob: 7 stemmer
_______

Jeg lager nye diskusjonstråder for Haugtussa, forfatteren etc. i løpet av neste helg,
og foreslår at leseperioden settes fra mandag 19. mai til lesesirkelen tar sommerferie
(ca. 20. juni).

Jeg kunne tenke meg å lage én hovedtråd for hele diktsyklusen - hvor vi kan kommentere Haugtussas handling og kronologi - og så eventuelt andre undertråder hvor vi kan diskutere spesielle emner / temaer, f.eks. psykologi / sjelekamp, naturlyrikk, overtro, formelle virkemidler (rim, rytme) osv.

Jeg er takknemlig for alle forslag om hvordan vi skal legge opp denne felleslesingen.
Det blir i alle fall spennende å prøve seg på en felleslesing av et verk som ikke tilhører romansjangeren.

Velkommen med innlegg i denne tråden.

Det er bare å delta, så mye eller lite du ønsker.

Velkommen :-)

Har skummet gjennom tråden så langt og ser det er mange gode forslag. Jeg hadde egentlig tenkt å foreslå Karen Blixen og Syv fantastiske historier. For meg er den ukjent. Jeg har bare lest den Afrikanske farmen og sett filmen selvfølgelig!!
Men liker veldig godt forslaget til Marit her om Hemsøboerne av Strindberg! Så jeg støtter det forslaget i stedet! :)

Mange gode forslag - jeg kan allerede se at det vil bli vanskelig å velge! Jeg tenkte ei stund på å nominere Ditte menneskebarn av Nexø, men to forslag på samme forfatter synes jeg blir litt i overkant.

Min kandidat blir da Hemsöboerne av August Strindberg. En munter Strindberg, har jeg fått forståelsen av. Og aldri så lite injurierende: Det sies at folket på øya der Strindberg pleide å feriere, følte seg så uthengt da boka kom ut at de nektet forfatteren å sette sine bein på øya etterpå.

Veldig, veldig god bok. Jeg likte godt intensiteten i den og skildringa av de to hovedkarakterene. Veldig god komposisjon og vanskelig å legge fra seg. Denne forfatteren vil jeg følge med framover!

Hvis jeg skulle velge en eneste bok i hele verden så hadde det vært denne.
FANTASTISK!

Svarte ikkje til mine ganske høge forventningar, dessverre. Historia, eller heller temaet er både interessant, rørande og aktuelt, men både det at innhaldet var så forutsigbart- og det nesten litt for enkle reint språkleg gjorde at eg opplevde boka som middels.
Det var også sært med sekvensar der dei andre familiemedlemmene også var i 1. person. (eller jeg-form).
Så derfor - julegåva som eg hadde sett sånn fram til vart ein liten skuffelse - og enda med å gi kar 4, og det berre såvidt...