Omtale fra forlaget
I de to foredragene som Albert Camus holdt i Sverige i forbindelse med mottakelsen av Nobelprisen i litteratur i 1957, forklarer han sitt syn på kunstnerens rolle i samfunnet og ikke minst kunstnerens ansvar. Her gjentar han sin forakt for alle former for totalitarisme og viser at håpet ikke bæres av et folk - ikke representeres av ett menneske - men holdes i live av millioner - at sannheten, som alltid er truet, blir tydelig fordi hver og én, gjennom egen lidelse og glede, er med på å forherlige den for alle.
Forlag Bokvennen
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788274883765
EAN 9788274883765
Omtalt person Albert Camus
Språk Bokmål
Sider 68
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Fortsatt aktuelle innlegg om forfatterens rolle som kunstner og borger. Denne lille boka omfatter foredraget som Penguin har gitt tittelen Create Dangerously, men her i norsk språkdrakt. I tillegg Nobel-foredraget fra samme år (1957). Camus stiller høye krav til forfattere og sparker både mot vestens kommersialisering og den «sosialistiske realismen» som hersket bak Jernteppet. Den norske oversettelsen flyter svært bra. Boka inngår i en serie nyoversettelser av Camus på Bokvennen forlag.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket[For forfattere er] Den høyeste form for berømmelse [...] å være beundret eller hatet, uten å være lest.
Kunstens mål er ikke å dømme og herske, men først og fremst å forstå. Noen ganger hersker den fordi den forstår. Men intet genialt kunstverk har noen gang vært bygget på hat eller forakt.
Den berømmelsen som i det borgerlige samfunn besto i å ikke bli lest, eller å bli misforstått, består i et totalitært samfunn i å hindre andre i å bli lest (Fra talen «Kunstneren og hans tid» 14.12.1957).
Fra talen Camus holdt i Stockholm rådhus etter nobelprismiddagen (min utheving):
I mer enn tyve år i vår avsindige historie, har jeg, som alle andre på min alder, hatt en uklar følelse av at det å skrive er en ære, fordi det er en handling som forplikter, men ikke bare til å skrive. Denne følelsen forpliktet meg, som den jeg var og med de kreftene jeg hadde, til å bære, sammen med alle de andre som levde den samme historien, vårt håp og vår nød. Disse menneskene, som var født i begynnelsen av første verdenskrig, som var tyve år da Hitler kom til makten og de første Moskva-prosessene ble kjent, en generasjon som siden, for å fullføre sin utdannelse, også ble konfrontert med den spanske borgerkrigen, den andre verdenskrig, konsentrasjonsleirene, et Europa av tortur og fengsler, skal nå oppdra egne barn og drive eget arbeid i en verden der atombombenes ødeleggelser truer. Ingen kan kreve at vi skal være optimister.