En bok om sorgen over å miste den man elsker, brått og uventet, men også om de tilfeldighetene som gjør at livet endrer seg til det bedre.

Litt Woon Long er en malaysisk-født antropolog, som i mange år har vært bosatt i Oslo. Hun starter sin beretning med å fortelle om dagen da hennes ektemann Eiolf døde. Ingen varsel på forhånd. Ingen rom for å ta det siste farvel. Bare telefonen som ringte, med en sykehuslege i andre enden, og beskjeden om at den du hadde så nær er borte.

Stien tilbake til livet - om sopp og sorg handler om hvordan tilfeldigheter gjorde at Long under denne smertefulle tiden fikk innpass i det mykofile miljø - blant mennesker som elsker soppens forunderlige verden. Hvordan innpasset i denne, noen ganger merkelige, kulturen ble en måte å håndtere sorgen som hun følte så sterkt.

Dette mykofile miljøet kaller hun klasseløst (hvem som helst kan være med). Det subkulturelle fellesskapet og respekten for andre sopp-entusiaster blir møysommelig beskrevet. Samtidig er det preget av en nesten barnslig konkurranse. Hun skriver humoristisk om hemmelighetskremmeri; vegringen for å oppgi sine beste sopplokasjoner - den enorme indre gleden ved å vite det de andre ikke vet. Men det er også en bok om vennskapet, den nesten sakrale overleveringen av informasjon om de ultimate sankeplassene, mellom to eller flere mennesker som stoler fullt ut på hverandre.

Fra enorme Central Park i New York til Grønland i Oslo, skogens gull kan man finne overalt. Long skriver på en humoristisk og klok måte, og selv om den parallelle sorgen over ektemannens død finnes gjennom hele boken (minner og historier om Eiolf er uthevet med innskutte historier), glir det aldri over i en for sentimental stil.

Boken inneholder mye fakta om allverdens sopper. Hvilke sopper som gjør seg ekstra godt på middagsbordet, og hvilke sopper som man bør ha dødens respekt for. Den tar for seg forhåndsreglene soppsankere bør kjenne til, og om fallgruvene som man bør unngå. Det er også et kapittel om den unevnelige, nemlig fleinsoppen - en kilde til rus og hallusinasjoner i alskens tider.

Utover i boken blir det likevel noe repetitivt om det nerdete og smålige innad i miljøet - gjentatte historier om skrytepaver og egoister, som føler seg overlegne de andre uvitende menneskene. Holdninger undertegnede noen ganger har opplevd i et lignende miljø, nemlig geocaching-miljøet (som også handler om å finne og registrere skjulte skatter).

Men sånn er vel kanskje vi mennesker skrudd sammen?

Boken er pedagogisk oppført med flotte bilder. Long framstiller soppjakten nesten som litt zen-aktig, det hele føles som en oppfordring til å oppsøke naturen, roe helt ned og ta seg tid til å finne frem til de synlige signalene som er der. Og selv om hun vet at det er tullball å gi soppen menneskelige egenskaper, fremstiller hun det likevel som en form for stilletiende kommunikasjon (som en slags dans) mellom mennesket og soppen.

Hentet fra vår anmeldelse på Bergenbibliotek.no

Å miste noen man er glad i er alltid vanskelig, både når det gjelder dyr og mennesker.

For Long Litt Woon var det en helt vanlig dag, inntil hun fikk en telefon fra mannens jobb. Han kommer ikke hjem igjen fordi han døde brått og uventet. Det kommer som et sjokk for alle for han var ung, og hadde heller ikke noen form for sykdom. Eiolf og Long Litt Wonn hadde vært sammen lenge. Hvordan går man videre med et så stort tomrom?

Ikke en selvhjelpsbok
Trodde først ikke dette var noen bok for meg. Tittelen høres nesten litt selvhjelpsaktig ut, og hva er egentlig interessant med sopp? Selv liker jeg sopp, spesielt kantarell og sjampinjong, men er ingen sopplukker. Derfor lærte jeg mye gjennom denne boka som jeg ikke har tenkt på tidligere, og da tenker jeg ikke på hva som er giftg eller ikke, men selve soppmiljøet. At det er interne konkurranser mellom sopplukkerne og hemmelighetsskremmerier angående de beste soppstedene. Jeg som trodde at sopplukkere var fredelige. Stort sett er de det. Men de beste soppstedene vil de visst gjerne holde for seg selv. Det er også morsomt å lese om historiene angående soppforgiftning. Hvordan mennesker reagerer så forskjellig på det, og hva som er forskjellen på meget gift og giftig. Trodde heller ikke det var noen forskjell på det. Det var mye nytt å lære.

Gjennom boka veksler hun på privatlivet og hennes nye hobby og glede. Privatlivet hennes skriver hun med brunoransje skrift og soppgleden med svart skrift og kapitlene er delt opp med grønne sider. En skikkelig gjennomført høstbok, noe som også sikkert er meningen. En sakprosa som er gjort på en litt annerledes og kreativ måte, som både passer til årstiden og soppsesongen.

Hva uventet glede kan gi
Long Litt Woon er et eksempel på at man kan komme styrket gjennom sorg og tøff periode ved å finne en helt uventet hobby som gir mye glede. Hennes fortellerstemme er både ekte og engasjerende, speseielt soppdelen. Den er veldig engasjerende å lese om. Når det gjelder uventet hobby lurer man selv på hvilken hobby man selv ville ha blitt så positivt overrasket over. Det ville ha vært en utrolig opplevelse å finne ut av. Husker jeg så forfatteren for en god stund siden på God Morgen, Norge. hvor hun ble intervjuet av Vår Staude. Det var det som ga meg lyst til å lese boka.

Stien tilbake til livet (Om sopp og sorg) er en godvond bok om når livet tar brutal og uventet vending. Hva gjør man for å overkomme ensomhet, og gå videre etter å ha mistet noen kjær? En åpen og ærlig bok om personlig sorg, og finne en glede og fascinasjon over noe fra uventet hold.

Fra min blogg: I Bokhylla

Emosjonelle bøker, med karakterar som legg ut på vandring inn i ukjend terreng, ofte etter ei slags krise.

Målet er minst 75 bøker