Obs! Dette er en oppfølger. Elementer fra forrige bok kan bli avslørt i denne omtalen.

Etter en ganske så god start med Himmelslør, både forventet og håpet jeg på en fortsettelse som holder samme kvalitet. Sånn ble det dessverre ikke.

Det var ikke småtteri som skjedde i forrige bok. Sånn i tillegg til solstormen som slo ut alt elektrisk utstyr, kunne vi lese om sult, desperasjon, selvmordstanker/-forsøk, gisselsituasjoner, narkotika, pengeproblemer, rike som driter i de fattige også videre. I Nymånenatt har dramatikken begrenset seg betraktelig. For det første merker vi overraskende lite til den faktiske katastrofen. Vi får med oss at sykdom herjer, men handlingen forholder seg ganske uberørt av det. Vi får med oss at elektrisitet fortsatt er slått ut, men hovedpersonene har ikke noe utpreget problem med det. Vi vet også at det er mange som ikke har mat, men igjen: Hovedpersonene er overraskende uberørt. Vi får også i en liten sekvens høre om leirer der det ikke er spesielt hyggelig, men det tar liten plass og påvirker hovedpersonene ganske lite.

For det andre har vaskeseddelen helt rett i hva boka egentlig handler om: religion. Eller rettere sagt kulter og dommedagsprofeter som utnytter seg av det katastrofiske bakteppet.Vi møter sekten Sannhetens Sterke Ord, og det dras svake linjer til Filadelfiaförsamlingen i Knutby (kanskje ikke det skumleste eksemplet synes vel jeg, les for eksempel om Manson-familien, Aum Shinrikyo, Heaven’s Gate og Jonestown). Poenget er at dette er ment å være skumle saker. Dommedagsprofetene finner folk i sine mest desperate øyeblikk og manipulerer seg inn i hjertene deres. Maja opplever at både mamma Johanna og den ene broren blir sugd inn i sekten.

Altså, bare så det er sagt: Religiøse sekter er i utgangspunktet dritskummelt. Jeg plasserer det helt der oppe med politisk dystopi, og kan få frysninger av mindre. Men det fikk jeg ikke av Nymånenatt. Først og fremst må jeg vel si at jeg er skuffet over at apokalypsen er nærmest ubetydelig i denne boka. Joda, jeg skjønner at Sannhetens Sterke Ord har funnet grobunn på grunn av solstormen, og at problemene definitivt er til stede der ute et sted. Men det virker uviktig i forhold til det som faktisk skjer: moren og broren blir hjernevasket.

Jeg blir irritert på moren. Jeg ble egentlig det i forrige bok også, jeg synes hun gjør mye dumt. I forrige bok holdt hun det faktum at hun har diabetes skjult for barna sine. Hun var også stadig preget av handlingslammelse, med unntak av helt i begynnelsen. I denne boka har hun blitt enda mer dust. Handlingslammet og passiv, helt til hun suges inn i denne sekten og blir en direkte dårlig mor. Hvordan kan hun bli hjernevasket så inni granskauen fort, hun som ikke tidligere har hatt noe forhold til religion? Hvordan kan hun tillate at så godt som fremmede mennesker behandler barna hennes på denne måten?

Elementene var til stede for at dette kunne bli en veldig god oppfølger. Men det meste jeg ville lese om havnet langt ut i bakgrunnen, og sekten var ikke på langt nær så skummel som den kunne ha vært. Forfatteren er også så vidt innom dette med menneskeverd og hvordan papirløse og utlendinger blir behandlet, men lar denne tematikken ligge rimelig stille. Hun er også litt innom at korrupsjonen har fått grobunn, men det er fortsatt ikke så skummelt at det fremstår som kritisk for leseren. Mangelen på elektrisitet føles ikke engang særlig viktig lenger. Og da har vel noe gått galt, eller?

Jeg merker meg også at språket føles litt feil for målgruppen. Maja og de andre bruker merkelige ord og vendinger, og i og med at Lerum faktisk har brukt samme tittel som en av serieromanene sine (Nymånenatt i Livets døtre-serien), tar jeg meg selv i å undre på om hun har tatt med seg hele mentaliteten og språkdrakten fra en romanserie myntet på voksne kvinner inn i en dystopisk serie for ungdom også. Det skjærer litt. Også ender det hele med en enorm cliffhanger, og det har jeg ikke helt sansen for når det er omkring et år til neste bok…

Men jeg velger å være optimistisk og tilskriver noe av skuffelsen min til det faktum at dette er den vanskelige oppfølgeren, og den vanskelige boka i midten. Jeg velger å håpe på at forfatteren knyter det hele sammen i avslutningen som antageligvis kommer i første del av 2013, og at språket tilpasses målgruppen litt bedre i neste bok. Kan ikke huske å ha merket det språklige like mye i forrige bok…

Les hele omtalen på bloggen min.