I antikken ble nasjonale ledere landsforvist dersom de ikke
løste nasjonens utfordringer på tilfredsstillende vis.

I dag blir mange sittende i sine posisjoner til tross
for korrupsjon, skandaler og mangel på ansvarlig innsats.

Vi har en helt ny type politikere
hvorav mange aldri har hatt en vanlig jobb,
men likevel styrer politikken
i sektorer de har liten eller ingen utdannelse i
eller praktisk kunnskap om.

Ofte hevdes at kristne må bare nytte alminnelige, fornuftige
argumenter i sitt politisk- etiske engasjement:
Her hører ikke bibeltekster hjemme?

I en politisk og kulturell situasjon der religiøst basert
tenkning ikke lenger gis rom for å legge rammer og mønster
verken for individual- eller sosialetikken, kan dette være
et godt råd med tanke på de kommunikative vilkår.

Det finner også sin prinsipielle teologiske begrunnelse:
En gjør forskjell på skapelse og forløsning, samt
'naturlig' og 'overnaturlig' åpenbaring - enda disse også
hører sammen.

Problemet er dog at selv det alminnelig fornuftige idag er
blitt offer for relativisering og pluralisering -
og dermed er forestillingen om almengyldighet gått i
oppløsning!
Det er resultatet av 'modernitetens selvkritikk',
særlig på det etiske feltet har dette hatt dype virkninger.

Det rette og det gode må da for mange finne sin forankring
i den individuelle og subjektive erfaring.
Prinsippet blir: Hva som er godt for meg, trenger ikke være
godt for deg.
Rasjonalistisk liberalisme forsøker igjen å motstå denne
oppløsende fornuftskritikken, men blir dens første offer -

fordi den har forankret det allmennmenneskelig fornuftige
nettopp i det subjektive jeg
og dets evne og vilje til å realisere sitt eget livsprosjekt.

Det som mangler, er erkjennelsen av at den ytre virkeligheten
har sine egne biososiale mønstre
som vil kunne gi etikken et fornuftig realitetsunderlag.

Enheten og fellesskapet i samfunnet må forankres i denne
realitet, som vi ikke selv har skapt, men er gitt
av en som står over og utenfor oss selv.