En liten roman både i format og antall sider, men en roman med et stort innhold. Det var umulig for meg ikke å la meg berøre av denne historien. Marceline skriver til sin far som hun hadde et nært forhold til.

«Den gangen i Drancy var du fullt klar over at jeg oppfattet det alvorlige uttrykket dere hadde i ansiktet, du og de andre mennene som sto på den lukkede gårdsplassen og snakket lavmælt sammen, samlet i en felles forutanelse om at togene skulle mot det store øst og de samme landene dere en gang hadde flyktet fra. «Vi skal arbeide når vi kommer dit, og om søndagene kan vi være sammen», sa jeg til deg. Du svarte: « Du kommer kanskje tilbake, for du er ung, jeg kommer ikke tilbake.» Denne profetien ble risset inn i meg, like brutalt og definitivt som fangenummeret 78750 på den venstre underarmen min noen uker senere.»

Det er ikke enkelt å være den som overlever:

«JACQUELINE GIR MEG BLOMSTER hver 10. mai, som om det var fødselsdagen min. Hvert år. Jeg blir veldig rørt av det, vi står hverandre nær, vi er ulike og oppmerksomme overfor hverandre, det er bare oss to igjen. Den 10. mai, det er den datoen da jeg ble befridd av russerne i Theresienstadt. Jeg ble født den dagen. Jeg vet at Jacqueline gjør det for min skyld, men også for sin far.

Min hjemkomst er ensbetydende med ditt fravær. I den grad at jeg har ønsket å utviske den. Forsvinne jeg også. To år etterpå ville jeg kaste meg i Seinen, samme år som Henri giftet seg. Det var like ved Quai Saint-Michel, jeg hadde klatret over brystvernet, jeg skulle til å kaste meg ut da en mann kom og holdt meg tilbake. Senere fikk jeg tuberkulose, jeg ble plassert på et fint sanatorium i Sveits, i Montana. Mor kom og besøkte meg noen ganger. Jeg orket ikke utålmodigheten hennes, hvordan hun forlangte at jeg skulle ha det godt og glemme. Jeg var så tung. Jeg gjorde et nytt forsøk på å dø.

I konsentrasjonsleiren gjorde jeg derimot alt for å holde meg blant de levende. Aldri gi etter for tanken om at døden ga fred. Aldri bli som henne jeg så kaste seg mot det elektriske gjerdet. Hun var ikke den eneste, det ble en alminnelig talemåte, å gå mot gjerdet, dø raskt av elektrisk støt eller en skuddsalve fra maskingeværene i vakttårnet, og deretter falle ned i den dype grøften som var gravd ut rett foran piggtrådgjerdet. Aldri gi opp viljen til å leve, aldri bli som dem som gir opp, som velger likegyldigheten, en langsom adskillelse fra kroppen, en mer gradvis død.»

Marceline er ikke den eneste som savner faren:

«Du skulle ha kommet tilbake. Jeg har alltid tenkt at det ville vært bedre for familien hvis det hadde vært deg i stedet for meg. De trengte en ektemann, en far, mer enn de trengte en søster.

Jeg vet at det er litt merkelig å tenke slik. Men helt siden du kom med den profetien i Drancy, har jeg alltid tenkt på ditt liv opp mot mitt. Og det var det jeg så i øynene til Michel på perrongen hvor han var kommet sammen med onkel Charles for å møte meg. Det var deg han ventet på.»

Romanen har jeg lånt av biblioteket.

Omtalen er fra et innlegg fra bloggen min Tones bokmerke