Bokelskere.no

Ei kort bok som blir hos deg lenge

Hilsen Ruth er ei perfekt bok som kjem på det perfekte tidspunktet. Debutant Ingrid Tørresvold skildrar gripande tilveringa til ei introvert og noko dysfunksjonell snart 40-åring midt i ei samfunnskrise, der ho lar oss sjå svakhetane hennar, samtidig som me verkeleg og oppriktig bryr oss om karakteren. Ruth kjem til å bli hos meg lenge.

Ny heterekord kvar einaste dag, folk rømmer nordover i strie straumar for å komme unna den drepande sola. Igjen er Ruth, som eigentleg likar samfunnet sånn som det er no. Ja, det er varmt, men det er mykje mindre folk, ho kan gå på jobb og på butikken utan å hamne i eit utal sosiale situasjonar ho ikkje beherskar. Ruth klarar seg i varmen. Så får ho ein venn.

Ein mild Elling

Gjennom heile boka sitt eg med tanken at Ruth hadde gått veldig godt i lag med Ingvar Ambjørnsens Elling. Som Elling slit ho med sosiale situasjonar. Ho veit ikkje kva ho skal seie, korleis ho skal vere, klarar ikkje heilt andletsuttrykk. Ho blir ukomfortabel sjølv med folk ho kjennar godt, fordi ho overanalyserar alt som skjer, som blir sagt, alt som ikkje blir sagt. Samtidig liknar ho på Elling i at ho oppsøker situasjonar der det er ein del folk, så ho berre blir ei i mengda. Som ei minnemarkering, eller venterommet på legekontoret.

Men Ruth er ein mildare versjon av Elling. Der ein nesten føler blodet boble hos Elling av og til, trekker Ruth seg meir innover. Ho gir ikkje utrykk for det ho tenker og kjenner, i stadet seier ho det ho trur det er bra å seie, uavhengig av om det er sant eller ikkje. Om det passar seg å seie at ein tok abort ein gong i tida, då seier ein det sjølv om ein berre har hatt sex ein gong og ikkje blei gravid av det.

Sånne løgner er det som byggjer opp forholdet til den nye kollegaen og venninna Sofie. Sofie fortel uhemma om livet sitt, og Ruth lyg for å holde tritt, for å passe inn i samtalen. Det går ei stund, men Ruth finner snart ut at eit vennskap bygd på løgn er vanskeleg å halde.

Styrken er karakterane

Tørresvold gjer mykje rett i denne boka. Språket er fint, det skjer nok til at det aldri blir kjedeleg, men skjer lite nok til at meininga og kjenslene i boka består. Men mest av alt klarar ho å skrive truverdige og varierte karakterar som verkeleg sett seg i hjarta ditt.

Ruth er eit menneske det nok er vanskeleg å ha med å gjere, men det er definitivt ikkje vanskeleg å ha sympati for og like ho, likevel. Sofie er omgjengeleg og sosial, og ho jobbar seg gjennom ein vanskeleg situasjon med iver. Ruth si søster, Mari, er ei tolmodig og godhjarta storesøster, som prøvar hardt å hjelpe søstera si; samtidig slit ho med å forstå søstera si, noko som gjer situasjonen vanskelegare for både Ruth og Mari.

Dei tre karakterane er dei som tar mest plass i boka, og det blir gjerne til at ein både likar og sympatiserer med dei alle. Det til tross for at dei er så forskjellige som dei er. Det er imponerande karakterbygging av Tørresvold som gjer dette mogleg, og det er dette som tar boka opp det siste hakket frå ei bra bok til ei fantastisk bok.

Når boka er ferdig etter berre 150 sider er eg glad for at dei tre har fått bli ein del av livet mitt, og eg er trist for at dei ikkje lenger er det. Ein har genuint lyst til å følgje dei vidare og bli betre kjent med dei. Men Tørresvold stopper boka før det blir for mykje, og etterlatar oss med eit ønske om meir. Dermed blir boka med oss vidare. Imponerande skrivekunst av debutanten!

Ei bok for tida den sleppes i

Sjeldan har ei bok treft meir med slippdagen enn denne boka. Å sleppe ei bok som skildrar eit samfunn i krise, der folk må hamstre varer, holde seg inne for å holde seg i live, midt i koronatidene, det er heilt perfekt. Enda meir perfekt er det å lese den no, når me som samfunn opplever noko av det same. Dei fleste av oss kan kjenne igjen mykje av det som skjer, fordi me opplever det same.

Boka kjennest som å lese tida me er i no, og det gjer at ein føler enda meir med hovudkarakteren enn ein hadde gjort elles. Ein kan kjenne igjen nokre av dei irrasjonelle handlingsmønstra til Ruth, fordi me ser det hos oss sjølv og andre. Ein kan forstå nokre av beveggrunnane hennar, rett og slett fordi dei er veldig i tida.

Det er nok litt flaks at Cappelen Damm og Tørresvold treff så godt med sleppdatoen, men det gjer berre ei allereie veldig bra bok enda betre. Eg ville anbefalt denne boka til alle, og eg vil anbefale å lese den med ein gong. Den vil framleis vere veldig bra om ti år, men koronatidene er den perfekte tida å lese den på.

Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem. Frank (Tønes) Tønnesen.

Det er mange musikere som har klart det før; å skrive gode bøker.
For å nevne noen: Fantastiske Patti Smith. Godeste Bruce Springsteen. Legenden Leonard Cohen begynte å skrive, håpte andre ville synge tekstene hans, men måtte heldigvis synge de sjøl.
Noen gode norske: Levi Henriksen, Pedro Carmona Alvarez, og sikkert mange flere. Ja, Jo Nesbø har vel også skrevet noen bøker.
Så hva med Tønes da? Han med disse underfundige morsomme sangene om nær sagt hva som helst, med et persongalleri som man bare ser for seg i sitt indre. Han som jeg har kosa meg glugg i hjel med. Får han det til?
Dette er en så kalt kollektivroman. I dette tilfellet en roman som skildrer forskjellige liv i ei lita bygd. Jeg hadde gledet meg, vært på bokbad og greier, og var helt klar for denne boka. Jeg synes ikke den holdt helt inn. Det er kanskje ikke meningen at de forskjellige kapitlene og persongalleriet skal holdes sammen og møtes til en større enhet/opplevelse i en sånn roman. Det er nok ikke det; men jeg synes ikke historiene hver for seg var gode nok til å stå alene. Jeg savna den gode wow-faktoren, overraskelsene og ei stor nok finale - selv om her var noen pinligheter og noe å småhumre etter langs med.

Denne ble jeg skuffet over. Helt grei, men ikke noe mer. Mikael Hildonen tar vare på sin niese fordi broren ikke vil ha noe med henne å gjøre. Spørsmålet, ifølge forhåndsreklamen, er hvor mye vondt man er villig til å gjøre for å gjøre noe godt til slutt. Historien rulles veldig langsomt opp, og jeg synes språket er flatere og kjedeligere enn Henriksen tidligere har vist. For eksempel bruker han uttrykket «eim av» påfallende mange ganger i løpet av boka. Kunne ingen ha hjulpet ham med å variere språket? Jeg synes historien om torpedoene er litt søkt, og vi får aldri vite hva Mikael skulle bruke disse pengene til. Brannen i bedehuset kommer beleilig, men jeg blir ikke overbevist. Jeg blir heller ikke overbevist om det sterke forholdet mellom ham og niesen, som han har fungert som en far til, det er lite i starten av romanen som belyser dette. Sorry, Henriksen, bedre lykke neste gang.

Ikke forandret, kanskje, men skjerpet. Jeg var uforberedt, hadde ikke lest noe av Renberg før, og syntes den så koselig ut, men fikk bakoversveis. Jeg er helt enig med deg, denne var direkte vond å lese. En viktig bok.

Enig Bea: Kompani Orheim er en av de beste bøkene jeg har lest. Hatten av for Renberg. Dessverre fikk jeg ikke samme følelsen av Mannen som elsket Yngve. Derfor skjønner jeg ikke helt hvorfor folk sprang og kjøpte den boka og ikke KO, i forbindelse med filmlanseringen. Det er jo KO folk burde lest! Det er akkurat som Mykle. Folk leser først Sangen om den røde rubin, og glemmer helt diamanten Lasso Rundt Fru Luna, som utvilsomt er det beste Mykle har skrevet.

Boka er en mors historie om tapet av sin kjære datter.

Jeg tenker at nettopp spørsmålet ved sannheten gjør det så sant. Ensomhetens innvirkning på folk er vel nettopp det at skillene mellom hva som leves og diktes glir sammen, fordi episodene speiles kun av en selv. Jeg synes jeg ser " En-som-het-er Matthea" rundt meg i byen stadig vekk. For meg var denne handlingen MYE å snakke om!

Fantastisk flott bok på flere plan. På den ene siden skildringa av en, for Jacobsen, ukjent situasjon på en nær og realistisk måte. Men også beskrivelsen av samholdet og hvordan mennesket ikke alltid kan gjøre rede for sine beveggrunner, men handler nærmest intuitivt for å overleve.

I motsetning til deg hadde jeg allerede lest en bok av Renberg (Mannen som elsket Yngve) da jeg bega meg ut på Kompoani Orheim, og jeg kan bare si med en gang at også denne gangen fikk jeg en underlig, både vond og god, leseropplevelse. Renberg skriver så ærlig og til tider rett på sak, at budskapet ikke rekker å pakkes inn i silkepapir før det når minubeskyttede hjerne. Alt er så direkte og udiskutabelt ærlig at det nesten blir vondt å lese. Men likevel gjør nettopp denne ærligheten at varmen og humoren blir ekte og virkeliggjort i Jarle Klepps litt famlende, redde, modige, klumsete, stødige skikkelse.

Jeg synes den er interresant i det at den går så sterkt i detalj. Men det er også det som irriterer meg med den, da særlig de evinnelige oppramsingene av militærgrener og -titler. Det blir rett og slett i meste laget, og jeg mister konsentrasjonen.

Jeg strigråter på siste side, fordi den er så sår. Jeg smiler når Jarle smiler. Jeg kjenner meg liten og redd når Jarle er redd og ligger under trappa og tror at alt er hans feil. Mammaen til Jarle er så stillferdig, så skjør. Pappaen er både følsom og brutal på en gang. Denne boka har mange lag, og det er mange av karakterene som får komme til og spre tankene og følelsene sine utover boksidene. Men aller mest er det Jarle. Jeg føler meg privilegert som har blitt kjent med ham.

Handlingen i boka er jo ikke stort å snakke om. Det som gjør dette til en lesefest er språkføringen hvor knapt ett ord er overflødig, samtidig som det er oppfinnsomt og morsomt. I tillegg er det en nerve i boka som går på hovedpersonens troverdighet i fortellingen. Det hun beretter er kanskje ikke helt sant?

Jeg er tydeligvis en av de få som ikke likte boken "The Book Thief". Men jeg likte den overhodet ikke. Jeg klarte heller ikke lese den ut. Jeg var i konstant konflikt med forfatteren. Det andre finner rørende, synes jeg er pretensiøst og klisjefylt. Det som sies å være historisk interessant, synes jeg er velkjent inntil det banale. Magi beskrives på en måte som fjerner magien. Språket er fylt av klisjeer og overtydelighet. Jeg ser at forfatteren sammenlignes med Kurt Vonnegut - det oppfatter jeg som en fornærmelse mot sistnevnte.

Jeg søkte etter leservurderinger på Amazon da jeg leste boka, og fant noen få som hadde samme opplevelse som meg, en av disse avsluttet med "To the people who found this book to be earth-shattering: I'm sorry.

To the people like me who found this book to be off-putting and banal: You may never get back the 2 hours you wasted on this book, but take heart in the fact that you are not alone."

Nå er det vel egentlig en barnebok?, men likevel...

Jeg kunne ikke lese denne nok da jeg var liten, og skrev derfor av den hele for hånd. Høyt elsket!

Hvis god litteratur handler om originalitet, og originalitet ikke handler om det nye men det suverene, det enestående, det ukorrumperte og selvstendige, så kommer Erlend Loe godt ut. Åh, jeg har ledd hodet av halsen under lesningen av høstens roman, den herlige samlivsstudien Stille dager i Mixing Part. Det er en formsikker, dialogdrevet roman om Telemann og Nina som går på en smell når de er på ferie i Garmisch-Partenkirchen (Mixing Part, som oversetterprogrammet på pc-en får stedet til å bli). Inni humoren ligger et steinbra portrett av mannlig ensporethet, inni de semi-realistiske dialogene ligger fin innsikt i hvordan krangler oppstår og forsvinner. Nok en gang har Loe klart å lage en roman som med hele seg beveger seg utenfor den strenge realismen, men virker strengt realistisk. Og nok en gang ler jeg meg skakk og syk; det er så bra nazihumor i denne boka:

Hei, unger! Godt å se dere, skal vi stikke hjemover? Ja! Hva sier dere til en siste nazi-is? Hurra! Vil du også ha en is, Nina? Det vil jeg gjerne. En sånn nazi-krone? Ja, takk.

Jeg har tenkt mye på denne romanen og dette forfatterskapet i det siste. Fordi det er så radikalt, fordi det alltid kommer med skrudde perspektiv på samtiden som ingen andre legger for dagen, og fordi det er noe som skurrer i måten det blir mottatt på. Hvorfor får ikke Erlend Loe kritikerprisen og Sultprisen og Nordisk Råds Litteraturpris og jeg vet ikke hva? Hvorfor har jeg en snikende følelse av at han blir radikalt feilvurdert, at han ikke blir lagt på den hyllen han hører hjemme, at han på sett og vis avskrevet som han morsomme, ganske lange trønderen. Hva er det vi egentlig står overfor? Et av samtidens største, mest konsekvente og egenartede forfatterskap. Loe har allerede levert en håndfull skambra romaner, noe de fleste forfattere bruker et helt liv på å få til, mer enn det skal leserne virkelig ikke forvente (jeg synes Naiv.Super, Doppler, Muleum og Stille dager er mer enn knallgode). Han har like sterk signatur i arbeidet sitt som Jon Fosse, Karl Ove Knausgård eller Tor Ulven, men blir ikke vurdert som like sterk. Er det fordi han tuller for mye? Er det fordi han er for uregjerlig? Er det fordi litteraturen hans ikke strekker seg, bevisst, mot den typen vurderinger som gir en viss form for kred hos den kritiske eliten?

Det er noe galt her. Det er noe veldig galt her. Vi må få en orden på dette. Det er i tillegg julegavetider snart. Denne er en vinner, den ”setter det hele på plass”, som teaterfriken Telemann ville sagt det, og mens han kaller det teater, så kaller jeg det stor litteratur.

Den første halvdelen gikk som en drøm. Den neste var ei hard arbeidsøkt. Kanskje det var slik det skulle være?