Omtale fra forlaget
Den anerkjente svenske forfatteren og dramatikeren Stig Dagerman reiste rundt i det sønderslåtte og ruinerte Tyskland, høsten 1946. Reisen gikk gjennom de britiske og amerikanske okkupasjonssonene i tillegg til Berlin. Dagerman møtte mennesker fra alle samfunnslag og i alle aldere, ute på landsbygda eller med tilhold i kalde og klamme kjellere, tidligere bomberom og gestapofengsler. Hans inntrykk og opplevelser, fra både fysiske og psykiske ruiner, ble en artikkelserie for dagsavisen Expressen, som allerede på nyåret i 1947 ble samlet og utgitt under tittelen Tysk höst - og umiddelbart oversatt til norsk. Dagermans beskrivelser gjennom denne tyske høsten omfatter Kunsten å synke og En fortapt generasjon, og han formidler, til slutt, sine tanker om Litteratur og lidelse. Denne, kanskje mest tidsforankrede, utgivelsen av alle Dagermans verker har forunderlig nok vist seg som den mest tidløse. I løpet av 1980-tallet ble Tysk høst og oversatt til engelsk, fransk, italiensk, nederlandsk - og tysk. I Norge er det nå 62 år siden boken ble forlagt for første gang. I Norge er Stig Dagerman kanskje aller mest kjent for den vakre og skjøre novellen "Att döda ett barn", som lenge var litteraturpensum for norske gymnasiaster. Gjennom Tysk høst fremviste Dagerman ypperlig dokumentarisk prosa i beste Hemingway-tradisjon - og som vi i den senere tid har erfart gjennom skildringer begått av både Anna Politkovskaia og Åsne Sejerstad.
Forlag Arneberg
Utgivelsesår 2009
Format Heftet
ISBN13 9788282200011
EAN 9788282200011
Omtalt tid Etterkrigstiden
Språk Bokmål
Sider 134
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Et enestående dokument om en usedvanlig tid i vår nære histore. Tysklands ruiner og vansker etter krigen, skildrer med Stig Dagermans vare, sårbare og oppmerksomme blikk for verden rundt seg. Jeg synes denne boken er noe av det aller beste fra Dagermans altfor korte forfatterskap, og noe av det ypperste av dokumentarbøker.
Universelt om hvordan krigs ødeleggelser påvirker hverdagslivet for sivilbefolkningen. Objektive beskrivelser av hverdagsliv i nød, fattigdom og sult. Dagerman har stor empati med sivilbefolkningen, men skildrer lidelsene med nøktern realisme og overdriver aldri.
Anbefales på det sterkeste til enhver med interesse for hvordan sivilbefolkningen oftest må betale den høyeste prisen i krig og nødstid. Boken bør være obligatorisk lesning for elever som skal lære om konsekvensene av andre verdenskrig, eller som lærer om sivilbefolkningens situasjon i dagens krigsherjede land.
Stig Dagerman, svensk forfatter, lyriker og journalist, ble høsten 1946 sendt til Tyskland for å skrive reiseskildringer for Expressen. Han var da 23 år gammel (!). Reisereportasjene hans fra britisk og amerikansk sektor er et lite mesterverk og minst like interessante i dag som da de først ble publisert i 1946/47.
Han skriver med et kunstnerisk preg, med skarpe observasjoner og refleksjoner, moderat og samtidig intenst. Boken gir et inngående bilde av nøden, fortvilelsen og frustrasjonen i Vest-Tyskland rett etter deres betingelsesløse kapitulasjon. Hans refleksjoner gjør et sterkt inntrykk, og innledningsvis formidler han besøkendes (ofte journalister) møter med tyskere, og selve skyld- og gjengjeldelsesprinsippet og krig og sult som pedagog. På s. 26 beskriver han skuffelsen og utfordringene for en stor gruppe antifacister i etterkrigens Tyskland.
Det finnes nemlig i Tyskland en stor gruppe ærlige anti-facister som er mer skuffede, hjemløse og beseirede enn noen av de nazistiske medløperne; skuffede fordi frigjøringen ikke ble så radikal som de hadde tenkt seg, hjemløse fordi de ikke vil være solidarisk hverken med den tyske misnøyen, fordi de mener å spore altfor meget skult nazisme i dens bestanddeler, eller med de alliertes politikk, fordi de ser på dens ettergivenhet overfor de tidligere nazistene med bestyrtelse; og endelig fordi de tviler på at de som tyskere i det hele kan ha noen aksjer i de alliertes sluttseier, på samme tid som de ikke er like overbevist om at de som antinazister ikke har noen del i det tyske nederlaget. De har dømt seg selv til fullstendig passivitet ettersom aktivitet betyr samarbeid med de tvilsomme elementer de har lært seg å hate under tolv års undertrykkelse.
Denne lille boken gir et øyeblikksbilde fra høsten 1946 i et beseiret, utbombet, sultende og lidende Vest-Tyskland som vi ikke bør glemme. Stig Dagerman er ikke opptatt av analyse og objektivitet i møte med et knust Vest-Tyskland. Han deler sine egne genuine av refleksjoner og tanker som det er verdt å lese selv nå snart 77 år i etterkant.
Man våkner, hvis man da overhodet har sovet, forfrosset i en seng uten tepper, og går i kaldt vann til over anklene bort til ovnen og forsøker å få ild i noen vasstrukne kvister fra et bombefelt tre. Et sted i vannet hoster småbarn voksent og tuberkuløst. Får en så omsider ild i denne ovnen som en med fare for livet har gravd løs av en falleferdig ruin, og hvis eier i et par år har ligget begravd noen meter under den, slår røyken ut i kjelleren, og de som hoster fra før av, hoster enda mer. På ovnen står det en gryte med vann – vann er det rikelig av – og en bøyer seg ned over vannet på gulvet og plukker opp noen poteter som ligger på det usynlige kjellergulvet. Hun som står i kaldt vann til over anklene, legger potetene i gryten og håper at de med tiden skal bli spiselige, skjønt de alt var frosne da det lyktes å få tak i dem.
(…)
Det er to timer til skolen begynner, og lærerne forteller besøkende utlendinger om foreldrenes ubarmhjertighet når de kaster barna sine ut på gaten. Men en kan diskutere med disse lærerne om hva det vil si å være barmhjertig i dette tilfellet. Den nazistiske aforistikeren snakket om at bøddelens barmhjertighet lå i det raske, eller kanskje det var det sikre, hugget. Barmhjertigheten hos disse foreldrene består i å jage barna fra vannet innendørs til regnet utendørs, fra den rå fuktigheten i kjelleren til gråværet på gaten.
Naturligvis går de ikke til skolen, dels fordi skolen ikke er åpen, og dels fordi å «gå til skolen» bare er en eufemisme av det slaget nøden skaper massevis av for dem som må snakke nødens språk. De går ut for å stjele eller forsøke å komme over noe spiselig ved hjelp av nødens teknikk eller en uskyldigere metode hvis det finnes noen.
Byfolk anklager bøndene for at de lar matvarene havne på svartebørsen, og bøndene på sin side påstår at byfolkene reiser omkring på landet og plyndrer dem. Flyktninger østfra snakker hatefullt om russerne og polakkene, men blir selv sett på som noen som ikke har noe her å gjøre, og ender med å leve på krigsfot med vestens befolkning. Den trykkede atmosfæren i vest er ladet med hatske følelser som foreløpig er for lite uttalt til å eksplodere i noe annet enn isolerte voldshandlinger.
Her er alleboktitlene nevnt i boka Livet! Litteraturen! av Tor Eystein Øverås.
Bøker jeg ikke finner på Bokelskere: