Bokelskere.no

En norsk veteran klarer ikke å akklimatisere seg til det sivile liv og reiser ut igjen for å verves til det private militæret. Underveis møter han fryktelige kolleger, røffe arbeidsområder og en hverdag de fleste ville skydd unna.

Jeg forventet en slags actionroman med denne (Tom Clancy, John Grisham), men dette er mye mer. En finner drama, sort komedie og en bitende samfunnskritikk og skarpe skildringer av hvilke psykiske prosesser som foregår i unge desillusjonerte sinn.

Det er sistnevnte som kanskje er det mest interessante – hva fremmedgjøring og påtvunget nasjonalisme gjør med en. Særlig i et stadig mer polarisert debattklima, finner jeg denne romanen et stykke litteratur som bare blir mer relevant og noe flere burde sette seg inn i.

Vi har begynt å få mange nye stemmer i annengenerasjonen, og jeg leser med spenning og iver hva de har å si. Det er særdeles noe med skjønnlitteratur som sier noe om mennesker som individer, der denne utmerker seg.

Bra begynnelse. Historien om Lars er spennende og gir boka fint driv. Lenge tenkte jeg at dette er jammen bedre enn forrige bok. Men så parkeres Lars "på trygt sted" og det blir mye slektninger og enda mer religion som fyller sidene.
Og stakkars indianere som får sine jaktmarker ødelagt av alskens gudshus og dyrket mark.
Enda verre var det vel sydover, i USA.
Merker jeg blir i dårlig humør av å lese om all denne gudetroen.
Hadde det ikke vært fordi forfatteren heter Hoem, og unektelig skriver godt, hadde jeg ikke spandert mer enn en treer her, men strekker meg til en firer, vesentlig på grunn av historien om Lars.

En slags popularisering av denne rapporten ?

ellers omtalt her, m. kommentarer

"“If we really saw war, what war does to young minds and bodies,
it would be impossible to embrace the myth of war.
If we had to stand over the mangled corpses of schoolchildren killed
in Afghanistan and listen to the wails of their parents,
we would not be able to repeat clichés we use to justify war.
This is why war is carefully sanitized.
This is why we are given war's perverse and dark thrill
but are spared from seeing war's consequences.

og så historielæreren selv da, med dette opuset ..

“The enduring attraction of war"

På mange måter en unik bok, en forfatter jeg gjerne vil høre mer fra.

Tett opptil advent får forfatteren en telefon som skal forandre mye. Vedkommende i andre enden, påstår at hun er kusinen hans, og at onkelen hans er død. Forfatteren er helt ukjent med deres eksistens. Det har aldri blitt snakket om morens familie, bortsett fra bestemoren.
I telefonen denne dagen får han vite at kusinens far hadde samme muskelsykdom som han selv har. Alt dette prøver han så å konfrontere moren med, men hun er stum som en østers.
Kommer han noen gang til å få svar på hvorfor moren kuttet all kontakt med broren og hans familie? Og hvorfor er det så skambelagt å snakke om muskelsykdommen, som tydeligvis er arvelig?

Sårt og personlig om skam og familiehemmeligheter.

«Stillhet kan være like vondt som slag eller spark, mor. Det kan gjøre stor skade.»

Setningene fra romanen Det hvite badehuset av Thorvald Steen synes jeg rommer mye av innholdet. Jeg likte den veldig, veldig godt.

Samme dag som den ble utgitt, 11. september 2017, var det et intervju med forfatter Thorvald Steen her i Dagsavisen med overskriften: «Har funnet helheten i livet - For fire år siden ringte Thorvalds Steens telefon. Da måtte Steen skrive livshistorien sin om igjen.» Thorvald Steen sier blant annet dette:

«– Men det er viktig å understreke at det er en roman og ikke en selvbiografi. Jeg tror ikke at biografier er mer korrekte og virkelige. Virkeligheten er mangefasettert. Det er mange innganger til den. Jeg har tidligere jobbet med hvem jeg er via å forstå ideene og tankene jeg har vokst opp med. Så hadde jeg en lang fase der jeg ikke ville gå inn i det mest nærliggende: selvforakten og forholdet til den syke kroppen. Gjennom litteraturen, gjennom å lese forfattere som Amalie Skram, Inger Elisabeth Hansen, Pia Taftrup og andre som skriver forståelsesfullt og forsonende om kroppens styrker og svakheter, har jeg akseptert kroppen. Nå forholder jeg meg til at jeg fortrengte min egen fortid.»

Hovedpersonen i romanen blir oppringt av en kvinne som forteller at hun har forsøkt å få tak i moren hans, men moren tar ikke telefonen. Kvinnen forteller at hun heter Eline, er kusinen hans, og at hun ringer for å fortelle at broren til moren er død. Kusinen er ukjent for han, men han er ikke ukjent for kusinen. Da hun var tolv år møtte hun og faren hovedpersonen og bestemoren. Men Eline fikk ikke snakke med den fem år yngre fetteren fordi guttens foreldre ikke ville vite av dem. Enda mer overrasket blir han når Eline kan fortelle at han har samme sykdom som hennes far hadde, og at faren visste det.

«Under samtalen vår slo det meg at jeg ikke hadde møtt onkelen og kusinen under bestemors bisettelse. I flere begravelser har jeg sett familier la konflikter ligge i den timen seremonien varer. Det virker som om døden kan få samvittigheten til å slipe hardhet ned til noe som minner om tilgivelse.»

Eline kan fortelle at bestemorens død aldri ble nevnt etter at hun hadde sett farens reaksjon da han leste dødsannonsen i avisen om at bisettelsen hadde funnet sted i stillhet.

«Jeg hørte Elines stemme i det høyre øret. Jeg tenkte på mor, som aldri ville snakke om sin egen far. De gangene jeg har spurt, har hun svart at jeg aldri måtte spørre igjen fordi det gjorde så vondt. Hun har ikke villet fortelle navnet hans, hvor han kom fra eller hvor han bodde.»

Hovedpersonen var femten år da han fikk vite at han hadde en muskelsvinnsykdom. Hans drøm om å hoppe i Holmenkollen var over. Nå førti år etter har han vært avhengig av rullestolen et år.

Første søndag i advent besøker han moren. Han har gruet seg til besøket, og har veid for og imot om han skal fortelle henne om telefonsamtalen. Moren er lite villig til å svare på spørsmålene hans.

«Hun sitter der foran meg, og sloss. Jeg tror det er det hun gjør. Hun sloss for hele verdien av det livet hun har levd. Tenker hun på en helt annen måte enn det jeg kan forstå? Kanskje hun ikke har ord for det? Kanskje fortielsene er et overlevelsesinstinkt? At om hun røpet seg, ville hun miste sin posisjon og stilling overfor far og meg og resten av familien? Jeg forstår meg ikke på henne.»

Det var noen smakebiter fra romanen på 178 sider som jeg har lest på eBokBib. Ikke mange sider, men innholdet er stort, tankevekkende og tidsaktuelt.

Kritikerne likte den også. Det kan en lese her hos forlaget Oktober, som beskriver innholdet slik:

«Det er like før advent. Han får en telefon fra en ukjent kvinne. Hun sier at hun er kusinen hans. Familien på morssiden har han aldri hørt om eller møtt. Bestefarens navn har han aldri fått vite. Har hemmeligholdet sammenheng med at han har en arvelig sykdom og nå sitter i rullestol? Han oppsøker sin gamle mor med et håp om å få henne i tale før det er for seint.
Det hvite badehuset er en roman om skam, fortielse og omkostningene ved å være ærlig.»

Link til blogginnlegget som omtalen er kopiert fra

En bok om skjulte sider ved vår egen krigshistorie. Trist, tragisk, men så utrolig viktig!

En bok som setter i gang tankeprosesser om hvordan en ser på døden. Per Fugelli reflekterer over ulike aspekter over det å ha en potensielt dødelig sykdom, samt hvordan et møte med helsevesenet i Norge kan oppleves. Ris og ros deles ut i klartekst.
Boka er skrevet i en lettlest, og til tider muntlig stil som fenger meg som leser.
Boka burde være inne på pensumlistene til helsefagene.
Anbefales på det varmeste :)

Denne boken og resten i serien, åpnet øynene mine for mange bøker. Sjeldent hadde jeg lest så intensivt som etter å ha fått anbefalt denne. Endelig en bok med et skikkelig språk og skikkelig historie. At jeg samtidig tok eksamen og burde lest til denne istede, er en annen historie:) Den gang, 80 tallet, var jeg ung, travel og foretrakk lettleste bøker som var laget etter oppskriften på suksee. Her åpner Anne Karin Elstad opp en hel verden av bøker for meg og jeg har vært hektet siden.

Danyal er norsk eks-soldat i Afganistan, med pakistansk bakgrunn. Han finner et levebrød som leiesoldat i krigsherjede land, og utstår ikke kjedsomheten i fredelige Oslo.
Danyal er ærlig på den egentlige grunnen til at han velger å dra ut i krigen. Det er forventet at man skal kjempe for flagg & fedreland, eller demokrati & religion, men egentlig vil de unge guttene bare ut og oppleve noe som er større enn dem selv.

Dette er en bok som gjør inntrykk. Det er mye brutalitet, og jeg får virkelig innsyn i hvor avstumpet man blir av krig og vold.

Elsket den for 25 år siden iallfall, lo, gråt og kunne ikke legge den fra meg, skal lese igjen:)

Bør leses av alle levende mennesker som en gang i fremtiden vil bli syke/dør.