[...] og jeg forlangte i disse øyeblikk intet annet av livet enn at det bestandig måtte bestå av en lang rekke deilige eftermiddager.

Hvis mine foreldre hadde gitt meg lov til å besøke den egnen jeg var i ferd med å lese om, ville jeg hatt inntrykk av å ta et avgjørende skritt i retning av sannhetens erobring. For om vi føler at vi bestandig er fanger i vår egen, personlig farvede opplevelse av tingene, så er vårt fengsel ikke ubevegelig: vi befinner oss snarere underveis, i en uavlatelig higen efter å komme ut over oss selv, efter å tre i kontakt med omverdenen

Blomstene som den gang lekte på gresset, vannet som gled forbi i solen, hele det landskap som omga disse sannheter da de første gang kom til syne, ledsager dem stadig i vår erindring med sitt ubevisste eller adspredte ansikt; og visselig, dette stykke natur, denne bit av en have som ble betraktet så inngående av den beskjedne og drømmende unge vandrer - slik en konge blir iakttatt av en memoarforfatter som er skjult i folkemengden - hadde aldri kunne tenke seg at de takket være ham var kallet til å leve videre i sine aller flyktigste særtrekk; og dog - en duft av hagtorn som streifer langs hekken der nyperosene snart vil ta dens plass, en lyd av skritt uten ekko på singelen i en havegang, en boble som elven har presset mot en vannplante og som straks brister - alt dette har min begeistring båret og klart å bringe med seg gjennom så mange år, mens veiene rundt omkring og de som vandret på dem og endog erindringen om dem som vandret på veiene for lenge siden er utvisket og døde.

Ute syntes alle ting å være stivnet i en slags stum oppmerksomhet, for ikke å forstyrre måneskinnet som fordoblet og samtidig rykket bakover hver ting ved skyggen som ble kastet foran den, en skygge som syntes å være tettere og mere konkret enn tingen selv, noe som fikk landskapet til å virke på en gang smalere og dypere, likesom et sammenbrettet kart som foldes ut. Det som måtte røre seg, som løvverket i et kastanjetre, rørte seg. Men denne skjelven, så fullstendig og presis, gjennomført med omhu inntil den aller fineste nyanse, farvet ikke av på det øvrige, smeltet ikke sammen med det, men forble tydelig avgrenset.