«Du er ei smart jente, Katarina- for smart til å ta tåpelige sjanser. Dyktigere tyver enn deg har forsøkt å stjele den hersens steinen, og de har betalt dyrt for det.» Han stanset, og Kat kunne ha sverget på at hun så hånden hans skjelve. Munnen var en tynn, hard strek da han hvisket: «Store tyver har betalt en svært høy pris.» Spesielle kriminelle

Hollywood og forfattere generelt er ikke spesielt gode sengekamerater. Det er enda verre hvis man snevrer inn feltet og fokuserer på forholdet mellom bokforfattere og studiene og produsentene som kjøper rettighetene til en gitt bok og som ønsker å adaptere den for det store lerretet. Produsenter er ikke fremmed for å anklage forfattere for å være alt forelsket i sine bøker. Forfattere på sin side pleier å klage over at Hollywood ikke forstår dem og bare er opptatt av å tjene penger, og at de er alt for villige til å gjøre bøkene til noe helt annet enn det kunstneriske produktet det opprinnelig var.

Men bare en eksklusiv gruppe med forfattere når så langt. De fleste er ikke så heldige. Det store flertallet ender med å bli ignorert. De få heldige som unnslipper anonymitetens helvete vinner en plass i solen takket være en kombinasjon av talent, heldig sammentreff og kanskje viktigst av alt; markedsføring.

Kvinnene og mennene som jobber med å albue et rom for akkurat den boka du og jeg leser i dag, får sjeldent den oppmerksomheten, æren og ja, æreskjellingen, de fortjener. Etter forfatteren selv er det etter min mening ingen som har en like sterk hånd på rattet. Ingen som i like sterk grad kan avgjøre hvorvidt en bok navigerer seg gjennom den tette og innviklede trafikken som er bokmarkedet. De er også dørvokterne, de avgjør hva det første inntrykket vi får av boka skal være.

Noe av det verste markedsføringen kan gjøre, er å skryte så uanstendig av boka at den umulig kan møte forventningene. De fleste ganger er det markedsavdelingen som har hovedskylda for denne dødssynden.

Men av og til kan man ikke la være å gi forfatteren en rettmessig del, særlig hvis forfatteren er en av disse som ikke kan unngå å si om karakteren at han eller hun var «den beste» eller «en av de beste» i det karakteren driver med.

Det er selvsagt ikke noe galt i å si/skrive dette hvis forfatteren viser oss at karakteren det gjelder faktisk besitter det lille ekstra som skal til for å gjøre krav på å få en slik merkelapp. Men det blir noe annet når dette ikke skjer.

Det siste er tilfellet i «Herlig uærlig»-bøkene av Ally Carter. I hvert fall når det gjelder de første to bøkene, «Herlig uærlig» (anmeldt her) og «Spesielle kriminelle».

Markedsført som «Ocean’s eleven» for og med ungdom, skiller serien seg ikke noe særlig fra den generelle trenden i subsjangeren «spenningsbøker for ungdom». Den tar en et voksent konsept, setter ungdom i sentrum, tilføyer et trekantdrama og skubber unna enhver som rekker opp hånda om en viss realisme eller jordnærhet.

Mer enn noen annen serie jeg har lest, inkludert «Alex-Rider-serien», gjør «Herlig uærlig»-serien seg skyldig i en av de største dødssyndene en bok kan begå; karakterene, spesielt hovedpersonen, viser oss ikke det forfatteren insisterer at både de og hun er så flinke til at de, hun spesielt, anses som «noen av de beste».

To bøker og mer enn sju hundre sider inn i serien, kan jeg ikke komme på ett eneste innbrudd som var troverdig. Et par ganger måtte jeg bla bakover for å sjekke om det var noe jeg hadde gått glipp av. Det hadde jeg selvsagt ikke, og hver gang kunne jeg ikke la være med å føle at jeg hadde blitt lurt.

Bedrageri er i det hele tatt i sentrum av boka. Hovedpersonen, femten år gamle Katarina Bishop, blir like etter at hun har returnert fra et solooppdrag i Moskva, oppsøkt av en eldre kvinne og hennes sønn. De har blitt henvist av Vasilij Romani, den siste i rekken av mystiske mesterhjerner som bruker aliasnavnet og som forfatteren introduserte for oss i første bok.

Constance, kvinnen, vil ha Kats hjelp med å få tilbake den ene halvdelen av en smaragd som skal ha tilhørt Kleopatra, og som hennes foreldre oppdaget i Egypt, før den ble stjålet av en mann som sto dem nær.

Kat er først skeptisk til Constance, men etter å ha hørt historien, går hun med på å hjelpe den eldre kvinnen. Ikke fordi historien er så original, men fordi hun nå kaller seg en «gjenvinner», en som er opptatt av tilbakeføre malerier og kunstgjenstander til de opprinnelige eierne. Hovedsakelig jødiske etterkommere av menn og kvinner som døde i konsentrasjonsleirene.

I motsetning til første bok, er Kat sen med å rekruttere vennene. Hun vil heller planlegge og utføre innbruddet på egen hånd. Men Gabriel, kusinen og Hale insisterer på det motsatte, og Kat går med å dele ansvaret uten motstand. Og godt er det, for selv med hjelp fra vennene går det helt galt. Og plutselig står ikke bare Kat tilbake uten smaragden, hun sitter også igjen med en flause som vekker onkelens harme og en forbannelse som har ligget begravet i lang tid.

Hvis du skal lese «Spesielle kriminelle» så er mitt første råd dette; Ikke ha for høye forventninger. Mitt andre råd er dette; Ikke ha for høye forventninger. Mitt tredje og siste råd er dette: gjør det motsatte av det jeg gjorde; ikke forvent at bok nummer to skal overgå den første boka i serien.

Følger du disse rådene, er du ikke garantert en hyggelig leseopplevelse. Men du vil unngå å irritere deg over at kastet bort tiden på noe som ikke var verdt det. Det er verdt noe.