Men hvis man aldri har vært virkelig fortvilet, hvis man aldri har opplevd å ikke vite hvor man er hen, så vokser man opp uten virkelig å forstå hva glede er.
Jeg prøver å unngå å leve i fortiden, men hvem vet, noen ganger lever fortiden i meg.
Angry people are not always wise.
I declare after all there is no enjoyment like reading! How much sooner one tires of any thing than of a book!
We made no inquiries after monsters, than which nothing is more common; for everywhere one may hear of ravenous dogs and wolves, and cruel meneaters, but it is not so easy to find states that are well and wisely governed.
Levin did not like talking or hearing about the beauty of nature. For him words took away the beauty of what he saw.
I just need to know that someone out there listens and understands and doesn’t try to sleep with people even if they could have. I need to know that these people exist.
Better never means better for everyone, he says. It always means worse for some.
Anyone who ever gave you confidence, you owe them a lot.
Oj dette var en morsom tråd:-) Så mange personer jeg har blitt glad i og fasinert over på så mange ulike måter, at det nesten blir umulig å lage en liste. Men helt impulsivt, den første personen jeg kommer på er Prabaker i boken Shantaram. Han er en helt nydelig personlighet.
Ok, så jeg lette, og kunne ikke finne en diskusjon om dette så jeg tenkte jeg prøver å rulle snøballen litt og se om jeg treffer en bakke.
Favorittkarakterer, alle har dem, (tror jeg), en sånn karakter som virkelig virkelig treffer noe i deg, kanskje fordi du kjenner deg igjen, kanskje nettopp fordi du absolutt ikke gjør det, en karakter du tar deg selv i å tenke på i ettertid, noen du assosierer sterkt med visse trekk, eller noen du hater, men som fortsatt er favoritten?
Hva er din og deres favorittkarakter, og er det en grunn?
Fins det noen som fortsatt henger i tankene deres fra tid til annen?
Kansje noe ukonvensjonelt; Døden i Boktyven av Markus Zusak, ikke bare var det Døden som forfatterstemme, men Døden som karakter som krøp under skinnet på meg.
Eliza eller "Forfatterinnen" fra Den glemte hagen av Kate Morton, noe ved vesenet, pågangsmotet og den utemmelige nysjerrigheten og viljen gjorde henne til en klassisk god, men minneverdig karakter for meg.
Christopher Boone fra The Curious Incident of the Dog In the Night-time, av Mark Haddon. Den autistiske tenåringsgutten Christopher har en uendelig rekke spesielle regler og ritualer og et tankemønster som har satt seg til den grad fast i meg at jeg noen ganger tar meg selv i å tenke hva i all verden han ville tenkt eller gjort i den eller den situasjonen.
Og Oskar fra Ekstremt høyt og utrolig nært av Jonathan Safran Foer. Ble ekstremt glad i den karakteren.
Og noen flere til, men nå, hva er deres?
Selv den enkle handling å se en person vi kjenner, er delvis en intellektuell handling. Vi fyller den ytre form hos det vesen vi står overfor med alle de forestillinger vi har gjort oss om vedkommende, og i det helhetsbillede vi danner oss av ham, spiller disse forestillinger sikkert en dominerende rolle.
Og nu tykkes mig næsten - vi hadde kanskje været gladere om vi hadde hatt mere å angre. -
En normal tilværelse - hva er vel mer meningsløst? Med alle de tingene man må la være å tenke på for å komme seg gjennom dagen uten å gå fra forstanden, alle minnene man må skyve bort, alle de sannhetene man må lukke øynene for.
Hun var som en oppdiktet venn som tilfeldigvis var synlig.
Det finnes mennesker som fyller en med en uimotståelig trang til å erte dem, mennesker hvis dyder en ikke eier selv.
Tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar de lykken fra ham med det samme.
Doktor Relling
Vær ikke ett i dag, i går,
og noe annet om et år.
Det som du er, vær fullt og helt,
og ikke stykkevis og delt.
-Rik er jeg ikke, sa han, -jeg er en fattig med penger, og det er ikke det samme.
I was trying to separate myself from my body, taking the long road around my dilemma by pretending it did not exist. Others had traveled this road before me, and all of them had discovered what I finally discovered for myself: the mind cannot win over matter, for once the mind is asked to do too much, it quickly shows itself to be matter as well.