Om utroskapens pris

Litt om forfatteren og hans bokutgivelser

Jens Christian Grøndahl (f. 1959) er en dansk forfatter som debuterte med romanen "Kvinden i midten" i 1985, og som siden har utgitt 18 romaner - sist "Fire dager i marts" i 2008.

"Tavshed i oktober" utkom i 1996, og det skal ha vært denne boka som førte til at Grøndahl slo gjennom i Norge. Dette kan man lese ut av en anmeldelse av hans roman "Indian summer" av Anne Cathrine Straume datert 31.05.2000 på NRKs nettsider. Her får i alle fall jeg et slags svar på hvorfor det antakelig ikke har vært så mye blest om ham og hans bøker, fordi Straume mener at forfatteren har en tendens til å gjenta seg selv. Det er jo i så fall ikke bra ... Samtidig antar jeg at det kan være delte meninger om akkurat dette.

For øvrig bør det nevnes at forfatteren i 1995 mottok Herman Bangs Minnelegat og i 1998 De Gyldne Laurbær for romanen "Lucca".

Selv hadde jeg aldri hørt om forfatteren da en av boksirklene mine bestemte seg for at "Tavshed i oktober" skulle være månedens bok. Det var heller ikke mulig å skaffe boka på norsk, så vi måtte gå veien via et dansk antikvariat for å få tak i den danske utgaven.

Siden har jeg brakt på det rene at det er Pax Forlag som står bak de norske utgivelsene av Jens Christian Grøndahls bøker, men at ingen av bøkene hans lenger er tilgjengelig på norsk. Etter å ha lest "Tavshed i oktober" synes jeg faktisk at det er leit, og skulle ønske at forlaget kom ut med i alle fall denne perlen av en bok på nytt. Boka er nemlig svært godt egnet for dyptgående analyser, og er av den grunn svært spennende som diskusjonstema nettopp i en boksirkel. Det er det ikke alle bøker som er!

I det følgende gjør jeg oppmerksom på at jeg et godt stykke på vei spoiler en del av handlingen i boka. Dersom du altså er nysgjerrig på boka og vurderer å lese den selv, bør du kanskje stoppe opp her og ikke lese videre.

Om "Tavshed i oktober"

I boka møter vi den navnløse 44 årige kunsthistorikeren som nettopp har blitt forlatt av sin kone Astrid etter 18 års samliv.

"Hun har lejet en bil i Paris og brugt sit Mastercard på ruten over Bordeaux, San Sebastian, Santiago de Compostela, Porto og Coimbra til Lissabon. Den samme rute, som vi fulgte det efterår. Hun har hævet et stort beløb i Lissabon den syttende oktober. Deretter har hun ikke brugt kortet. Jeg véd ikke, hvor hun er. Jeg kan ikke vide det. Jeg er fireogfyrre år, og jeg véd mindre end nogen sinde. Jo ældre jeg bliver, desto mindre véd jeg. Da jeg var yngre, troende jeg, at min viden ville vokse med årene, at den var under stadig utvidelse ligesom universet. Et stadig bredere område af vished, der tilsvarende fortrængte og forminskede uvishedens omfang. Jeg var virkelig optimistisk. Efterhånden som tiden er gået, må jeg indrømme, at jeg véd omtrent det samme, måske endda lidt mindre, og slet ikke med den samme sikkerhed som dengang. Mine såkalte erfaringer er overhovedet ikke det samme som viden. De er mere som, hvad skal jeg kalde det, en slags ekkorum, hvor den smule, jeg véd, runger hult og utilstrækkeligt. Et voksende tomrum omkring min lille viden, der rasler dumt som en indtørret kerne i en valnøddeskal. Mine erfaringer er erfaringer med uvidenheden, dens bundløshed, og jeg vil aldrig finde ud af, hvor meget jeg endnu ikke véd, og hvor meget der bare er noget, jeg har troet." (side 5)

Dermed er rammen satt for romanen. Vi skjønner bl.a. at tittelen på romanen - "Tavshed i oktober" - har sammenheng med konas forsvinning nettopp i oktober, og at romanen skal handle om kjærlighet og savn. Mens kunsthistorikerens kone har lagt ut på en reise alene i fotsporene til deres opprinnelige kjærlighetsreise 10 år tidligere, skjønner vi også at det hele har noe symbolsk over seg. Det er en dobbelhet i hennes handling - enten reiser hun for å gjøre seg ferdig med det som har vært, eller hun reiser for å finne tilbake til det som engang var. Ektemannen sitter hjemme og venter - mens han grubler over hva som egentlig skjedde. "Er alt blot tilfældigheter? Og hvordan så nå til en holdbar selvforståelse?" (sitat fra bokas smussomslag) Dessuten er rollene snudd. For det pleide å være kona som satt hjemme og ventet, mens mannen var på sine mange reiser - primært i jobbøyemed, men også av andre grunner skal det etter hvert vise seg.

Mens kunsthistorikeren og bokas jeg-person sitter hjemme og grubler, tenker han tilbake på deres første møte - den gangen han tilfeldigvis var i nærheten da Astrid flyktet fra sin eldre, utro filmsinstruktør av en ektemann, sammen med sønnen Simon. Deres samliv startet umiddelbart, og siden fløt de av gårde i det som ble deres felles liv, og hvor datteren Rosa like tilfeldig ble unnfanget og født. Dersom det er noe som tidvis har plaget kunsthistorikeren, er det vel først og fremst hvor mange bevisste valg han egentlig foretok seg, og hvor mye som "bare skjedde". Dette kommer særlig på spissen da han senere er utro med Elisabeth, en kvinne som i motsetning til Astrid også har forståelse for hans yrkesmessige sider. Dette møtet blir sterkt for ham, og han forutsetter uten videre at dette er like sterkt for henne ...

Etter hvert får vi også innblikk i kunsthistorikerens spesielle oppvekst, med en mor som var notorisk utro og som han nettopp derfor aldri har hatt noen tiltro til - særlig fordi han så hvordan hennes utroskap udmyket faren og gjorde ham til en slags ingenting. Sjokket da han i vanvare betror seg til moren og forteller om utroskapen med Elisabeth, og da moren trekker paralleller mellom ham og henne ... som om de egentlig er mer like enn han kanskje hadde trodd? At de begge har en urolig natur som gjør det vanskelig å bli på et sted for lenge ad gangen ... Dette blir nesten ikke til å holde ut.

Refleksjonene rundt før og etter i et forhold skildrer forfatteren på en meget tankevekkende måte. For hva vet vi egentlig om hva som er ment å skulle vare (livet ut), og hva som er en flyktig parentes i livene våre? Her er dette illustrert gjennom Astrids tilbakeblikk på sitt samliv med den eldre filminstruktøren:

"Når hun talte om filminstruktøren, var det, som når man taler om en fejltagelse, et vildskud, en brøler, som hun kun kunne komme til rette med ved at distancere sig undrende og ironisk til den unge pige, der seks år før havde givet efter for en moden mands frygtindgydende lidenskap. I hendes beretning om deres år sammen blev hendes forelskelse i ham til en ung forblændelse, en forrykt illusjon, der havde fået lov at vare for længe og føre for vidt, og jeg sagde aldrig til hende, hvad jeg tænkte, når hun talte sådan om sit første ægteskab. At hun måske kun forminskede sine egne og filminstruktørens følelser til letfærdige erotiske grimasser for at kunne overbevise sig selv om, at vores egne følelser var lige så pålidelige og uomgængelige som tyngdekraften selv. Fordi hun ængstelig måtte forsinkre os begge to om, at jeg var manden i hennes liv og ikke bare en tilfældig taxachauffør, den første og den bedste, der nu engang var kommet forbi. Vi var stadig unge, og måske var vi begge to bange for vores egen ungdom, for den hast hvormed kærligheden havde skiftet ansigt. Måske strejfede det også hende i ubevogtede øieblikke, at hendes kærligheds nye ansigt kunne vise sig blot at være endnu en maske. Vi havde stadig så lidt af livet bag os, vi kunne endnu ikke vide, at historien er lige så uvis og tvetydig som fremtiden. Vi troede stadig, at fortiden kunne besværges med okkulte fagter, vi troede stadig, at vores varme ånde alene var nok til å at blæse liv i vores håb." (side 104)

Vi får også høre med om Ines, kvinnen som kunsthistorikeren hadde et forhold til før Astrid. Et forhold som tilsynelatende sluttet brått, men som fortsatte å leve videre i ham - rett og slett fordi kvalene rundt om det var riktig å forlate henne, aldri får noe svar. På et slags vis flettes historiene om jeg-personens tre kvinner sammen, slik at det er vanskelig å få øye på når det ene sluttet og det andre begynte ...

Hva er det som gjør at man selv definerer kvaliteten på et forhold som god eller dårlig? Hvem vi rent faktisk er, hva vi der og da har behov for eller kun rene tilfeldigheter?

"For Astrid havde mit intellektuelle liv fra starten været en utilgængelig zone, hvad enten det var af respekt, for ikke at forstyrre mig, når jeg sad ved mit vindue ut til Søerne bøjet over mine manuskripter, eller det var fordi mine skriblerier ikke interesserede hende synderligt. Jeg blev aldrig krænket over hendes manglende interesse for, hvad jeg skrev, tværtimod. Da jeg mødte hende, havde jeg netop følt, at hun befriede mig for min grublende enspændernatur. Hendes dovne, sikre bevægelser, hendes krusede smil og hendes underfundige, smalle øjne havde reddet mig fra mig selv. Hun havde draget mig ind i en sfære af ubekymret lethed, og selv de mest gråmelerede dage var aldrig blevet grimme eller kuldslåede i deres uungåelige trivialitet. Sammen med hende havde hverdagen med alle dens nødvendige gentagelser snarere forvandlet sig til en let, vibrerende uro ad gentagne gøremål, der drejede graciøst om sig selv, sat i bevægelse af varmen mellom os. Jeg havde aldrig forventet, at hun skulle forstyrre mig i mit arbejdes ensomme cirkler. Det var, som om hun kun ved at holde sig udenfor kunne forblive en modvægt til mine abstraktioner og forhindre mig i helt at miste den virkelige verden af syne. Min intellektuelle ensomhed var på en underfundig måde den pris, jeg måtte betale for ikke at blive ensom." (side 218)

Men så var det likevel en dag ikke nok, det Astrid kunne by ham ... Inntil han til slutt innser at det var det likevel - når det kom til stykket ... Men da var det faktisk for sent ...

"Jeg skammede mig ikke bare over mit forræderi, men også ved tanken på, at jeg virkelig havde troet, jeg kunne undslippe mig selv og blive som en anden, en anden , en anden end den, jeg var blevet med årene, alle årene sammen med hende og børnene. Hvem skulle det have været? Hvis jeg ikke hørte hjemme ved siden af Astrid i lejligheden ved Søerne, hvor så?" (side 254)

Hva jeg mener om boka

Denne boka handler kort og godt om kjærlighetens vilkår, om hva som skjer når en av partene er utro og om hvor vanskelig det er å forhindre at utroskapen gradvis forgifter hele forholdet, uavhengig av om den bedratte part kjenner hele sannheten om det som skjer.

Underveis ble jeg en smule provosert over jeg-personens ensidige forventninger om hva alle andre skulle gjøre for ham, mens det i liten grad handlet om hva han kunne gjøre for sine kvinner. Det er en nokså krevende og egoistisk kjærlighet som beskrives, og selv satt jeg igjen med et brennende ønske om også å få innsikt i spesielt Astrids syn på forholdet. Samtidig vil jeg understreke at jeg-personen reflekterer inngående over det som skjer underveis, og at det selvsagt er naturlig at utgangspunktet sånn sett er en selv og egne behov. Han kommer også frem til noen erkjennelser underveis, skjønt jeg også lurte på hvor mye som ble fremtvunget av omstendighetene og hvor mye som rent faktisk skyldtes egne valg. Som leser er man i alle fall ikke i tvil om at moralen i boka er at utroskap har sin pris og at den korrumperer selv det beste forhold. Det er ikke mulig å isolere det ene fra det andre, og man kan ikke bygge ny lykke på andres ulykke. Sånn er det bare!

Det er høy sitatfaktor i boka, og jeg satt til slutt igjen med ganske mange eselører i boka på ting jeg ønsket å kunne bla tilbake til og lese på nytt. Det er en innsiktsfull og nokså dypt psykologisk bok, der det er mange lag som det kan være spennende å diskutere. Selv opplevde jeg boka som veldig litterært skrevet, og det er godt mulig at dette ble forsterket fordi jeg leste den på dansk. Setningsoppbyggelsen i det danske språket er mer avansert enn i det norske, men alle sine innskutte bisetninger og et vell av kommaer, og man må virkelig konsentrere seg for å få med seg alle detaljene. Boka er ikke veldig tykk, men jeg opplevde den likevel som krevende å lese. Kanskje mest fordi dette ikke er en bok man rusher gjennom, men som - for at man skal få noe ut av den - krever at man stopper litt opp, leser noen avsnitt om igjen, reflekterer over det man har lest - før man i det hele tatt kan gå videre. I alle fall opplevde jeg min egen lesning på denne måten. Alt i alt en vakker, tankefull og ikke minst smertefull roman om kjærlighetens vilkår i en kompleks verden full av fristelser! Og om det er håp for 44-åringen og Astrid? Nettopp det er et særdeles åpent spørsmål!

Helt til slutt: en sterk oppfordring til Forlaget Pax om å gi ut boka på nytt! Det fortjener den virkelig! Den er nemlig helt fantastisk!