Merkelig og sær, men god å lese med mange gullkorn og sidespark til samfunnet vi lever i.

«De som dør tar minnene med seg, såfremt de ikke har rukket å gi dem videre til de som blir igjen. Det er en arv vi slipper å betale avgift på: minnene som skjøtes til en annens erindring. Vi rekker det dessverre sjelden. Når det gjelder døden er vi aldri ute i god tid. Vi våger ikke. Vi tror vi lever i morgen også. Noe annet kan vi heldigvis ikke tenke oss. Så haster det plutselig. Døden er en vert som går rundt i huset etter at gjestene har gått, og slukker lyset.»

Sitatet over er fra Lars Saabye Christensens bok i Min kinesiske farmor. Anmeldere har jublet over boken. Jeg er ikke overrasket. Mye fint å lese i denne. Det jeg er overrasket over, er tittelen. Jeg synes jeg har fått mere kjennskap til forfatterens farfar, far og forfatteren etter å ha lest boken. Og kun et omriss av farmoren.

Samuel Johnson skal ha sagt: "En forfatter begynner bare en bok. En leser avslutter det."

Ut ifra det øvrige Lars Saabye Christensen skriver om i boka er det jeg selv som må fylle ut portrettet om jeg skal få et bilde av hvem denne kvinnen var. Samtidig er det tidstypisk for den tiden hun levde, kvinnene er det lite spor etter.

Slik er boken utgitt i 2020 omtalt:

Etter år med konflikter og uroligheter ble det i 1898 inngått en avtale der britene skulle få leie Hongkong i 99 år.
Det er til denne britiske enklaven, et knutepunkt for handel og sjøfart og en internasjonale smeltedigel der øst møter vest, Jørgen Christensen drar i 1906. Han er på vei for å bekle en stillingen i Svitzers Bjergings-Enterprises tjeneste. Bergingsselskapet, med hovedkontor i København, er framtidsrettet og opprettet kontor i Hongkong. Et par måneder senere kommer hans Hulda etter. Jørgen og Hulda Christensen er Lars Saabye Christensens farfar og farmor.
På sin fars dødsleie spør Lars Saabye Christensen om Hongkong, om farfaren og farmorens år i Østen. Hvem var disse menneskene han stammer fra? Hva fikk en ung dame fra København til å legge ut på en lang og strabasiøs sjøreise alene? Hvordan var livet blant kolonister og handelsfolk?
Lars Saabye Christensen åpner en kinesisk eske, der det som er inni den, ikke alltid er det vi forventer. Han har gjennomgått brev og bilder i familiens eie, skriftlige kilder fra offentligheten og møysommelig gravd fram historien. I prosessen oppdager han at den skjønnlitterære forfatteren ikke kan hjelpe ham, her kan han ikke la fantasien eller gjettingen tett igjen hullene i historien, her kan han ikke løfte fram dem som ikke er alt er dokumentert i historiens annaler. Men nettopp gjennom å være tro mot det som er dokumentert, tegner Lars Saabye Christensen et fascinerende bilde av en tid, en familie, et par og et individ. Med det også et besnærende bilde av vår tid – og kanskje også av oss og forfatteren selv?

Morsom, guffen og interessant! Jeg for min del kan ikke skjønne hvordan noen ønsker å være på den ene siden av en Kentuki, men det er det kanskje andre som gjør, noe som får meg til å stille spørsmål og på den måtenprøve å forstå verden. Slikt gjør god litteratur!

Den skoleflinke 17-åringen Quentin Coldwater skal på intervju om mulig opptak til Princeton-universitetet, da mannen som skal intervjue ham blir funnet død. På åstedet finner han en konvolutt med navnet sitt på og lurer seg til å ta den. Det viser seg å være en invitasjon til et helt annet universitet. Brakebills College, der det undervises i magi.

Boka beskrives som Harry Potter for voksne. Jeg har ikke lest de bøkene, bare sett filmene, så jeg kan ikke uttale meg om dette stemmer eller ikke.

Jeg hadde gledet meg til å lese denne boka og spart på den en stund før jeg begynte, men jeg ble ganske skuffa. Alt er veldig flinkt, kjapt og handlingsmettet. Det skorter ikke på fantasi og magiske hendelser av mange slag, men allikevel føler jeg det er noe som mangler. Historien har ikke hjerte, jeg blir ikke glad i karakterene. De forblir ganske endimensjonale figurer som jeg stiller meg ganske likegyldig til.

Det er gitt ut to bøker til i denne serien, men jeg er veldig i tvil om jeg gidder å lese de. Ikke med det første i hvert fall.

Når morfar var nazist ...

Ida Jackson (f. 1987) omtales på Wikipedia både som blogger og forfatter. I årene 2007-2010 hadde hun Norges tredje mest besøkte blogg "Revolusjonært Roteloft"/"Virrvarr" (hun twitrer i dag under navnet Virrvarr). Hun har også engasjert seg i politikken (som leder av Rød Ungdoms lokallag i Moss i 2005-2006). Hittil har hun skrevet fem bøker, den siste sammen med Maren Kristiane Solli.

Tidligere i høst var jeg på Aschehougs pressekonferanse, og der hørte jeg Ida Jackson presentere sin bok. Noe av det jeg bet meg merke i var at hun fremhevet at det nok var enklere for henne å skrive om bestefarens nazisme enn det ville vært dersom han hadde vært faren hennes.

Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt å prioritere denne boka i det hele tatt, mye fordi jeg har lest en hel del om hvordan det er å oppdage at nære og kjære var nazister under krigen. Blant annet har Bjørn Westlie gjort det i boka "Fars krig" (2008), og Morten Borgersen har gjort det i boka "Jeg har arvet en mørk skog" (2012). Her er for øvrig det vanskelige far-sønn-forholdet vel så sentralt som fedrenes fortid som nazister, selv om dette på en måte er to sider av samme sak.

Det er et par forhold som har gjort at jeg ombestemte meg. Det ene - og viktigste - er at et overveldende antall mennesker hvis boksmak jeg stoler på, har anbefalt boka. Det andre er at Ida Jacksons bok tilfører noe nokså nytt i diskusjonen. Hennes bok handler nemlig om et menneske hun elsket, morfaren Per Pedersen Tjøstland. Hva skjer når man tilfeldigvis oppdager at den morfaren man har elsket hele sitt liv, har en fortid som nazist?

Det var et tilfeldig wikipedia-søk som gjorde at forfatteren oppdaget morfarens fortid. Hun var da 27 år, og hadde så langt i livet levd med forestillingen om at morfar var verdens snilleste og godeste menneske her på jord. Var det noen som virkelig hadde sett henne, så var det han. Kanskje var de av samme støpning de to? Opprørske, motstrøms, lite villige til å følge flertallet? Etter hvert som Ida Jackson graver seg ned i historien om morfaren, er det kanskje nettopp dette som slår henne: Hvor like hun og morfaren tross alt er/var. Kunne hun også ha blitt nazist dersom hun hadde vært født noen år tidligere?

Mens hun graver i fortiden, møter hun på mye motstand hos sin egen familie. Å ha en slektning som har vært nazist er ikke noe man bærer frem med stolthet. Det vil man aller helst glemme. Forfatteren møter også på utsagn ala "men han var så ung" og antydninger om at han ikke visste hva han egentlig var med på. Dette viser seg ikke å stemme i det hele tatt. For er det noe som dukker opp i all sin gru, så er det at morfaren visste meget godt hva nazismen sto for. Han etterlot seg mye skriftlig materiale fordi han var redaktør og journalist i avisen Germaneren. Hans innlegg fjerner enhver tvil om at han ikke skulle være en overbevist nasjonalsosialist. Dette måtte han også sone sin straff for etter krigen, og hans fortid gjorde at han valgte å trekke seg unna all offentlighet resten av sitt liv.

Jeg beundrer den jobben Ida Jackson gjør når hun gransker både bestefaren og seg selv. Det må ha gjort vondt, og akkurat dette skriver hun mye om. Hvordan hun underveis gråt, var rasende og fortvilet. Likevel - hun legger alt hun finner frem på litteraturens alter, og bruker dette til å åpne opp nye dører både i seg selv og hos sine lesere. Samtidig opplever jeg at hun klarer det kunststykke ikke å kaste vrak på de gode sidene hos morfaren, dem hun opplevde gjennom hele sin oppvekst. For det går faktisk an å ha en ond fortid og likevel ha noe fint å gi til mennesker man bryr seg om!

Forfatteren har selv vært opptatt av ekstreme holdninger, f.eks. i sin jakt på spennende konspirasjonsteorier, og kanskje er det nettopp dette som gjør at akkurat hun på et vis forstår bestefaren bedre enn resten av familien? Samtidig glipper resonnementene hennes noe fordi det jo er en stor forskjell på tanker og handlinger. Hun går etter min oppfatning også vel langt når hun nærmest likestiller traumene etter deltakelse i en krig på hhv. den riktige og den gale siden. Jeg tror selvsagt at det er like traumatisk å være vitne til andres død uansett hvilken side man kjemper på, men det er et hav av forskjell å komme hjem etter en krig som hhv. helt eller skurk ... At ingen hjemme forsto hva de hadde vært med på, var så sin sak, men det måtte definitivt være bedre å komme hjem som helt ... tross alt! Når det er sagt er det selvsagt prisverdig å forsøke å forstå hva morfaren hadde vært gjennom, selv om han havnet på feil side av krigen.

Ida Jackson tegner også et interessant bilde av hvordan verden må ha fortonet seg den gangen bestefaren og andre tok de valgene de gjorde. Valg som i ettertid er blitt fordømt som landssvik, og som de måtte tåle å bli straffet for ... Ettertidens grelle flombelysning har gjort noe med hvordan man betrakter enkelthendelser og valg, og disse valgene ville selvsagt ha stått i et helt annet lys dersom det var Tyskland og ikke de allierte som hadde vunnet krigen. Vi omdefinerer hva som er ondt og hva som er godt alt etter hvem som vant krigen.

Størst inntrykk gjorde faktisk forfatterens beskrivelse av forholdet til moren og slektningene underveis i skriveprosessen. Fra å ha strittet fullstendig i mot i begynnelsen, var moren etter hvert med på å gi Ida Jackson opplysninger som ytterligere bidro til å nyansere bildet av morfaren. Som hun skriver i etterordet:

«Denne boken er dedisert til min mor. Uten henne ville jeg har skrevet en bitrere, hardere og dårligere bok. Den er også til faren min, for å ha tatt vare på familiehistorien for moren min til hun orket å ta vare på den selv. Det er til søstrene mine, for å ha lyttet. Det er til tantene mine og onkelen min, for å ha lest, selv om de først sa at de ville slippe å lese. Den er spesielt til den eldste tanten min, som har delt viktige faktaopplysninger og en sterk historie.»

Alt i alt synes jeg at "Morfar, Hitler og jeg" er en godt skrevet bok, som tilfører noen nye perspektiver på ting jeg trodde jeg hadde lest nok om fra før av. Ida Jackson er befriende forfriskende i sin skrivestil, og hun er ærlig og åpen til siste trevl. Dette er også styrken ved boka. Svakheten er at det - litt etter øynene som ser, selvsagt - er noe svikt i enkelte av resonnementene. Kanskje er disse resonnementene helt nødvendige grep for at forfatteren selv skal forstå sin morfar bedre, mens jeg tenker at dette hadde mindre interesse for meg som leser. Dette gjør at boka ikke kommer helt i toppskiktet hos meg. Runa Eilertsen leser nydelig! Jeg anbefaler gjerne denne boka - kanskje særlig til den yngre garde som er ute etter å utvide sin forståelse av 2. verdenskrig i Norge.

Hadde jeg vært historielærer hadde jeg brukt denne boka som pensum for å vekke interessen for historie! Fantastisk engasjerende og medrivende, forfatteren greier å vekke til live en person som det finnes svært lite informasjon om og han er i tillegg historisk korrekt! Gleder meg til å lese den nyeste boken hans, Jomfruen fra Norge!

Skuffende. Fant historien forutsigbar, monoton og lite troverdig.

Potter møter Narnia møter The Secret history av Donna Tartt. Det burde jo bli fantastisk! Men så tar det liksom aldri helt av... Skulle så veldig ønske at forfatteren hadde jobba mer med denne stålende ideen.

Dette var en veldig spesiell og interessant bok å lese. Selv om jeg hverken har opplevd krigen eller etterkrigstiden og dens oppgjør, har 2.verdenskrig alltid spilt en rolle i mitt liv. Grunnen er at jeg vokste opp i en generasjonsbolig og at bestemor (født 1911) villig fortalte om sine opplevelser fra krigen. I nabolaget vårt bodde også en gammel dame som var på “feil” side, dette var noe bestemor aldri kunne glemme… I tillegg ble hjembyen min, Namsos, jevnet med jorden av tyske bomber i 1940. Ødeleggelsene var så store at Winston Churchill gjorde bynavnet om til et verb: to namsosiate = å totalt utslette. Bildet av “gamlekirka”, som ble ødelagt under bombingen, hang på bestemors stuevegg som en stadig påminnelse om det som hadde skjedd..

Så: På gjengrodde stier. Hamsun er en forfatter jeg har et godt forhold til, både Pan og Sult befinner seg blant mine favorittbøker. Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk før jeg satte i gang med denne boka. Delvis var jeg redd for at lesingen skulle føre til at jeg mislikte personen Knut Hamsun og at en eventuell antipati ville føre til at jeg så de skjønnlitterære bøkene hans i et annet lys, delvis var jeg redd for at jeg etter endt lesning skulle være for tilgivende..

Boka tar for seg tiden mellom Hamsun ble arrestert i oktober 1945, til dommen over ham falt i juni 1948. Store deler av denne tiden blir Hamsun hold i arrest på et gamlehjem. I perioden 15.oktober 1945 til 11.februar 1946 befinner han seg på en anstalt for nervøse og sinnslidende, der han får diagnosen varig svekkede sjelsevner. Boka På gjengrodde stier er på mange måter mer et forsvarsskrift for Hamsuns sjelsevner, enn den er et forsvar for hans handlinger under krigen.

Det er en svekket forfatterstorhet vi møter. Han er mer eller mindre døv, og etter hvert svikter synet ham også. Det er tungt for ham å vente på rettssaken, han tenker at de stadige utsettelsene kan skyldes at myndighetene venter og håper at han skal dø før en eventuell rettssak blir berammet. Fornedrelsene han møter under arrest er mange, blant annet blir han hentet til avhør tidlig om morgenen, uten sjanse til å få kledt seg og gjøre seg respektabel.

For ikke alene står jeg med overkroppen naken, men jeg har ikke engang fåt sat tænderne mine på.

Hamsun lever ganske asketisk, blant annet er han sta nok til ikke å ta i bruk et par nye kalosjer etter at de gamle er slitt ut og faller fra hverandre. Han ser ut til å gripe fatt i og glede seg over små hverdagshendelser, og mye av boka tar for seg nettopp slike opplevelser. Her skildrer han både kritikere og beundrere som kommer hans vei. Forfatteren tenker også tilbake på egen ungdomstid. Det meste av boka unngår Hamsun å si noe for direkte om krigen og sitt forhold til Hitler og nazismen, det virker som han er oppsatt på å kommentere egne handlinger og meninger minst mulig.

Nu strømmer det på mig så meget jeg kunde si til forsvar for mig, men jeg tier med det.

Hamsun skriver at han erklærer seg skyldig, men samtidig kommer det klart frem at han mener at han har handlet rett. Hans ønske var jo “bare” at Norge skulle bli et gjeldende land i Hitlers nye verden.. Fedrelandet er ham kjært. Under rettssaken hevder han at han mer eller mindre ble overvåket av tyskerne under hele krigen og at det han skrev var mer som advarsler og råd til jøssingene å regne, ikke propaganda for tyskerne. Til tross for at det er en bitter Hamsun vi møter i denne boka, viser han også enkelte tegn til humoristisk sans og selvironi:

Å mine varig svækkede sjelsevner som gjør mig så dum!

Etter endt lesing sitter jeg igjen med et ganske sammensatt bilde av mennesket Hamsun. Den store dikteren har empati og medfølelse med sine medmennesker, samtidig er han sta nok til ikke å innrømme at det enkelte ganger, så som med forholdet til nazismen, finnes noe som faktisk er rett eller galt. Ett av spørsmålene han stiller har likevel legitimitet: hvorfor er det sånn at de som flyktet landet (nå tenker jeg ikke på myndighetspersoner, jøder eller andre som ikke hadde annet valg) ble mottatt som helter etter krigen uten at de hadde gjort noe annet enn nettopp å flykte, mens de som var igjen og prøvde å greie seg som best de kunne i noen tilfeller ble straffet..

Uansett: hele tiden balanserer Hamsun på en litterær knivsegg. Han er nødt til å være en smule ydmyk, samtidig som han gjør sitt beste for å beholde stoltheten og verdigheten. I mine øyne er denne boka absolutt ikke et forsvar for Hamsuns eventuelle politiske meninger. Den er et forsvar for forfatterens sjelsevner og den urett han mener seg utsatt for i prosessen mot ham etter krigen. Selv har jeg liten tro på forfatterens egne ord:

Og om 100 år er allting glemt. Da er endog denne ærede rett glemt, totalt glemt. Alle våre navn her til stede i dag vil om 100 år være utslettet fra jorden og huskes ikke mere, nevnes ikke mere. Vår skjebne er glemt.

Jeg tror både Hamsuns forfatterskap, nazismen og 2.verdenskrig kommer til å oppta folk også i framtida.