Bokelskere.no

Om sionismen, dens fremvekst og fremtid

Noen ganger kan det være godt å løfte blikket fra dagens situasjon og se en sak i et historisk perspektiv. Det er det Peder Martin Lysestøl gjør i denne boken. Han tar for seg sionismen, den ideologien hele statsdannelsen av Israel hviler på, fra sin begynnelse på 1800-tallet og til i dag (senhøstes 2024).

Grunntanken i sionismen er at jødene utgjør et eget folk (en egen rase) og følgelig har krav på en egen stat. Et sted der «de alltid forfulgte jødene» kan føle seg trygge. Lysestøl skriver: «Sionistene mener at jødene ble et eget folk for om lag 3000 år siden og at etterkommere av dette folket nå har rett på Palestina». (side 57). Sionistene bruker «bibelen som historiebok» og erstatter navnet Palestina med Eretz Israel (landet Israel) (side 60).

Lysestøl går grundig til verks for å avdekke sionismens vesen. Han starter med en gjennomgang av jødeforfølgelsene i Polen, Russland og vesteuropeiske land, som la et grunnlag for denne ideologien. Videre får vi et innblikk i flere ulike retninger innenfor sionismen, fra de mer liberale til dagens ekstremvariant. Vi får en analyse av hvordan den mest ekstreme varianten kunne bli den rådende. Theodor Herzl, sionismen grunnlegger, ville ifølge Lysestøl ikke ha «kjent seg igjen i den nåværende apartheidstaten Israel». (side 39)

Denne boken er spekket med fakta og politiske analyser (ca. 300 kildehenvisninger). Den plasserer opprettelsen av staten Israel i 1948 i Storbritannias koloniseringshistorie, og tar for seg støtten fra USA og andre demokratiske stater. Norges rolle i delingen av Palestina og etableringen av Israel blir belyst. FNs første generalsekretær, Trygve Lie (Ap) spilte en sentral rolle i forhandlingene. «Det var liten tvil om at Trygve Lie ville gå inn for en prosedyre som tjente sionistenes og amerikanernes interesser.» skriver Lysestøl (side 123). Men kanskje det mest rystende er hvordan sionistene, ifølge forfatteren, bruker antisemittismen og Holocaust for å tjene sin sak.

Dette er en viktig bok, en bok som kan bidra til et mer opplyst syn på sionismen. Boken utkom høsten 2024 - mens Israel er inne i sitt andre år med brutal nedslakting av palestinere på Gazastripen og en voldelig offensiv på Vestbredden.

Lysestøl har hatt et sterkt og personlig engasjement for det palestinske folket siden 1960-årene. Når han nå tar for seg sionismens rolle, gir det en bakgrunn for å forstå palestinernes sak. Og ikke minst hvor umulig det sionistiske prosjektet i det lange løp er. Én stat med eksklusive rettigheter for én bestemt gruppe mennesker på bekostning av en allerede eksisterende befolkning, palestinerne. Lysestøl oppsummerer den økende kritikken Israel nå møter blant sine tidligere venner og allierte, og også blant jøder. Ifølge Lysestøl er det umulig å finne en fredelig og rettferdig løsning for palestinerne uten å ta et oppgjør med sionismen. Dette oppfatter jeg er bokens hovedanliggende.

Du er på feil forum.

Alt det Israelske forsvaret publiserer er løgn, det de publiserer som "video-opptak" er forfalsket. Kynisk forfalsker de sannheten, produserer løgn etter løgn etter
løgn, propaganda.

Vær så snill og stopp, Tralte., som Lillevi oppfordrerr til lenger ned i tråden. Ha litt medfølelse.

Nå må du gi deg Tralte. Hvis denne palestineren ikke var et øyevitne, tror du ikke på han. Og hvis han var et øyevitne, må han være død og kan ikke vitne. Hva slags logikk er dette?

Vi vet at alt er sant, vi fikk melding om hendelsene i dag.
Far til min yngste datter er fra Gaza, vi har kontakt med/fikk melding fra hans bror.

"The Israeli army opened fire overnight on Palestinians waiting to collect food aid in Gaza City.
At least six people were killed and 83 injured in the attack.
Israeli forces have repeatedly targeted starving civilians who wait for humanitarian aid trucks at the Kuwait roundabout.
The intersection is on the Salah al-Din road -- a main route linking northern and southern Gaza.
At least 400 Palestinians have been killed in Israeli attacks on aid deliveries, so far."

• Al Jazeera's Hani Mahmoud, Gaza 14 mars 2024.

"These are three war crimes happening at the same time. Genocide, collective punishment and ethnic cleansing at the same time."
- Mustafa Barghouti, 10 mars 2024.
(Muatafa Barghouti says Israeli crimes in Gaza constitute genocide)

Sterk bok om identitet og rasisme

Rystande og viktig om rasismen i Norge. Les denne saman med Guro Sibekos bok om rasismen i oss alle: Alle blir fri. Da blir du klokare

Du anbefaler historikerne Benny Morris (f. 1948) og Bernard Lewis (1916 –2028) for troverdig informasjon, Tralte. Da er det interessant å merke seg at Morris på flere områder endret syn etter at de offisielle israelske arkivene utover 1980- og 90-tallet ble åpnet for forskning. Historien om hans hjemland skulle vise seg å avvike fra den gjengse oppfatningen.

Noen eksempler:
«I sin forskning har Morris skrevet om fordrivelsen av palestinerne i 1948, og han opprettholder sitt synspunkt at dette var en villet politikk fra de sionistiske lederne, men mener at problemet var at det ikke ble gjennomført mer konsekvent. Han mener at sionismens legitimitet er hevet over enhver tvil, og forsvarer endog etnisk rensing for å sikre dens mål. I tråd med dette mener han at palestinernes lidelser er deres eget ansvar, og han fremstiller palestinere og muslimer generelt som morderiske og ser Israels rolle i Midtøsten på linje med korsfarerne hva angår å spre sivilisasjon.» (Wikipedia)

«Jeg hadde som korrespondent hørt ryktene om israelernes biologiske krigføring i statens første år, men fordi mine palestinske kilder ikke hadde konkrete beviser, valgte jeg ikke å gjengi historiene. Men da de to israelske historieprofessorene Benny Morris og Benjamin Ze’ev Kadar fant bevisene og i 2022 publiserte en vitenskapelig artikkel de kalte «Cast Thy Bread: Israeli Biological Warfare during the 1948 War», ble det klart at mine palestinske kilder hadde hatt rett.» (Tveit 2023, side 37)

Odd Karsten Tveit gjengir grufulle detaljer fra en rapport om en israelsk massakre i landsbyen Safsaf i 1949. «I tillegg inneholdt rapporten detaljer fra andre drap, plyndring og overgrep mot palestinere som ikke var kjent. Men så fikk Tamar Novick (en doktorgradsstipendiat) høre av den israelske historieprofessoren Benny Morris at han hadde referert til massakren i Safsaf allerede i boken «Israel’s Border Wars, 1949–1956» skrevet i 1993. Morris var en av «de nye historikerne som offentliggjorde dokumenter om sionistenes utenomrettslige henrettelser, deportasjoner og voldtekter «de gamle» ikke ville røre.» (Tveit 2023, side 52)

«I Israel kom professor Benny Morris i 2020 ut med en bok med nye avsløringer om sionistenes krigføring. Noe var hentet i referater fra drøftelsene i den tyvende sionistkongressen i Zürich i august 1937. Det dreide seg først og fremst om hvordan den arabiske befolkningen i det britiskstyrte Palestina kunne «overføres» til nabolandene. Det var nærmes konsensus om prinsippet, fordi den fremtidige jødiske staten ikke kunne dannes hvis halvparten av innbyggerne var arabere. De måtte vekk.» (Tveit 2023, side 194)

Kanskje du skulle lese Benny Morris på nytt, Tralte.

PS.:
Jeg går ikke inn på alt det andre du skriver.
For det første er dette et forum for litteratur. For det andre viser ditt ubetingete forsvar av staten Israel (selv mens den i skrivende stund utfører et regelrett folkemord på Gaza og arresterer og dreper barn, kvinner, menn og gamle på Vestbredden) hvor langt fra hverandre vi står.

Jeg synes det er påfallende at du uttaler deg om min omtale av Odd Karsten Tveits bok uten å ha lest den. Jeg savner dessuten at du begrunner hvorfor du er uenig de sitatene jeg trekker frem.

Hadde du lest boken, ville du ha sett at den bygger på grundig dokumentasjon. Tveit baserer seg på et bredt utvalgt av kilder, mange av dem israelske, og egne observasjoner og studier gjennom tiår. Det kan man ikke si om Med Israel for freds bokanmeldelse. (Ja, jeg har lest den, to ganger). Miff fremsetter en mengde udokumenterte påstander og tillegger dessuten Tveit synspunkter han ikke har. Det begynner allerede i overskriften, som lyder:
«Odd Karsten Tveits drøm: Israelerne blir drevet bort – bokomtale».

Tveit «drømmer» ikke om at israelerne skal drives bort. Derimot drøfter han to ulike løsninger; 1) At palestinerne og israelerne får hver sin selvstendige stat. Det innebærer blant annet at Israel trekker seg ut av områdene de okkuperte i 1967. 2) Én stat der palestinere og israelere lever som likeverdige borgere og med like rettigheter, altså ikke en rent jødisk stat slik sionistene ønsker.

Det blir altfor omfattende å gå gjennom alt dette. At Miff anklager Tveit for partiskhet er som forventet. Jeg vil bare minne om et utsagn av den sør-afrikanske biskopen Desmond Tutu: «Hvis du er nøytral i en situasjon med urettferdighet, har du valgt undertrykkerens side.»

Jeg har skrevet en omtale av Odd Karsten Tveits "Palestina, Israels ran, vårt svik" her.

Har du lest denne boken, Tralte?

Kunnskap i en historisk tid

Jeg leste denne boken i oktober-november 2023, under Israels angrepskrig mot Gaza. Opinionen var i ferd med å vende seg mot Israel, men utfallet var det for tidlig å si noe om. Boken setter dagens grufulle overgrep i perspektiv og gir en forståelse for hvordan dette kunne skje.

Boken gir viktig og solid kunnskap på et område der så mye historieløshet florerer. Den omhandler i hovedsak tiden fra 1948, da staten Israel ble opprettet og 750 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem, og frem til i dag (august 2023). Men den trekker også tråder tilbake til slutten av 1800-tallet da ideen om en egen jødisk stat tok form, og sionistbevegelsen vokste frem under dens grunnlegger østerrikeren Theodor Herzl (1860–1904).

«I denne boken dokumenterer jeg hvordan sionismens ledere brukte politisk press og vold for å skape en jødisk stat i det historiske Palestina. Europeiske og amerikanske ledere var publikum til hendelsene uten å gripe inn. Jeg legger frem ny kunnskap om Israels overfall og massakre i 1948 og om koloniseringen som fant sted.» (side 11)

Tveit går grundig gjennom hvordan den israelske staten målbevisst og suksessivt har tilranet seg stadig mer palestinsk land. Om okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967 og den systematiske og ulovlige koloniseringen der. Han forteller om daglig vold, trakassering og undertrykkelse av det palestinske folket. Hjerteskjærende historier om enkeltmennesker og familier. Hendelser som bare sporadisk har nådd norske og vestlige medier. Og om et Israel som har fått ture frem, med full støtte fra USA og det øvrige Vesten. Et Israel som har fått utvikle seg til en okkupasjonsmakt og en apartheidstat uten å møte sanksjoner av noe slag. Tveit diskuterer apartheidbegrepet. Det er aldri tvil om hans syn, men han bygger på omfattende dokumentasjon.

Et tankekors:
«I 1960- og 70-årene fikk vestlige turister se det jødiske fellesskapet i kibbutzer. I 2019 viste israelerne stolt fram sine nyeste metoder for kollektiv straff og overvåkning. Israelere med forfedre som mindre enn hundre år tidligere var ofre for Europas verste overgrep, gjorde ulike former for overgrep til en vitenskap som de ikke skjulte, men tvert imot delte med verden for øvrig.» (side 382)

Også Norge får sitt pass påskrevet. Arbeiderpartiet og andre norske politikere mener vi har spilt og fortsatt spiller en viktig rolle for å skape fred i Midtøsten. Tveit går gjennom arbeidet med Oslo-avtalene i 1993 og 1995, ubalanserte fredsavtaler som hverken ga palestinerne politiske rettigheter eller eget land. Forholdene for dem ble derimot bare verre, og deres rettmessige ønske om en selvstendig palestinsk stat stadig fjernere.

«Oslo-avtalen er den nest største seieren i sionismens historie. Bare etableringen av Israel i 1948 var større.» Den israelske forfatteren Amos Oz. (side 168).

Tveit er nøye med å skille mellom sionister og israelere og jøder. Det er verdt å merke seg at mye av den nye dokumentasjonen han legger frem, er skaffet til veie av yngre, israelske historikere etter at de offisielle arkivene ble åpnet. Tveit trekker frem israelske fredsaktivister og propalestinske journaliser, samt «Bryt stillheten», en organisasjon av tidligere israelske soldater som ikke vil tie om hærens fremferd i de okkuperte områdene.

Odd Karsten Tveit (f. 1945) dokumenterer bokens innhold grundig. Han har hatt Midtøsten som sitt spesialfelt siden 1978 og var i flere perioder NRKs korrespondent i området. Han kan sitt stoff. Han bruker sine egne observasjoner og studier, og samtaler og intervjuer med et bredt utvalg av kilder. Boken har 660 referanser.

Boken skildrer en runddans med forhandlinger, FN-resolusjoner, brudd på folkeretten og kriger. Mot slutten skriver Tveit:
«På vei ut av Gaza i 2014 [den forrige krigen] tenkte jeg på dem som var fanget på kyststripen, og hva som ville være igjen av byene når israelerne hadde gjort seg ferdig.» (side 302)

Et spørsmål som er like, om ikke mer, relevant i dag, 15. november 2023.

Beklager, men det du her skriver er ikke noen dokumentasjon på noen ting som helst.

"1948-krigen førte til at rundt 750 000 palestinere mistet sine hjem. Store deler av den palestinske befolkningen ble fordrevet gjennom militære operasjoner, som i dag blir omtalt av historikere som etnisk rensing. Flyktningene utgjorde ca. halvparten av den palestinske befolkningen, og Israel har siden nektet dem å komme tilbake."

Kilde: FN
https://www.fn.no/konflikter/palestina