Omtale fra forlaget
Nesten er en bok om depresjon og selvmord, men med sitt humoristiske perspektiv har den blitt en hyllest til livet. "Etter år med depresjoner, mislyktes jeg i å ta mitt eget liv. Da er det ikke måte på hvor deprimert man blir! Men jeg ble på nytt glad i livet og innså at jeg kanskje ikke var så verst allikevel. Det var håp for meg også." Nesten forteller om folkesykdommen depresjon og hvordan den kan føre til selvmord. Den er biografisk, men på ingen måter unik. Dette er en virkelig historie som bryter med myter og fortielse, tabuer og vantro. Depresjon og selvmord er uhyre kompliserte temaer, men skildres her så menneskevarmt og forståelig at den kan være til hjelp. Og det er meningen.
Forlag Juritzen forlag
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788282052429
EAN 9788282052429
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Jostein Pedersen
Språk Bokmål
Sider 219
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketÅ fortrenge er å spille ditt livs Oscar-rolle hver eneste dag. Det er fryktelig slitsomt, og den eneste glede du har ved dagens slutt, er å oppsummere hvordan du klarte deg i dag.
Jeg vil snu. Løpe bort. Komme meg på nærmeste pub. Drikke meg dum og full, drukne meg selv og det fæle livet mitt i en tåkedis av støy, latter, dunkende musikk og dansing til morgengry. Våkne opp og innbill meg at livet er bare kjempeherlig, altså. Glemme. Fortrenge. Late som. Flotte mentale øvelser som jeg etter hvert innehar adskillige medaljer i.
Det er ikke egoisme. Du tenker ikke så langt. For du er så overbevist om at selvmord er det beste for alle parter - og dermed er det ikke egoisme i den forstand - men en desperat, ugjenkallelig handling som uttrykker kjærlighet i sin mest primitive form. Du vil dem alle vel - og de har det bedre uten deg.
I etterpåklokskapens lys har jeg pratet høyt med meg selv om hvor fælt alt var. Det har vært gode samtaler. Man er tross alt gal, så det å prate med seg selv er i skjønneste orden.
Men om jeg er redd for å være sammen med andre, er det ingen ting mot redselen jeg føler for å være alene. Alene, det er da tankene kommer. Alene er det vanskelig å gjemme seg. For om det finnes noen der ute i verden som har gjennomskuet meg som den taperen jeg er, har mitt eget hode forlengst sett det. Og hjernen min bombarderer meg med stygge tanker.