Jeg kan ikke komme nærmere henne enn dette, og likevel; det hjelper ikke. Jeg savner henne fremdeles, prøver å komme nesten inn under henne, enda nærmere, men fortsetter å savne henne, sånn er det hele natten gjennom, morgenen også, jeg er en sjøstjerne rundt et blåskjell som bare venter på at hun skal åpne seg, en sprekk er nok, jeg slipper aldri.

"Lørdag formiddag baker faren min to runde brød, han skjærer seks snitt i et gitter over ryggen på dem, drikker av en Faxe fatøl, bærer den med seg rundt på kjøkkenet, fram og tilbake etter salt, etter olivenolje; flasken er rund som en barnehånd, har samme rust-, samme ravbrune farge som de knuste medisinglassene vi senere graver opp av bakken ved steinbruddet mellom åkrene. Han kan ha mel i håret, i øyenbrynene, det sitter som tynnslitte, hvite blondeborder rundt flasken når han først har holdt rundt den"

"Grusen er et rot av steiner og farger, mange nok steiner av hver farge til at øyet aldri kan finne ro i det, bestemme seg for om det er grått med stenk av andre farger, eller hvitt, svart, kanskje blått med stenk, det er et ubestemmelig, bustete hår, som irriterer øynene, får dem til til å begynne å renne, flimre, som sjøgress på bunnen av en elv"