Omtale fra forlaget
In the fourth mystery in Philip Kerr's New York Times bestselling series, Bernie Gunther-a former policeman and reluctant SS offier-attempts to start over in the aftermath of World War 2 and quickly learns that the past is never far behind you...
Berlin, 1949. Amid the chaos of defeat, Germany is a place of dirty deals, rampant greed, and fleeing Nazis. For Bernie Gunther, Berlin has become far too dangerous. After being forced to serve in the SS in the killing fields of Ukraine, Bernie has moved to Munich to reestablish himself as a private investigator.
Business is slow and his funds are dwindling when a woman hires him to investigate her husband's disappearance. No, she doesn't want him back-he's a war criminal. She merely wants confirmation that he is dead. It's a simple job, but in postwar Germany, nothing is simple-nothing is what it appears to be. Accepting the case, Bernie takes on far more than he'd bargained for, and before long, he is on the run, facing enemies from every side.
Forlag Penguin
Utgivelsesår 2009
Format Heftet
ISBN13 9780143112297
EAN 9780143112297
Genre Politi og detektiver Krim
Omtalt tid Etterkrigstiden
Omtalt sted Tyskland
Språk Engelsk
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Fra min bokprat om denne boka:
Boka finner sted i Tyskland, rett etter andre verdenskrig. Landet er nedkjørt, og andre land har interesser å beskytte der. De fleste, og spesielt tidligere krigsforbrytere, vil helst legge krigen bak seg og komme videre. Hovedpersonen er Bernhard Günther; en fallert privatetterforsker som forsøker å drive et slitent hotell da en mystisk, vakker kvinne kontakter ham. Snart er han innblandet i både storpolitikk og dramatiske hendelser.
Dette er klassisk noir, med hardbarkede menn og vakre kvinner, skarpskårne dialoger over våpen og alkohol. Så hva er det som hever denne boka og gjør den til noe ekstra å lese? Det må først og fremst være hovedpersonen. Günther har en mørk fortid som han må leve med. Den utnytter han i jobben, men han forsøker ikke å unnskylde den. Han har et svært mørkt syn på verden, og det gjør ham bitende ironisk. For å like denne boka må du ha sans for Günther. Den er en oppfølger til det som kalles Berlin Noir-trilogien, som Philip Kerr er mest kjent for, men det gikk helt fint å lese den alene. Når det er sagt var dette en så god leseropplevelse at jeg fikk god lyst til å lese forløperne også. Det er først og fremst språket som hever ham over mange andre i denne sjangeren. Jeg hadde stor glede av språket i denne boka. Forfatteren kommer med helt slående beskrivelser av folk, og han skriver skikkelig morsomme replikker til sin hovedperson.
Her er min omtale av Det Ene Fra Det Andre: https://mineboker.wordpress.com/2016/03/09/det-ene-fra-det-andre-av-philip-kerr/
Jeg har seff lest Berlin noir, trilogien. Denne boka, Det ene fra det andre, er den fjerde bok i serien om privatdetektiven, Bernhard Gunther. Sånn sett er ikke Berlin noir egentlig en trilogi, men en quadrologi! Altså fire bøker. Vel… nok om det.
Det ene fra det andre er solid håndverk og ypperlig krim/ thriller-litteratur med røtter i vår ikke alt for fjerne historie. Jeg koste meg glugg med denne boka. Og de tre foregående i serien. Bøkene bør helst leses i rekkefølge, men dette er strengt tatt ikke nødvendig. Hver bok står godt og selvstendig alene.
En liten ting som irriterer…. Ikke bare med disse bøkene med Bernhard Gunther, men for så vidt alle krim/ thrillere. Det, handlingen og hendelsene, blir ofte litt for utrolig. Ikke misforstå. Alt henger fint på greip og det hele er ypperlig funnet på og komponert, men tar jeg på virkelighetens strenge briller… hehehe, vel, ting hadde neppe alltid landet så pent som det gjør for bokens helt. Men, som sagt, dette er noe spenningslitteratur generelt sliter med:)
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSkiltet på skrivebordet hennes sa "Informasjon". Men det kunne like gjerne stått "Cave canem". Det gikk et par minutter før hun, med briller som blinket Morsekoden for "gå din vei", endelig anerkjente min tilstedeværelse ved å se på meg.
"Ja?"
Det var et blått skjær i det grå håret hennes, og munnen var så stram som en geometrisk firkant. Hun hadde hvit bluse og en dobbeltspent marineblå jakke. Hun minnet meg litt om Admiral Dönitz. Et høreapparat var festet til lommen. Jeg bøyde meg mot det og pekte mot en av marmorstatuene.
"Egentlig tror jeg han har ventet lenger enn jeg har," sa jeg.
Det var nok til at hun viste tenner. De var bedre enn den russiske kvinnens. Så sterke ut også. Noen hadde foret henne med kjøtt.
"Mein Herr," sa hun skarpt. "Dette er Nasjonalbiblioteket i Wien. Hvis de er ute etter en god latter, foreslår jeg at de oppsøker en cabaret. Hvis det er en bok, så kan jeg kanskje hjelpe Dem."
Han hadde en dyp, grov stemme som sto perfekt til mengden av kroppshår.
Hun betraktet meg med et mistenksomt, hissig blikk, hvilket ikke var så lite frekt tatt i betraktning at hun lignet den bruden som Frankensteins monster ville latt stå igjen ved alteret.
"Disse menneskene er gale. Religiøse fanatikere."
"Det er dere også, er dere ikke?"
"Nei, vi er bare fanatikere. Det er en forskjell der. Vi venter ikke at Gud skal bli glad om vi blåser hodet av en eller annen. De gjør det. Det er det som gjør dem gale."
Hvis det hadde vært en en skjønnhetskonkurranse for kvinnelige bibliotekarer, ville Vera Messmann ha vunnet den overlegent. Hun hadde ikke behøvd å ta av seg brillene engang eller slått ut sitt brune hår.