Noen ganger, svært sjelden, men noen få ganger i løpet av et liv, er man til stede, fullstendig til stede, og man vet, der og da, i det samme øyeblikk, at nå er det laget et bumerke i hjertet som aldri kan slipes ned, som aldri vil minke eller forsvinne, og alt som kommer etter vil kjempe om en håpløs kamp mot dette ene øyeblikket av total fullkommenhet. For alle som har opplevd et slikt øyeblikk vet hva det er, for det er evig, det former hele verdensanskuelsen og skaper personen, det ligger bak øynene som et umerkelig filter som filtrerer alt som slippes inn i en endeløs jakt etter å oppleve noe liknende, for dette øyeblikket skaper en sult, det former et kall i kjernen, i ditt aller innerste, og alltid vil du være på jakt, alltid vil du være sulten, for man kan ikke bare slippe det, gå videre og være takknemlig for at man har opplevd fullkommenhet, at man en gang var fullstendig til stede og at alt annet var et annet sted, tilhørte en annen tid, for mennesket er ikke slik, mennesket vil alltid forsøke å kopiere, gjenskape, og akkurat her ligger, for den som kan se seg selv, årsaken til alt, for jakten vil slite deg ut, aldri vil du komme til å oppleve noe slikt igjen, og selv om du aldri vil klare å formulere dette for deg selv, så vet du det like fullt. For dette er begynnelsen på slutten.

Det finnes en begynnelse, tenker han. Men dette er ikke begynnelsen, det kan ikke være noen begynnelse, ikke for meg. Det eksisterer ingen fremtid, for fremtiden er håp. Og det eksisterer ingen fortid, for fortiden er falsk. Og innimellom et sted, finnes det umulige som kalles øyeblikket, det flyktige og uhåndgripelige som kalles presens, og vi vet jo alle at det er en illusjon, en språklig konstruksjon, så hva har man da igjen?

For det er noe som brister, noe som gir etter, plutselig, ett eller anet sted, langt der inne, er det noe som revner, som en demning bryter over og man kan høre det, han kan høre det. Alle sanser er samstemte i ett og samme øyeblikk, stilt inn mot dette ene, mot bruddet. Og det blir helt stille, for dette er øyeblikket hvor alt er fokusert. Selv om man ikke kan fatte rekkevidden av hva som skjer, selv om ord aldri kan beskrive det nøyaktig, vet man likevel hva det er, for dette er endelig, dette er øyeblikket hvor speilet vendes endelig og avgjørende inn mot deg selv, mot ditt aller innerste, og selv om speilet er tomt, selv om du har forlatt speilet, får du likevel se deg selv, i relieff av dine nærmeste, og dermed bryter demningen sammen. Alt begynner å rase, det fosser fram og river med seg trær og hus, mennesker og dyr, vannet farges brunt av jord og grus, for dette er begynnelsen, eller så er det sluttenm kanskje er det ikke den store forskjellen på de to, men bruddet er endelig, bristen er fullkommen og total og ingen kan være forberedt på dette, for du trodde du var sterk, du har forsøkt å gjøre deg sterk, så er du ikke det likevel, så er du ikke annet enn et menneske, og ingen mennesker er noen gang helt alene, og styrken du har søkt er kun en illusjon, for uansett hvor mye du forsøker å distansere deg vil det alltid komme noen, de vil snike seg gjennom forsvarsverket ditt, bygge bro over vollgraven din og tvinge deg ut av din selvpåførte ensomhet, og så kommer spørsmålet; er man klar til å møte menneskene igjen, er man klar til å miste menneskene igjen? Det er dette som er stormens øye, selve støvets kvintessens, er du klar til å bli forlatt, igjen?

.. og så kan man, som Camus, spørre seg selv på hvilket grunnlag et spørsmål er viktigere enn et annet, og, som Camus svare; det er på grunnlag av de handlinger det fører til. Så, hvorfor er noen episoder viktigere enn andre. Og hvorfor dveler minnet ved disse, og akkurat disse nøkkelepisoder, hva er det ved dem som ikke er gjennomlyst allerede, hvilke steiner er det som ikke er snudd? Hva er det med disse punktene, disse berøringspunktene, som skaper så mange tråder, så mange handlinger, så mange muligheer.

Fjernkontrollen ligger som en doven kattunge i hånda. Han stryker ømt over den og skifter kanal. Kjedsomheten er fullstendig ugjennomtrengelig, og ikke en gang fjernsynet, drømmeinnretningen for tiltaksløshet, har noe å tilby. Han ønsker at fjernkontrollen virkelig var en doven katt. Hvor tilfredsstillende hadde det ikke vært å stryke over pelsen til en kattunge,tenker han, heller enn et mislykket forsøk på å pakke kjedsomheten inn i livene til glansede mennesker, hvor deilig hadde det ikke vært å kunne gjøre noe, hva som helst, heller enn å ligge her, her inne, alene.