Livet er en ensom sak ...

Det er ingen tilfeldighet at jeg nok en gang har plukket opp en Ingvar Ambjørnsen-bok. Ambjørnsen har en enorm produksjon bak seg, og jeg har langt fra lest alt av ham. Ikke alt treffer like godt, men det som treffer gjør det til gjengjeld til gangs. "Natten drømmer om dagen" er en slik bok. Og det er stemningen som treffer. Kanskje også det outsider-aktige som i grunnen hefter ved alle hans bøker ...

"Jeg kom over de lange myrene i skumringen, og da jeg begynte å ta meg nedover mot Veggeli, så jeg taket på hytta inne mellom dvergbjerkene; det var tekket med torv, høstfarget mose og eng. Jeg ventet til det var blitt mørkt. Så tok jeg meg inn på den beste måten: Med nøkkelen jeg fant under hellen.

Det er gjerne der de gjemmer den. Der, eller oppe på listverk, eller under store blomsterpotter, dersom de har slikt stående utenfor. Det finnes et dusin andre steder også. Jeg kan dem.

Jeg ble stående helt stille i vindfanget etter at jeg hadde låst meg inn. Det luktet tyri og grønnsåpe, og ikke av folk. Det var ei hytte etter min smak. Enkel og oversiktlig. To soverom, og et oppholdsrom med kjøkkenkrok. Et lite bad uten dusj. Peisovn i stua.

Helt stille. Bare vinden i trærne; den la seg nå mot kvelden. Jeg har gjort det til en vane å stå slik og lytte og lukte i noen minutter. Gjøre meg kjent med stedet.

Jeg var sulten. Jeg visste at jeg ville bli liggende våken dersom jeg ikke fant noe spiselig ..." (side 9)

Sune har trukket seg unna folk og har beveget seg mot skogen, hvor han vandrer fra hytte til hytte, som han bryter seg inn i. Men han er ikke som innbruddstyver flest, for han behandler hyttene med respekt og etterlater seg alltid det meste i den skjønneste orden. Det eneste han stjeler er maten han finner, og kanskje et og annet klesplagg når han finner dette nødvendig. Aller helst vil han være alene, men det er vanskelig å isolere seg fullstendig fra omverdenen skal det vise seg. Selv Sune har et nettverk som krever at han er til stede - i alle fall av og til. Samvittigheten hans gjør dessuten at da han treffer på Vale, en ung asiatisk kvinne med ødelagte og verkende hender, klarer han rett og slett ikke å overlate henne til sin egen skjebne. Etter dette blir ikke vandringen i skogen som før ... I stedet for å gå mutters alene, har han nå et menneske å ta seg av.

Sune og for den sakens skyld vennene hans holder seg langt unna myndighetene generelt og politiet spesielt. De handler ut fra nokså korte tidsperspektiver, hvor det handler om den neste rusen eller den neste kvinnehistorien som kan gi dem et øyeblikks sjelefred. På den ene siden handler det om en dyp og inderlig frihetstrang, om å slippe unna forpliktelser - på den annen side handler det om å høre til et sted. Kanskje er det her samvittigheten tross alt melder seg? Den virkeligheten som beskrives ligger kvantesprang fra det vi vanligvis forbinder med kos og hygge og hytteliv. Og for meg som selv vokste opp med hytte i øvre Telemark, nettopp i de traktene hvor Sune vandrer fra hytte til hytte, og hvor vi alltid pleide å legge nøkkelen oppe på listverket over hyttedøra (i tilfelle vi skulle glemme den hjemme), skaper dette et aldri så lite gufs fra fortiden. Var det virkelig så opplagt hvor nøkkelen ble gjemt? Og kunne vi i grunnen vite om noen hadde vært der siden sist vi selv var der?

Som et årvåkent dyr med en hørsel som virkelig kommer godt med, hører Sune etter lyder av for ham "uvedkommende", uten tanke for at det er han - ikke de andre - som faktisk er nettopp "uvedkommende". Noen ganger kommer samvittighetskvalene riktignok kastende over ham, og da hender det at han foretar enklere vedlikeholdsarbeid eller hogger ved. Som om dette skal rettferdiggjøre alle innbruddene han foretar seg på sin ferd.

I Ambjørnsens bøker og kanskje i særdeleshet i novellesamlingen "Natt til mørk morgen", er det outsideren som går igjen. I så måte har romanen "Natten drømmer om dagen" noe erketypisk Ambjørnsensk over seg. Det er dystert, mørkt og noe dessillusjonert over det hele, og som tittelen antyder - her forfølger nattens mørke også dagene. Få forfattere klarer som ham å beskrive naturen så levende. Jeg tror faktisk det bare er Per Petterson som når opp, og som kanskje til og med passerer Ambjørnsen, når det gjelder å beskrive naturens magi. Tendensen i Ambjørnsens romaner er for øvrig at det meste av handlingen foregår på det indre plan og ikke i særlig grad i det ytre. "Natten drømmer om dagen" er en av hans virkelig bedre romaner. Her blir det et sterkt terningkast fem! Avslutningsvis må jeg nevne at Ivar Neergård leste lydbokutgaven helt nydelig.

Jeg tror du har et godt poeng med at ebøkene er så lett tilgjengelige. Det bilr nok bare flere og flere som vil ha boka i hånden raskt. Sånn sett er ebok genialt! Forlagene bør krabbe seg raskere etter utviklingen :-)

Jeg forstår ikke helt hvorfor vi hele tiden må velge. Enten eller blir så snevert. Det er lov å si Ja, takk, begge deler. Sitter aldri og leser e-bok hjemme og både stue og arbeidsrom preges av bøker. Men på en lang reise, du verden så praktisk med e-bok. Kan laste opp slik at man er helt sikker på at det holder i fire uker. Slipper å slepe med seg et bibliotek. Dessuten er de lette å holde på, gode å lese på også i dagslys. Så blir det snakk om hvor man skal lagre, i hylla eller i hodet. Valget er ditt.

Jeg har lest mye av ungdomslitteraturen til Rosenløw Eeg, og har i varierende grad latt meg begeistre. Høydepunktene for meg har nok vært "Alt annet enn pensum" og "Yatzy". Jeg hadde gledet meg til endelig å få lest denne, og jeg synes den er veldig bra lenge. Men så kommer det som ødelegger mye av moroa for meg - nemlig at en bok jeg tror er forankret i et realistisk univers endrer seg til å bli noe helt annet. Universet forandres til et mer fantasylignende, og døden manifisterer seg i en person tilsynelatende av kjøtt og blod med en egen stemme. Dette er jo et litterært virkemiddel som sikkert vil tiltale noen, men som for meg har helt motsatt effekt. Dessverre!

Enig, denne boka er det ikke verdt å bruke tid på.

Som alltid med Hans Olav Lahlums bøker hørte jeg denne som lydbok. I motsetning til hans tre første bøker om K2 og Patricia inneholder denne tre historier av forskjellig varighet, noe som er gull når man skal ut på kjøreturer av ulik lengde.

Lahlums foreløpig fire bøker foregår i utpreget kronologisk orden, og jeg vil anbefale å lese bøkene i riktig rekkefølge. Man får en del henvisninger til tidlige bøker i alle etter nr 1, dog ikke så mye at det blir ødeleggende, hvis man av en eller annen grunn må avvike fra kronologien.
Et annet trekk ved bøkene er at de er bygget over svært lik lest. Det betyr at hvis man først liker dette – slik jeg gjør – leveres varene hver gang (og vice versa, selvfølgelig). Men på tross av dette greier forfatteren alltid å komme opp med løsninger som i alle fall ikke jeg forutså. En god prestasjon.

På slutten av siste historie her kommer det pekere framover, som gjør det klart at det kommer i alle fall minst en bok til. Og det jubler i alle fall jeg for, her har jeg virkelig funnet mitt favorittkonsept.

Da har radarparet Lahlum og Nordberg igjen skapt en krim jeg har kost meg med i samfulle ti timer. Jeg opplevde de to sammen på Krimfestivalen i mars i år, og oppfatter at de er rimelig samstemte om hvordan god krim klassisk skal være. Lydbok er for meg den klart foretrukne måten å tilegne meg Hans Olav Lahlums bøker på.

Jeg har registrert at ”retro-krim” har blitt en vanlig betegnelse på denne sjangeren. Det må jo bety krim som er skrevet i nyere tid, men i gammel stil. Jeg foretrekker begrepet ”klassisk krim”, som er det begrepet som vanligvis har vært brukt om denne sjangeren, som jeg mener lyder mer respektfullt, og som også dekker krim som er forfattet i den tiden handlingen er fra. Referansene til Conan Doyle og Christie er for øvrig eksplisitt uttalt i boka, og vi blir minnet på slektskapet hele veien, gjennom at det sentrale huset i boka kalles ”Schjelderup Hall”. Uansett syns både jeg og de fleste andre som har uttalt seg om boka at tidsånden fra både 1969 og krigens dager treffes godt.

Jeg syns Lahlum har et godt språk, selv om han ikke er noen ord-ekvibrillist à la Andrè Bjerke. Intensiteten holdes godt oppe hele veien, ved jevnlig påfyll av dramatiske handlinger. Mesterhjernen Patricia, som nå er blitt 19, nevnes ikke like ofte som i forgjengeren ”Menneskefluene”, men er like sentral i oppklaringen her som der. Jeg synes ikke Politimann K2 virker spesielt uintellegent, selv om han flyter mye på Patricias slutninger, men stusser litt på at han jobber så alene hele tiden.

Løsningen på mysteriet er såpass kompleks og sammensatt, at selv om en del bokelskere koser seg med at de har skjønt en del av sammenhengen, tror jeg ingen har vært i nærheten av å avdekke alt. Etter å ha lest noen innlegg på Bokelskerne var jeg litt i tvil om det hele skulle være alt for opplagt, men det viste seg å være en grunnløs uro.

Det jeg syns fungerer dårligst i boka, er kjærlighetshistorien som er bakt inn. Dels fordi det bryter med sjangeren som den ellers er så tro mot, og dels fordi jeg syns det kler både Lahlum, Nordberg og karakteren K2 heller dårlig.

Men alle små skjønnhetsfeil tilgis – dette treffer midt i min boksmak, og jeg ser fram til flere lenge bilturer med de neste bøkene i høyttalerne.

Enig i at det tok av mot slutten, kunne godt ha droppa det etter min mening...

Enig med deg. Det var spennende lesning, men ble litt for uklar mot slutten. Men du verden hvor aktuelt og godt skrevet!

Kan være spoilere her, for den som ikke har lest boka!

Jeg syns dette var ei skikkelig skummel bok, kanskje spesielt skummel siden jeg har lest den på t-banen ...

Men når det er sagt, er jeg enig med deg. Jeg er usikker på hva den handler om, når alt kommer til alt. Var det ei bombe i sekken, eller er alt satt i scene av disse såkalte redningsmennene, for at de skal føre akkurat disse fem ungdommene til mannen med dragejakka, som vel er Døden?

Jeg liker måten historia nøstes opp på, med de forskjellige synsvinklene, men det faller litt sammen der på slutten.