Rikskansler Axel Oxenstierna og riksrådet styrer til Kristina blir myndig i 1644. Den intellektuelt nysgjerrige dronningen inviterer i dølgsmål jesuittpatere, samt, mer åpent, katolske kontinentale storheter som Descartes, denne dubiøse dubitanden. Descartes som i sin tid hadde deltatt i Tillys felttog. Gustav II Adolf vender seg i graven. Men nå, i 1649, var mannsalderkrigen tross alt over. Kanskje hadde den cartesianske, kategoriske, rigorøse splittelse mellom kropp og sjel appell til Kristina, som levde et liv i såvel legemlig og åndelig ambiguitet. Uff, kunne hun ikke heller ha invitert en høyere intelligens og en bedre tenker, som den ydmykt ambisiøse frafalne portugisisk-nederlandske jøden Spinoza, som var født det året hun fikk dronningverdigheten? Nei, han var vel for ung og ukjent da. Nåvel, Descartes fryser seg fort til døde på henne slott i februarkulden i 1650. Og dermed er han ute or soga. Om vi da ikke skal tilføye at han i en nyere svensk tekst var med i soga på et langt tidligere, ja altfor tidlig tidspunkt: “Redan de gamle grekarna, med Cartesius i spetsen...” sto det i en tekst jeg skulle oversette. “Cartesius” ble – under metodisk tvil! skånsomt oversatt med “Platon”. Hva gjør man ikke i det skjulte. Tredveårskrigene fortsatte under Kristina. men hun beordret sine tropper å ikke brenne flere byer, derimot orge flest mulig kunstverk og pakke dem pent inn og bringe dem hjem til Sverige. Kristinas kulturbevarende innsats fylte svenske slott med europeiske kunstskatter. Codex argenteus, sølvbibelen med Wulfilas gotiske oversettelse fra gresk, sto i hennes bibliotek. Den stammet fra plyndringen av Praha i 1648. Hun sendte også bokoppkjøpere rundt i Europa, sanket litterære skatter. Selv behersket hun latin, fransk, tysk hollandsk, gresk, italiensk, spansk. Så hun greide seg jo ganske godt uten oversettelser. Kristina var jo katolsk i hodet, og i hjertet, det kunne ikke betvinges. Så abdiserte hun altså, i 1654, avla offentlig trosbekjennelse og gjorde siden inntog i Roma i 1655, med pomp och ståt.