Rød som blod er den første boka i Snøhvit-trilogien, også kjent som Lumikki Andersson-trilogien, og den har blitt beskrevet som intet mindre enn en sensasjon. Det er kanskje ikke så rart, siden rettighetene har blitt solgt til omkring 40 land så langt. Spørsmålet da blir om den faktisk tåler vekten av sin egen suksess og hypen som følger med.

Lumikki er oppkalt etter Snøhvit, men hun synes ikke selv at de er særlig like (håret hennes er brunt, ikke svart. Leppene er rosa, ikke røde. Huden er lys, ikke hvit. Sminke ville ha gjort mye, men det gidder hun ikke). Hun klarer den vanskelige balansegangen det er å ikke høre til noe sted, men å passe inn overalt på skolen. Dette er med vilje og viten – hun gjør et poeng av å ikke kunne bli plassert i noen boks, og å gli rett inn. Være usynlig, men ikke sær. Kunne henge med alle, uten at det virker påtatt. Kunne spise alene uten at det virker påtatt. Hun har grunner for å kjøre en sånn linje, som blir tydeligere utover i boka.

Planen om å være usynlig går til helvete når hun tilfeldigvis går inn på mørkerommet på skolen og ser penger som henger til tørk. Hun dras inn i noe stort og farlig, helt uten å ville det selv, gjennom blant annet den pene, privilegerte jenta Elisa, som også er datteren til en sentral politiinspektør. Plutselig er vgs-elevene involvert i internasjonal kriminalitet – narkotikahandel, drap, korrupsjon og hvitvasking av penger. Veien ut blir kanskje bare å bevege seg rett inn i hjertet av saken, hvor farlig det nå enn blir.

Lumikki er en protagonist av det gode slaget. Hun er tøff, smart og sterk, og hun klarer å være disse tingene uten å være bitchy mot andre jenter eller gjøre seg dummere enn hun er rundt gutter (som ser ut til å være linjen mange andre YA-heltinner legger seg på). En viss kynisisme tillater hun seg dog – med rette – men hun er forsiktig med å dytte folk inn i bokser med merkelapper. Også er jeg svært fornøyd med det faktum at hun ikke preges av det syndromet mange andre YA-jenter preges av, nemlig at gutter som stalker eller er slemme belønnes («det er egentlig ikke stalking eller mobbing om de er kjekke»). Hun tar igjen.

– Vet du hva? Egentlig kunne du sett ganske bra ut hvis du byttet ut den forferdelige frisyren og hårfargen og disse miljøaktivistklærne og lærte å sminke deg, sa han med den ene munnviken hevet.
Lumikki smilte.
– Og vet du hva? svarte hun. – Egentlig kunne du vært ganske smart og hyggelig hvis du byttet ut den forferdelige personligheten din helt og holdent.

Hun er likandes. Romanen når allikevel ikke helt opp, delvis på grunn av troverdigheten, eller en viss mangel på det. Det nytter ikke å gå nærmere inn på de spesifikke detaljene i handlingen uten å spoile, men jeg skal si såpass at jeg synes at valgene ungdommene ser som helt nødvendige, kanskje ikke er så himla nødvendige som de fremstilles. De hadde flere valg enn det fremgår i handlingen. De kunne ha opptrådt annerledes. Mangelen på valgmuligheter er svært beleilig i historien, men det føltes litt påtvunget til tider. Samtidig opplevde jeg plottet som ganske så forutsigbart.

Jeg er dog i bunn og grunn ganske enig i hypen rundt denne serien. Dette lover svært godt. Jeg liker Lumikki, og boka er spennende, til tross for at jeg opplever at troverdigheten halter litt her og der. Den ytre, thrillerpregede handlingen ble for meg nemlig sekundær. Den primære handlingen går mer på hva det er som driver folk til å gjøre det de gjør – og hvorfor folk blir dem de blir. Jeg blir gjerne med henne videre, og jeg lærer gjerne mer om henne. Kommer definitivt til å lese neste bok, som får tittelen Hvit som snø.

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.

Handlingen er spennende, og det er nok action til å holde på interessen også hos unge lesere av den mer utålmodige sorten. Men det er Lumikki Andersson som får meg til å smile fra øre til øre og forstå hypen. Det er så herlig med en tenåringsheltinne som er smart, troverdig, tøff og fremfor alt selvstendig :-)

Av og til lønner det seg ikke å snoke bort i andres saker ...

Boka begynner med en scene tatt fra Snøhvit og de syv dvergene, som er skrevet av Brødrene Grimm. Scenen der hvor Snøhvits mor syr og mens hun syr, stikker hun seg i fingeren ved et uhell og det drypper blod. Når dette skjer tenker hun: Tenk om jeg kunne få et barn med hud så hvit som snø, lepper så røde som blod og hår så svart som ibenholt.

En snerten måte å begynne denne thrilleren på. For hovedpersonen heter Lumikki Andersson, og Lumikki er Snøhvit på finsk. Tøft navn. Syns navnet Lumikki klinger på en tøff måte på finsk. Hun bor i en hybel for seg selv mens hun går videregående og går på kunstlinjen. Årstiden er kald. Så kald at det nesten biter i henne. Men hun er en sterk og utholdende jente. Hun er tøff, vet hva hun mener og vil, og liker å holde hybelen så enkel som mulig. Hun vil ikke pynte det på den måten fleste av oss ville ha gjort.

En dag på skolen, når hun går inn på mørkerommet, er ikke mørkerommet slik hun er vant til å se det, noe er forandret. En morgen hun går inn i mørkerommet, henger det pengesedler, og det virker som om noen av dem har blod på seg. Ser hun riktig, eller er det noe hun innbiller seg? Pengesedler som henger til tørk i skolens mørkerom. Er det mulig? Hun blir høyst usikker på hva hun skal gjøre. Skal hun melde fra til rektor eller ikke? Hvem eier disse pengesedlene? Hvorfor er det blod på dem? Er det noen på skolen hennes som har skaffet disse pengene på et ulovlig vis? Lumikki er en jente som har lært og vet godt at det er best å ikke blande seg inn i andres saker. Hun vil ikke bli innlandet, men nysgjerrigheten blir for stor og det er på tide å å få en klarhet i dette, enten hun vil det eller ikke.

Jeg hadde mine tvil om denne boka før jeg begynte på den. For det første hadde jeg aldri hørt om den, for det andre var jeg usikker på om den kanskje ville bli for barnslig for meg. Har lest mange ungdomsbøker som virket veldig lovende, men som har for barnslig skrivemåte. Det gjelder ikke Rød som blod. Rød som blod er en ungdomsbok som endelig har voksent språk. Den funker fint både for ungdom og for voksne. Og her er det action, mye fart, spennende intriger, og levende karakterer. Det er sjeldent at jeg liker både plottet og karakterene når jeg leser en bok. Så dette er et sjeldent tilfelle. Jeg følte at mye var virkelig selv om noen scener kanskje var litt overdrevet, men det gjorde heller ikke noe. Alt virket levende, både miljøet, karakterene og kulden. Det var nesten som om jeg fryste selv mens jeg leste. Og sidene gikk temmelig fort unna og boka ble lest på få dager.

Jeg liker å lese ungdomsbøker innen fantasysjangeren som inneholder overnaturlige elementer, men jeg er også litt lei av den sjangeren på grunn av at kjærlighetsdelen ødelegger historier som har potensiale til å bli spennende og annerledes, men som blir ødelagt av øyeblikkelig kjærlighet mellom hovedpersonene. En gutt og en jente som blir betatt av hverandre, og så finner de ut at begge har overnaturlige evner. Men boka Rød som blod, har heldigvis ikke disse ingrediensene. Jeg liker bøker med overnaturlige elementer, men ikke at det skal ødelegges av kjærlighetshistorie som til tider er virkelig urealistiske. Derfor var det godt og forfriskende å lese en bok som ikke omhandlet dette, men heller la vekt på ren og skjær spenning bestående av "virkelige" mennesker som deg og meg. Og problemer som godt kunne ha hendt i virkeligheten, i hvert fall med det meste som skjer i boka.

Det var ikke vanskelig å se for seg karakterene, miljøet og føle det samme som alle personene følte. Det føltes som om jeg tok del i boka. Det eneste som irriterte meg litt er hovedpersonen Lumikki. Det er ikke det at jeg ikke liker henne, for det gjør jeg, men det var noen få sider av henne som jeg både stusset litt over og som jeg mislikte. Hun kan til tider bli litt for "altvitende"/selvgod, og har en jeg vet best - holdning, men bortsett fra det var hun lett å like. Alle mennesker har jo noen sider som ikke er like sjarmerende.

Rød som blod var en spennende, målrettet og velskrevet thriller for ungdom, og jeg følte meg ikke for gammel til å lese den. Jeg er også meget interessert i å lese resten av Limukki Andersson - trilogien.

Stripet for hypen, er boka nokså ordinær. Men den gjør ikke skam på sub-sjangeren sin (krim for ungdommer). Den gjør det den skal; gir leserne en håndfull karakterer med en blanding av gjenkjennelige og unike sider, et greit plott, noen spennende scener og en spiselig klimaks som fint legger opp til en oppfølger.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

Fin ungdomsbok, som jeg likte godt

Inspirert av en morsom tråd på Facebook-gruppen "Hva leser du akkurat nå?" samler jeg her noen utvalgte titler som har farger i seg, og som jeg enten har lest og synes er bra, eller ønsker å lese. Det holder altså ikke å bare være en farget tittel ^^