Bokelskere.no

For en fin omtale! Har vært litt i tvil om jeg skal lese denne eller ei, men omtalen din overbeviser meg! Har allerede lastet ned på bookbites :))

Sitat fra Store norske leksikon:

Livsverket til Tor Åge Bringsværd er så stort og mangfoldig at det vanskelig lar seg oppsummere kort. Det rommer alt fra radiohørespill, tegneserier, barneteater, dukketeater, syngespill og barnebøker til religionshistorie, fabelprosa, essay og allmenn sakprosa og noveller, romaner, drama og selvbiografi.

I dag døde han, etter lang tids sjukdom. Han fortjener all den ros han har fått gjennom over 50 års virksomhet - den mest allsidige forfatter vi noen gang har hatt i Norge, våger jeg å påstå. Hvil i fred, mester Bringsværd!

Synes boka summasummarum er middelmådig.
Ingen personer som fascinerer. Og flate scenarier. Litt spennende avogtil.

Dette er den første boken jeg har lest av denne forfatteren og jeg ble veldig skuffet, så langtekkelig og kjedelig at jeg nesten ga meg halvveis i historien. Må notere meg at gode omtaler ikke nødvendigvis betyr så mye.

Dette var en utrolig fin bok, og jeg nekter å tro på at det går an å lese den uten å i det minste få tårer i øynene mot slutten. Måten nåtid og fortid i stor grad veves sømløst sammen, uten at man blir forvirret, er mesterlig utført og bidrar til en god flyt boken gjennom. De mange gode (indre) monologene til Kristin er også verdt å nevne.

Absolutt, bibliotekets Bookbites har veldig mye lydbøker. Jeg personlig er ikke så glad i den tekniske løsningen, men det er nok mer en smakssak. Utvalget er hvertfall ikke så verst.

Velskrevet og følsomt om en kvinne som får barn utenfor ekteskap på 1950-tallet. Barnet ble merket S for Spuria - uekte på fødestuen, mens barn av gifte ble merket V for viv. Barnet ble tatt fra moren og bortadoptert umiddelbart etter fødselen. Ingen må få vite om barnet, heller ikke hennes ektemann og tre barn. Opplevelsen og sorgen over barnet som ble tatt fra henne bærer hun med seg hele livet, fram til hun er 87 år og ektemannen dør. Da bestemmer hun seg for å finne barnet. Kostelig er det når hun i minnesamværet for ektemannen avslører hemmeligheten for en sjokkert familie, venner og en hel bygd! Fortellingen veksler sømløst og elegant mellom nåtid og fortid: Hendelser og opplevelser i nåtid minner henne om det som skjedde den gangen.

«Man merker det ikke, for det skjer gradvis, men en dag oppdager man at forholdet til da og nå har endret seg, og at livet handler mer om da, enn om nå. Og grensegangen mellom blir skjør. Men det betyr ikke at det ikke kan endre seg igjen, for det er fortsatt noe som må gjøres.»

For dagens unge må et kjærlighetsliv uten prevensjon, og skammen ved å få et barn uten å være gift, synes uvirkelig. Men først etter at biskop Gunnar Stålsett viet kronprins Haakon og alenemoren Mette-Marit sluttet en fremstående politiker som Carl I. Hagen (Frp.) å offentlig mobbe alenemødre. Stålsett har fortalt at han etter sin tale fikk takkebrev fra kvinner over hele landet, han hadde befridd dem fra skammen ved å ha fått barn utenfor ekteskap. Dette er bare vel tyve år siden.

Denne bokens Kristin Krogstad fødte sin sønn, 16 år gammel, i 1953. I dypeste hemmelighet; «det måtte ikke snakkes», og ga han fra seg.

Jeg er imponert over hvordan Johan B. Mjønes lever seg inn i den 87 år gamle kvinnens situasjon og formidler den. Jeg kjenner i hele meg hvordan den bortadopterte sønnen har preget Kristins liv i alle år. Hun har hatt et godt liv, en snill og trygg ektemann, barn som greier seg bra, og barnebarn. Men noe har hele tiden ligget under. Et savn, en sorg, en lengsel etter barnet hun ikke fikk være mor for, bare fikk føde med en klut over øynene. «Hun måtte ikke se. Det kom til å bli så mye verre etterpå, om hun fikk se.» Bare barnets første, spede skrik et kort øyeblikk var det hun fikk med seg, og en stemme som hvisket: «Det er over nå, en velskapt gutt».

Idet Kristins mann, Trygve dør, løsner noe i henne; hun skal finne barnet sitt. I første omgang tar hun et av barnebarna til hjelp. Det sier sitt at Kristin aldri har sagt ett ord om barnet før hun 87 år gammel forteller om det til sitt 18 år gamle barnebarn. Mjønes må ha god innsikt i hvordan systemet omkring adopsjon fungerer. «Jakten» er spennende og møtene med ulike offentlige instanser realistiske. I parallell foregår forberedelsene til Trygves gravferd.

Kristin lever i en slags dobbelttilværelse i de få dagene boken spenner over, fra Trygves død tirsdag, til dagen etter begravelsen neste torsdag. Hun gjenopplever sin ungdoms store kjærlighet, graviditeten, den strenge, drikkfeldige faren, hvordan moren arrangerer oppholdet hos en jordmor som tar imot svangre og ordner adopsjon, i dypeste hemmelighet, fødselen og tiden etterpå. Det er lett å tro at Kristin er i ferd med å bli dement. Men hun er samtidig klar og besluttsom. Hun vet hva hun vil og hva hun gjør, og gir seg ikke. Gjennom hele denne prosessen utvikler hun også en større innsikt i seg selv og sitt eget liv, og en større forståelse for hvorfor forholdet til hennes eldste barn, datteren hun fikk være mor for, alltid har vært preget av en usagt distanse.

Mjønes er en stor menneskekjenner og en meget god forfatter. Hans skildring av Kristin, av familiemedlemmene og forholdene dem imellom er svært god og troverdig. Det er til å gråte over at slike historier har vært reelle for mange unge kvinner.

I dag 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, er dagen for en sterk anbefaling av «Spuria».

Liker generelt Jørn Lier Horsts stil, og så frem til denne boken, men ble skuffet. Selv om ideen med en podcaster som detektiv var artig og ga en god tråd, ble romanen livløs og flat for min del - og det siste kapittelet - hva gjorde det i boken?

Akkurat den boka jeg håpte den ville være; en slags feel-good-feel-bad, gretten gammel dame i en av livets mange overgangsfaser - denne fasen handler om å bli bestemor, og om å være på vei ut av arbeidslivet og inn i pensjonisttilværelse. Boka handler om mer enn å eldes og forventningene en møter som eldre (blid, strikkende ognvaffel-stekende bestemor) den handler også om forholdet til sine barn og svigerbarn, om vennskap, ekteskap, hverdagen, forandringer, dating som eldre, om sosiale medier og hvordan virkeligheten der er versus irl, og hvordan selv "de eldre" lar seg påvirke.

Morsomt og originalt plott, og med godt språk får boka et solid løft slik at den totale leseopplevelsen ble, for min del, en ren fryd!

Jeg vil anbefale Stargate - en julefortelling, av Ingvild H. Rishøi.

Jeg vil bare istemme din omtale av Sharon Goslings bok! Og jeg vil bare si at jeg har virkelig fått øynene opp for denne forfatteren. Hun har ingen stor produksjon foreløpig. Hun har skrevet flere barnebøker, og så langt er tre romaner gitt ut, MEN det kommer en ny nå i september.
Jeg har lest de tre, og har hatt en veldig hyggelig lesesommer med dem. Dessverre er kun "Huset under klippen" oversatt til norsk. Det er synd, for de er absolutt på høyde med mange bøker i denne sjangeren som blir oversatt og gitt ut i Norge! I og med at disse heller ikke ligger inne i Bokelskere sitt eget arkiv, har jeg lagt de til på min side. Og da er det ikke mulig å søke på forfatteren eller bøkene i registrert.
De to andre bøkene fra henne er "The Lighthouse Bookshop" og "The Forgotten Garden"
Boken som kommer nå i september er "The Secret Orchard". Gleder meg !

Siden jeg er et katte-menneske så er dette en bok jeg bare må ha. Boken drar oss med i forskjellige retninger skjønner jeg - filosofi, mytologi, psykologi + roman. Kanskje også hær > bekjempe fiender - der superhelten alltid vinner (kanskje - har ikke lest boken enda). Så her er der mange nivåer.

Takk for et interessant og morsomt innspill, Ava!
All ære til bibliotekene, uten forkleinelse for private boksamlinger.

En gang på nitti-tallet var jeg tilstede på en tale/ forelesning med Umberto Eco. Det var en aparte opplevelse. Eco talte på italiensk med to translatører til stede - en fransk og en engelsk.
Han snakket om viktigheten av biblioteker - og den betydningen offentlige bibliotek hadde hatt for ham.
Han fortalte om sin bestemor som hadde 5 års skolegang og var en flittig bruker av stedets bibliotek. Flere ganger i måneden tok hun veien innom og lånte bøker til seg selv og barnebarnet. Hun lånte historiebøker og skjønnlitteratur av kjente klassiske forfattere som Victor Hugo, Balzac, Dostojevski osv…… og Ibsen! (hvis translatøren oversatte riktig).
Og lille Umberto ble kjent med verdenslitteraturen. :)

Det ble også fortalt at etter hans død skulle hans private bibliotek komme offentligheten tilgode.
Noe som også har skjedd.

Det er det offentlige, som er verdsatt selvfølgelig, men her er det ikke sikkert at biblioteket har den boken man er ute etter og må bestille evt. stå på venteliste. Vanlig lånetid er 4 uker (28 dager). Noen unntak fins: Hurtiglån – 1 uke (7 dager). Vil tro de fleste vestlige land har bibliotek, hvor nært det ligger brukerne er en annen sak.

Teksten er ment for private med små el store boksamlinger uten å gå ut av døren.

Et slikt «medisinskap» av bøker er vi alle i Norge så privilegerte å ha – folkebibliotekene!

Litt langdryg, men historien gir et fint bilde av Jan Mayen og samfunnet der

Umberto Eco, som eide 50 000 bøker, hadde dette å si om hjemmebibliotek:

"Det er tåpelig å tro at man må lese alle bøkene man kjøper, da det er tåpelig å kritisere de som kjøper flere bøker enn de noen gang vil kunne lese." Det vil være som å si at man skal bruke alle bestikkene eller glassene eller skrutrekkere eller borbitene man har kjøpt før man kjøper nye.
"Det er ting i livet som vi alltid må ha rikelig med forsyninger, selv om vi bare vil bruke en liten del.
"Hvis vi for eksempel anser bøker som medisin, forstår vi at det er godt å ha mange hjemme fremfor noen få: når du vil føle deg bedre, da går du til 'medisinskapet' og velger bok. Ikke tilfeldig, men riktig bok for det øyeblikket. Derfor bør du alltid ha et ernæringsvalg!
"De som bare kjøper én bok, leser kun den ene og blir kvitt den. De bruker rett og slett forbrukermentaliteten på bøker, det vil si at de anser dem som et forbrukerprodukt, en god. De som elsker bøker vet at en bok er alt annet enn en råvare. "

For mitt vedkommende er det langt fram å eie så mange bøker. Å vite at man har de bøkene man har i hyllene og kan velge hvilke man vil lese ut fra humøret man er i akkurat i det øyeblikket. Uten lesepress.

Det har du rett i! To-eine er rene poesien.

Ferdaminne frå sommaren 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning.

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Haldis Moren Vesaas

Fra Livshus 1995