"Og saa kan man lade sig vugge paa Strømmen af de spadserende, hvor langt ved man ikke selv; man spadserer ikke, man tænker ikke paa, at man har Fødder; man er blot Øine," skriver Collett begeistret fra Paris i 1868. Gleden ved å ta del i en verden som er annerledes enn den hun kjenner hjemmefra, er synonym med gleden ved å gå - ta del i byens bevegelser, la seg drive med, la seg rive med, kort sagt, være øyne som suger til seg alt byen har å by på av inntrykk. Her blir hun en av driverne - eller likefrem en flanøse, en kvinnelig utgave av flanør-poeten som vandrer med blikket og botaniserer på brolegningen - lenge før feministiske kulturhistorikere hadde begynt å debattere muligheten. Camilla Collett er også her et tidlig tidsvitne som utfordrer senere tiders kritiske posisjoner. Hun inntar gatene på et tidspunkt da byrommet åpenbart var dominert av mannlige drivere, og viser at kvinner på hennes tid ikke bare kunne vandre for gledens og lystens skyld, men også i enkelte tilfeller gjorde det.

Hva så med kvinnene, har de noen plass i dette bedagelige bybildet? Nettopp Berlin-essayene fra 1863, hennes aller første reiseskildringer, slår ned på hva som virkelig er storbyens fortrinn: "at Damer kan gaa alene gjennem Gaderne, endog temmelig silde, uden at udsætte sig for Tiltale eller Paatrængenhed af nogen Art." Collett har selv kursivert ordene; her har hun nøkkelen til det hun kaller nestens rettigheter. Ordene er viktige for å gripe hennes syn på hva som skal til for å fortjene betegnelsen by. Verken vår egen lille parveny Kristiania eller de to andre skandinaviske hovedstedene har ennå nådd så langt i utviklingen at damer kan gå alene ute. I den norske hovedstaden blir kvinner som går uten følge, plaget av forbipasserende menn. Det skyldes mennenes underlige begreper om ære. De skremmer kvinner som er ute og går uten mannlig ledsager, og de skryter av det - vi kan høre ekkoet fra Colletts ord i den kritikken som i dag framføres mot andre kulturer, andre steder i verden.