Nei, dessverre! Jeg var ikke "lærd" nok til å "pakke opp" en så innviklet skrivemåte av et så absurd tema. Kanskje derfor det tok så lang tid før denne forfatteren å komme ut på norsk. Juritzens forlag vil så gjerne berike oss med nye litterære funn. Her har de -etter MIN mening bommet. Ikke en gang det glorete omslaget var verd de få kronene (heldigvis) jeg betalte der den lå og lyste med sine grelle farger i en billigkasse. Jeg er redd for at neste gang jeg ser i samme kassen er de 25kr halvert? Jeg for min del beklager at jeg kastet bort så mye tid på denne. Men, jeg forsøkte i alle fall! Men greidde ikke å svelge.

«En lege er en lege, er en.....??»

På coveret kan du lese: «Genial, elegant, skummel.»
Spesielt og spennade var det iallfall, veldig spesielt.

Den plastiske kirurgen Richard Lafargue bur utanfor Paris saman med Ève, den vakre kona hans. Frå eit tidlegare ekteskap har han datra Viviene som er innlagt på eit psykiatrisk sjukehus.

Parallellt følgjer vi Alex Barny, ein kriminell som prøver å vinne rikdom som kan gi han eit sorglaust liv. Han har tidlegare hatt ein kompis og kompanjong, Vincent, som på merkelig vis forsvann for fire år sidan. Sjølv intens leiting har ikkje gitt svar på kva som har skjedd med han.
Alex gjer ein del grove lovbrot som fører til at han må gøyme seg, han må kome seg unna – om han blir, er han dømt til å bli dømt...

Ei tredje stemme, der ein ukjend person snakka, fortalde om ein «han» som hadde opplvevd det grufulle, og fekk meg til å undre på «kven er dette»? (Mot slutten greidde eg å gjette....)
Ein viktig, sentral person i boka kan ein kanskje kalle sadomasochistisk – eller kva det no heiter? Hans handlingar er gufne, rett og slett.

Eg likte boka.
Boka er kort, lettlesen, original og infam - og har danna grunnlaget for ein film av Pedro Almodóvar: The skin I live in» - eller på norsk: «Under huden».
Hos meg blir det terningkast: 4

Tarantella er en vanskelig roman å sette en bestemt merkelapp på. Den beste merkelappen man kan sette på denne romanen er at romanen er en slags krimroman, siden man finner denne romanen som regel i krimhylla på biblioteket og at romanen er bygget opp som en tradisjonell krimhistorie. Til forskjell fra mange av de klassiske krimromanene; det vil si at en forbrytelse har skjedd, en etterforsker undersøker saken og forbryteren får sin straff, så mangler Tarantella en etterforsker i denne historien.

Etterforskeren blir dermed leseren som gjennom tre deler blir presentert for "flere" personer i del en (Edderkoppen), deretter må koble disse personene sammen til tre personer i del to (Giften) og koble de tre personene inn i en trekant drama i del tre (Byttet).

Av den grunn kan kanskje merkelappen krimroman være en feil merkelapp på denne romanen, etter at man har lest den og lekt litt etterforsker. En riktigere betegnelse er kanskje en slags psykologisk thriller, siden leseren må være litt psykolog i leseøyeblikket. Eller sagt på en annen måte: du starter som etterforsker, men ender som psykolog fordi du lurer på hvorfor de menneskene handler som de har gjort.

Til tross for at Tarantella er en roman på bare 162 sider, er denne romanen dessverre ikke for alle. Man får best ut av romanen hvis man har lest en del krim, thriller og spenningsromaner i tillegg til å ha lest og har studert klassisk litteratur som Forbrytelse og straff. Dette er ikke en bok for lettvektere, siden det krever litt mer av deg enn bare å lese for å bli underholdt.