Omtale fra forlaget
Handlingen i denne romanen er lagt til heiene i Indre Agder, og her møter vi Kristofer med kvisten, som er utsatt for omsorgssvikt hjemme og mobbing ute. Men ute i heien er han fri og lykkelig. Her leverer Scott noen av sine vakreste naturskildringer. Boken er slik sett i slekt med Kilden og Alkejegeren. Temaet i romanen er lidelsens gåte, menneskenes ondskap, menneskesinnets evne til å utholde urettferdighet og forsone seg med den.
Forlag Gabriel Scott selskabet
Utgivelsesår 2019
Format Heftet
ISBN13 9788292046685
EAN 9788292046685
Genre Klassisk litteratur
Omtalt sted Sørlandet
Språk Bokmål
Sider 212
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det er så godt å ta fram ei bok av Gabriel Scott når en trenger en stillferdig fortelling, det er ikke noe heseblesende over bøkene hans, heldigvis.
Mange av de eldre forfatterne kunne det med å dvele ved, slik som i denne boka, der mennesker og natur beskrives på en poetisk måte, og så er det så fin og god en rytme i tekstene hans.
De er menneskene, skapningens herrer - omkring dem er fjellet og ensomheten, er mørket og natten og tusen gåter, den store, hemmelighetsfulle natur. Så sitter de der og snakker med hverandre, en liten fortrolig venneklynge, en flokk hyrder i marken som hyrdene før dem i tusener år, de sitter med himmelen over sitt hode og med jorden under sin fot, uendeligheten omringer dem, det evige suser i deres ører og fyller sinnet med drøm og fred.
I boka følger vi Kristofer fra unggutt til voksen, gjennom vanskelige tider men også flotte beskrivelser av gode velgjerninger og opplevelser.
Her blir vi godt kjent med gjeternes eller hjuringenes liv med buskapen i fjellet og hvordan de passet på sine dyr og spiste dravle.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet var alt blitt kveld nede i dalen, en voksende skumring som tetnet mot natten og svøpte landskapet saktelig inn. Men enda var det dag op på fjellet, enda lå vidden i tindrene sollys så langt han øinet og lengre til. Den lå der vidt utslått under himmelen med sine lange stillferdige linjer som den hadde ligget i tusener år - åpen for solen, åpen for vinden med smale striper av skog inn imellom, med lyngmark og myrer og nakne svaberg som rundet sig drømmende op.....
Iblandt var et par åndssvake med, to tynne, fregnete piker med gamle, armodslige ansikter og stillestående blikk, to søstre øverst fra sognet som var satt ut i våres en gang. De gikk ufravikelig bort til Kristoffer og så på ham mens han klædde på sig, den eldste holdt den yngste i hånden, der sto de hele tiden. Men enda de var så alvorlige - det var noe godslig over dem, de lignet to klippede sauer, to radmagre, utsultede lam. Det var som de stod og ventet på noe, en ting de kunde spise eller en liten vennlighet bare, de gikk der og manglet noe, de kjente de frøs på jorden og stundet efter litt varme og godhet.
Godt, se paa øinene hans, se hvor dype og saare de er, det er ikke barneøine, det er en voksens bedrøvede blik. Hvem har skylden for, at disse øine er blit slik?
Trænger barmhjertigheten frist? Maa den overveie, inden den lukker sin favn op? Maa kjærligheten ha tid paa sig, maa den pleie raad med retfærdigheten og laane dens kolde blylodder først?
Kristofer blev sittende og følge tanken. Hans næste kunde være Gud, Gud kunde være hans næste. Det gik dunkelt op for ham, at den ting at elske sin næste, det var at elske Gud selv.
14 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verketfødt 8. mars 1874 i Leith (nå Edinburgh),
død 9. juli 1958 i Arendal, Aust-Agder
Wikipedia