Omtale fra forlaget
Tor Ulvens forfatterskap står som et av de betydeligste i nyere norsk litteratur. Han debuterte som poet i 1977, men fra slutten av 1980-årene ble prosaen hans foretrukne form. Prosa i samling omfatter all Ulvens skjønnlitterære prosa, fra Gravgaver (1988) til den posthumt utgitte Stein og speil (1995), samt nitten essays skrevet i årene 1985–1995. Formmessig spenner Ulvens prosadiktning fra det nesten-aforistiske til romanen, men uansett format møter vi en dikter som er nådeløst sannhetssøkende i sine undersøkelser av den menneskelige eksistensens grunnvilkår. Samtidig er det tekster som bærer poeten Tor Ulvens merke: Her legges for dagen et uhyre nyansert og presist språkarbeid, en usedvanlig skarp observasjonsevne, og en formbevissthet og musikalitet man sjelden møter i prosadiktningen. Tor Ulven har i dag nærmest ikonstatus, og tekstene hans er oversatt til en rekke språk, blant annet engelsk, tysk, spansk, arabisk, hindi og russisk. Boken har etterord av Janike Kampevold Larsen og Henning Hagerup.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2013
Format Heftet
ISBN13 9788205458093
EAN 9788205458093
Serie Gyldendal pocket
Språk Bokmål
Sider 734
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Er det overhodet skrevet bedre prosa på norsk? Tror ikke det!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketliksom man kunne se tilbake på sitt eget liv fra et punkt utenfor det, hinsides angsten for å dø og lysten til å leve, og tenke: endelig over.
(Fra Fortæring)
Han ville se mørket mellom underleppen og haken, de korte skyggene av brystvortene, kanskje, og solen ville få de bleke, nesten usynlige hårene på innsiden av lårene til å skinne silkeaktig, i relieff, og han ville sette seg på kne ved siden av og stryke hånden forsiktig, fra kneskålen omtrent, sakte langsmed låret hennes et stykke, løfte hånden, føre den tilbake litt, stryke en gang til, litt nærmere den svarte pubestrekanten, hvor hårene ville lyse med kobberaktig lød i solen, og varsomt, som om han skjøv en vaklende papirfigur bortover et bord, ville han trykke fingrene mot kjønnsleppene, tegnet for å tie stille, et hysj, men skille dem, kjenne den raslende følelsen av hårkrus som gled vekk under fingertuppene, og det lette presset av myk hud, som vekten av en plantes blad eller en nyfødts hånd, og hun ville våkne, hadde han tenkt, gradvis og mildt, uten å bli panisk eller rasende, bare med et søvngjengersvakt, arkaisk og tvedtydig smil mens hun tok av seg solbrillene og betraktet ham nesten uten å løfte hodet; og han ville smile tilbake, åpne munnen, og fremføre dødsbudskapet.
Mens jeg var ute hadde skumringen fylt rommene med et halvmørke som liksom dempet alle lyder, et slikt skumringsmørke som synes å tilkjennegi at et eller annet (ikke bare dagen, men noe mer, noe større, uvisst hva) er definitivt forbi.
Hvis bevisstheten, og den menneskelige par exellence, kan anses som bråk, en slags evinnelig, aldri hvilende støy, så finnes det altså i steinene og plantene en stillhet som i grunnen er ufattelig, en stillhet som er desto større som den ikke kan oppleves av noen.
Som stemmene våre når vi sitter og lar det mørkne uten å tenne lys, og nesten ikke sier noe, hadde hun sagt.