Omtale fra forlaget
Erika Fatland er tilbake! Med seg i skipssekken har hun hele det portugisiske imperiet, fra 1400-tallets oppdagere, via koloniveldets fall i 1970-årene og til i dag: En reiseskildring med uforglemmelige menneskemøter, skjebner og historier.
På 1400-tallet seilte dristige portugisiske sjømenn stadig lenger sørover, drevet frem av Henrik Sjøfareren. I 1498 fant Vasco da Gama sjøveien til India, og verden ble aldri mer den samme.
I karavellenes kjølvann tar Erika Fatland oss med på en eventyrlig ferd jorden rundt. Det portugisiske imperiet var det første globale koloniriket – og det siste. Det strakte seg fra Kapp Verde til Goa, fra Nagasaki til Amazonas. Hvilke spor har portugiserne etterlatt seg?
Den prisbelønte forfatteren av Høyt, Grensen og Sovjetistan leverer en storslått og underholdende reiseskildring i nåtid og fortid.
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2024
Format Innbundet
ISBN13 9788248936459
EAN 9788248936459
Språk Bokmål
Sider 706
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg ble fan av Erika Fatland etter å ha kjøpt og lest Grensen, en reise rundt Russland i 2021. Tenker av og til på at jeg har lyst til å lese den om igjen. Deretter kjøpte og leste jeg Høyt, en reise i Himalaya i 2023, som jeg syntes kunne vært strammet inn.
Nå har jeg kjøpt og lest Sjøfareren, en reise gjennom Portugals tapte imperium utgitt i 2024. Jeg var begeistret til jeg var kommet halvveis i kapittelet om Angola da jeg mistet lysten til å lese videre. Heldigvis kom leselysten tilbake.
Jeg avsluttet boken med en form for tristhet. Over at reisa var over. Og med takknemmelighet for at Erika Fatland med sin bok har gitt meg innsikt i en del av verdenshistorien som i all hovedsak var ukjent for meg.
Tilbake til Angola: Selv om jeg selvsagt kjenner til slavehandelen, er det like fælt hver gang jeg leser om den delen av historien. Innbyggertall 37 millioner i dag, og det virker et land som, for de fleste er lite håp. Det er rett og slett ikke til å tro at Angola er Afrikas nest største oljeeksportør, etter Nigeria, og tillegg er landet en av verdens største diamantprodusenter. Deprimerende lesning.
Til slutt skriver Erika Fatland i kapitlet om Angola:
«Angola ble plyndret for menneskelige ressurser under portugiserne, som ikke var interessert i annet enn å berike den portugisiske statskassen. Å utvikle landet, eller utdanne befolkningen, sto aldri på agendaen. Da portugiserne rømte landet i 1975, forsvant store deker av den utdannede eliten.
Under borgerkrigen ble landet revet i stykker av to konkurrerende hærer som sloss innbitt mot hverandre, støttet av ulike eliter og med base i forskjellige etnolingvistiske grupper, supplert med våpen og soldater fra hver sin supermakt. Da jernteppet falt, fortsatte kampene og ødeleggelsene, finansiert av olje og bloddiamanter. Hovedstatsdominerte MPLA gikk til slutt av med dyrekjøpt seier, men byttet raskt ut marxist-leninistisk kameratskap med kompiskapitalisme, Plyndringen fortsatte, og den fortsetter. «
Nok en fantastisk bok av Erika Fatland. Jeg ser allerede for meg mange flere områder hun kan utforske, jeg er alle fall klar til å lese flere reiseskildringer av henne!
Terningkast 6, en fryd å lese. Utrolig kunnskapsrikt og godt beskrevet. Page turner.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketØverst og fremst rager Henrik Sjøfareren, prinsen som satte det hele i gang. Bak ham står de alle sammen: Gil Eanes, sjøfareren som i 1434 forserte det fryktede Kapp Bojador og dermed åpnet verdenshavene for portugiserne. Diogo Cão, som døde et sted dagens Namibia. Bartolomeu Dias, den første som seilte rundt Afrikas sørspiss. Pedro Álvares Cabral, Brasils oppdager. Vas da Gama, naturligvis. Afonoso de Albuquerque, Østens Cæsar, er selvsagt med i det gode selskap, og det er også Sankt Frans Xavier, den første misjonæren som besøkte Japan. Landsforræderen Ferdinand Magellan er tatt inn i varmen igjen, enda han seilte under spansk flagg. Også hoffkronikøren Gomes Eanes de Zuara og nasjonalpoeten Luís de Camões har fått sin plass i kalksteinen og det samme har den fantasifulle Fernão Mendes Pinto. eneste kvinnen blant de trettitre heltene er dronning Philippa av Lancaster, Henrik Sjøfarerens mor.
Jeg tenker på Henrik. Lenge var han bare et perifert navn for meg, som for de fleste andre. Et navn man husker flyktig, et navn fra Historien med stor H: Henrik Sjøfareren. Jeg trøster meg med at heller ikke Henrik Sjøfareren var så glad i båtlivet. Bortsett fra noen korte erobringstokt til nordkysten av Marokko tilbragte denne portugisiske prinsen mesteparten av livet på land. Det maritime tilnavnet fikk han først av to tyske historikere på 1800-tallet en gang, og siden er det blitt hengende ved ham.
Oftere enn det er behagelig å tenke på, endres et lands skjebne - og innimellom sågar fremtiden til et helt kontinent - av ett eneste individs innfall og befalinger. Personen det er tale om, er sjelden selv i stand til å overskue konsekvensen av sine handlinger, for ikke å snakke om rekkevidden av sitt eget ettermæle, som jo meles etterpå, og som dessuten er i konstant forandring.