Bokelskere.no

KNAUSGÅRD GOES NETFLIX: Morgenstjernen er konstruert som en tv-serie hvor vi følger flere karakter i parallelle scener. Det kunne vært et godt grep, men fungerer mindre bra. Stemmeleiet og stilen er svært lik fra karakter til karakter, selv om de har både ulikt kjønn, alder og livssituasjon. KOK har ikke ønsket eller tatt seg til tid til å gi karakterene distinkt språklig preg.

UFULLENDT SYMFONI: Den episodiske strukturen gjør at vi kastes inn i mange ulike situasjoner og noen av de medrivende og godt skrevet. men samtidig også formelbasert. Morgenstjernen dukker selvsagt opp hos alle og i hver episode kommer det uforklarlige hendelser fra dyreriket. Dette kunne blitt fint, som i en symfonier, hver temaet blir gjentatt på nye måter, men problemet i en roman er at vi forventer at dette til slutt bindes sammen, men KOK har ikke det som ambisjon tydeligvis.

FOR MYE, FOR FORT Romanen rommer mange elementer og et utgjør et rikt villniss av temaer og interessante spørsmål, særlig framtredende er kanskje forholdet mellom foreldre og barn, men også religiøse og filosofiske spørsmål. Problemet er at det vanskelig å se KOK faktisk klarer å håndtere dette på en måte som leseren større innsikt eller grunn til å stoppe og reflektere. Han evner ikke å gi tilstrekkelig dybde eller vekke nok interesse. Det skjer verken en forandring eller en avklaring som sitter igjen. I stedet blir vi sittende igjen med spørsmålet: Var dette alt? Er det ikke en, nei mange, episoder til?

Ja. Serien er svært ujevn. Det skal noe til å overgå den første boka. For ikke så lenge siden las jeg ferdig den sist utkomne; en litt spesiell bok, og jeg kan ikke røpe hvorfor., men det var ei veldig bra bok; så jeg er ikke i tvil på at jeg skal lese hele serien. Gleder meg til neste bok.

«Det er spådd nye tider, men disse nye tidene, hva annet kommer de med enn nye herrer og nye treller? I skogen kan man nok kjenne øyeblikk av frihet, slik også noen kan kjenne den dagen de forlater den, og kanskje den første dagen et helt annet sted, til man skjønner at det som kunne likne frihet likevel ikke var det, hva i all verden var nå dette man trodde var så fritt?»

Sitatet er fra bok nr. 5 i serien om skogfinnene av Britt Karin Larsen: Det synger i lauvet. En roman på 358 som jeg har lånt av biblioteket.

Med tanke på bøker jeg vanligvis leser, herunder at jeg ikke er opptatt av å følge bøker serier, er det litt underlig at jeg liker bøkene til Britt Karin Larsen om folket på Finnskogen. Også med tanke på hvor jeg vokste opp; et sted der de høyeste «trærne» var i knehøyde.

Finnskogen; det forbandt jeg med grå koier i NRK program og Lars Monsen. Mygg, mygg, mygg. Kvelende skog. Langt fra det jeg må ha; utsyn til sjø og hav. Men så feil kan man ta. Britt Karin Larsens bøker om skogfinnene har gitt meg en innsikt om en del av historien som jeg mener det er viktig at jeg kjenner til.

Jeg skal være så ærlig at bok nr. 4 i serien like gjerne kunne vært et punktum for min interesse ved at Lina gikk ut av serien. Men jeg synes jeg måtte fortsette, og nå har jeg lest bok nr. 5: Det synger i lauvet. Det angrer jeg ikke på.

Romanen Det synger i Lauvet av Britt Karin Larsen ble gitt ut i 2013. Mostamägg er tomt før en liten familie på tre flytter inn. Annika, datteren til Lina, skal få en rolle i deres liv; det gir livet hennes mening. Det er mange aktører i Britt Karin Larsens bøker. Men litt etter litt fanger jeg opp tråden fra tidligere bøker. Ingen vits i å stresse. I tillegg dukker det det opp nye mennesker å følge. Det er menneskene som er tråden i bøkene. Jeg er ikke så lite imponert over Britt Karin Larsen evne og vilje til å fortelle historiene, og måten hun gjør det på.

Omtalen er kopi av et innlegg på blokbloggen min her

Julie er 18 år, har ganske velståande foreldre, og brått har ho ikkje det lenger for dei omkjem i ei flyulukke. Ho mister totalt fotfestet og ynskjer berre å avslutte sitt eige liv. Boka er Julie sin dagbok, der ho gjer greie for kva ho tenker på, og kva ho tek seg til med om dagane. Og det er ikkje småtteri. Jammen flaks at Julie har arva så masse pengar, det ville vært mykje kjipare å vere suicidal utan såpass mykje økonomisk handlefridom.

Dette er Loe, og då er det naturlegvis ganske uhøgtideleg, og til tider også litt tøysete. Derfor greier eg aldri å ta forteljarstemma heilt, heilt på alvor. Men den sjølvironiske tilnærminga og blikket for det absurde minnar meg på mange måtar om Linnéa Myhre og måten ho skriv om sine eigne problem på. Ein kan derfor ikkje heilt avskrive Loe sitt val av tone i denne dagboka som urealistisk.

Eg har heldigvis aldri vært plaga med sjølvmordstankar sjølv, så det er vanskeleg for meg å vurdere korleis denne boka kan opplevast for nokon som faktisk har slite med dette. Vil den opplevast som respektlaus og flåsete? Eller berre som uaktuell? Eg vonar at i alle fall nokon kan oppleve det som befriande at tematikken kan luftast utan at det treng å vere traurig eller med ein terapeutisk tone (kva no enn det måtte bety)

Alt i alt ei brukbar bok. Alvorleg utan å vere heilt alvorleg, og med masse skråblikk på livet og på det å ikkje ville leve det.

Denne romanen har av de aller fleste fått en utrolig god kritikk. Denne vurderte jeg lenge å lese og etter en lang tid har jeg også fått lese den. Boka var fengslende, gripende og fantastisk skrevet. Boka innholdet alt fra et menneskeliv med høydepunkter og nedgangstider som var godt beskrevet og gjenkjennelige for de fleste. Denne boka har nå blitt en av mine favorittbøker den ga meg så mye. Jeg skal absolutt lese den igjen.

Jeg har også trodd at denne fortellingen var for barn, allikevel kan det jo være verdt tiden? Jeg innbiller meg at han klarer å formidle en del mellom linjene. Det eneste jeg vet jeg har hørt av ham er visa "Pengegaloppen" og i tillegg mener jeg å huske noen "barnetimen for de minste" programmer med ham, men jeg blander litt sammen med Ingebrigt Davik.
Det er koselig med disse innlandsforfatterne synes jeg, lune fortellinger med mye humor. Planen er å lese mer av Prøysen og Sandbeck. Det har stoppet litt opp på Aukrust for min del.

Ad Sandbecks "Jul i Myra" fant jeg hjemmesiden til Stiftelsen Vidar Sandbeck, og der står det bl.a.:

I nibindsserien for barn om Påsån fra husmannsplassen i Myra og i voksenserien om Påsån/Rudolf i sju bind, deler Vidar Sandbeck sitt liv med leserne. I Norges litteraturhistorie skriver Øystein Rottem om den siste serien: "Her viser forfatteren fin psykologisk innsikt både i voksen- og barnesinn og stor dyktighet når det gjelder å observere og formidle sosiale forskjeller. Med glimt i øyet og en særlig underfundig snert i alle formuleringene skildrer han "barndommens rike" uten å forfalle verken til søtladen nostalgi eller dystre elendighetsskildringer. Særlig vellykket er portrettet av den klassebevisste faren, skogsarbeideren som nekter å bøye hodet i motgang. Romanene er folkelig fortellerkunst med prosalyriske kvaliteter, og som folkelivsskildringer fra proletært småbrukermiljø hører serien til de betydeligste i norsk etterkrigslitteratur."

Og ved å bla litt videre fant jeg ut at "Jul i Myra" er en av bøkene han skrev for barn.

Ja, er det ikke et flott sitat?

Kjenner forresten altfor godt igjen det med å lese for mange bøker samtidig. Prøver å ha en lydbok, en e-bok og en "nattbordbok" av gangen, og evt. en novelle- eller essaysamling. Men så dukker det alltid opp en bok jeg bare må lese med en gang ...

Ja, ikke sant?

Hugsar godt at vi var innom Moby Dick omlag samstundes, ja. Denne gangen er vi nok ikkje slett så parallelle, eg høyrde ferdig boka i juli, men eg har somla med å skrive omtale.

Vonar forøvrig at eg ikkje ødela for mykje ved å røpe eit par element av handlinga som finn stad eit godt stykke ute i boka. Eg vurderte det slik at det ikkje var naudsynt å trykke på spoiler-knappen, men.skulle eg ha tatt feil så skal eg rette på det.

Så artig at du skriver om denne nå.

Jeg begynte nemlig å høre og lese A Tale of Two Citie's for en ukes tid siden, og er så enig – en fantastisk og oppslukende bok jeg virkelig koser meg med. Min lydbok er fra Aduible, der oppleseren, Simon Vance, også gjør en utmerket jobb. Og så synes jeg det første avsnittet av romanen er så flott at jeg nesten må ta det med:

It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity, it was the season of Light, it was the season of Darkness, it was the spring of hope, it was the winter of despair, we had everything before us, we had nothing before us, we were all going direct to Heaven, we were all going direct the other way— in short, the period was so far like the present period, that some of its noisiest authorities insisted on its being received, for good or for evil, in the superlative degree of comparison only.

Også artig med denne omtalen fordi vi, hvis jeg husker riktig, helt tilfeldig leste Moby Dick parallelt for et par år siden.

Du store all verda for ei bok. For ein som aldri har lest Dickens før (muligens med unntak av forenkla barne-versjonar av Oliver Twist og/eller David Copperfield) så var dette ei aha-oppleving. Må ha meir.

Doktor Alexandre Manette har vært fengsla utan lov og dom i Bastillen i 18 år, og har blitt mentalt forstyrra av opphaldet. Dattera Lucie har vakse opp i England, men reiser til Paris for å treffe faren, og tek han med attende til London. Lucie giftar seg med annan franskmann, Charles Darnay, som har budd i England i mange år. Så blir det revolusjon i Frankrike, og Darnay må reise til Paris for å ordne opp i nokre saker. Der blir det avslørt at han er av adeleg ætt, og han ligg såleis tynt an. Og dette er berre litt av historia.

Sjølve om historia, eller plottet om ein vil, er interessant nok, så er det ikkje dette som gjorde størst inntrykk. Nei, det som i første rekke gjer denne boka til ei oppleving ein ikkje gløymer så lett er dei levande og engasjerande miljøskildringane, og kanskje spesielt frå dei dramatiske hendingane før, under og etter revolusjonen. Her er Dickens nådelaus, han nøyer seg ikkje med å antyde kva som skjer, han gnir det inn, hamrar laus med slegge, køyrer på med full styrke inntil lesaren kjenner seg som ein oppvridd oppvaskklut. Makelaust.

Eg høyrde denne på lydbok frå loyalbooks. Utan tvil den beste opplesinga eg har kome over på denne nettstaden, stemma stod perfekt til handlinga i boka.

Jeg skal ikke blande meg mye inn i denne omfattende debatten, vil bare knytte en kommentar til følgende, Simone.

“I følge sitatet bygger jo altså en personlighet BARE på arv og miljø og IKKE noe annet, så da burde jo tvillingpar som har vokst opp sammen alltid ha en tilnærmet identisk personlighet. Siden både DNA'et deres og miljøet jo er tilnærmet identiskt.”

Ingen, selv ikke tvillinger, har vokst opp i et identisk miljø. Forskjellene begynner allerede i morens mage. En tvilling kan ligge slik at den får mer næring enn den andre. En kan ligge slik at den klemmer mot den andre. En må nødvendigvis fødes først, og dermed ta den hardeste støyten, mens fødselskanalen er åpen for nummer to. Dette høres kanskje bagatellmessig ut, men allerede ved fødselen kan det være forskjeller i hvor sårbare eller robuste eneggete tvillinger er.

Tvillingene vil derfor ikke reagere nøyaktig likt på ytre stimuli (miljøet). De vil heller aldri få nøyaktig de samme miljøpåvirkningene. Selv om foreldrene tilstreber å behandle barna likt, vil det alltid være forskjeller i måten de omgås dem på. Og videre, blant andre barn og voksne, vil barna bli møtt på ulike måter og høste ulike erfaringer.

Vi er alle et produkt av arv og miljø i den forstand at de ytre påvirkningene (miljøet) virker gjennom våre indre forutsetninger (arvestoffet/DNA'et). Vi vil derfor alle utvikle vår egen, og spesielle, personlighet, uten at det er noen uforklarlig eller overnaturlig komponent inne i bildet. Det gjelder også eneggete tvillinger, selv om de for omverdenen synes aldri så like!

Er ikkje godt å seie. Det gjeng fram av boka at den var brend på mais, så då er det vel whiskey etter dagens konvensjon. Derfor dobbelt-sjekka eg stavemåten Moberg nytta før eg la ut sitatet. Forøvrig måtte eg slå opp på engelsk wikipedia no, der stend det

"In the US, the usage has not always been consistent. From the late eighteenth century to the mid twentieth century, American writers used both spellings interchangeably ..."

Dermed er det ikkje sikkert det var feil av Moberg å skrive whisky.

Ein liten digresjon; i Brasil heiter det Uísque.

Men var det whisky de drakk Jostein, eller var det whiskey?
Hilsen whiskY fan.

Så morsomt at du også leser den serien nå. Selv vr jeg på biblioteket og lette etter ny lydbok og så de to første som jeg hørte for lenge siden. Har flere ganger sett etter om neste bok er på lyd, men har ikke funnet det. Spurte i skranken om de hadde de siste i lyd. Jo de fantes på biblioteket i Bergen. I går ble lydbøkene 3 og 4 i serien hentet på biblioteket i orginalspråket! Det er faktisk første gang jeg hører lydbok på svensk. At Bergen bibliotek hadde kjøpt inn disse er jo ikke rart, siden handlingen i første bok er fra Bergen. Bergen er nevnt i bok 3 også. Gleder meg til å høre videre.

Elsket denne boka. Langt mer enn krim, med vidløftige filosofiske betraktninger og velskrevne digresjoner