Omtale fra forlaget
Evnen til å være oppmerksomt til stede og å behandle seg selv med vennlighet er to grunnleggende egenskaper som hjelper oss i møte med livets utfordringer. Disse egenskapene forstyrres når vi utsettes for traumer. Oppmerksomheten blir værende i beredskapsmodus, og følelsen av egenverdi slår sprekker. Med trening kan vi ta tilbake kontrollen over oppmerksomheten. Og lære å utøve selvmedfølelse.
"Mindfulness og medfølelse. En vei til vekst etter traumer" er den første norske boken som tilbyr en traumesensitiv tilnærming til trening av oppmerksomt nærvær, og til medfølelse vendt mot egne følelser og reaksjoner.
I bokens første del gir forfatterne en teoretisk innføring i hva som skjer når kropp og sinn låses i beredskapsmodus i etterkant av traumatiske hendelser. Kunnskap om hvordan store belastninger påvirker oss, kan styrke vår motstandskraft i møte med livets vanskelige sider. Å vite hvorfor vi ikke klarer å være til stede, kan hjelpe oss til å øke vårt oppmerksomme nærvær. Å vite hva om skjer når vi nedvurderer oss selv, kan hjelpe oss til å bli mer støttende og omsorgsfulle overfor oss selv.
I bokens andre del tilbyr forfatterne et systematisk treningsopplegg for å styrke oppmerksomheten og evnen til det de betegner som «en indre medfølelse». Alle øvelsene har tilhørende lydfiler.
Boken henvender seg til dem som ønsker å trene oppmerksomt nærvær og indre medfølelse selv, og til dem som tilbyr dette som del av terapi eller trening. Den er spesielt rettet inn mot dem som har ettervirkninger av traumatiske hendelser. Men både teori og treningsdelen vil også være til hjelp for alle som har vært utsatt for belastinger, stress over lang tid eller som av andre grunner ønsker å styrke evnen til nærvær og følelsen av egenverdi.
Forlag Pax
Utgivelsesår 2015
Format Heftet
ISBN13 9788253038193
EAN 9788253038193
Språk Bokmål
Sider 275
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket"Den sanne oppdagelsesreise består ikke i å finne nye landskaper, men å se med nye øyne." (Marcel Proust)
Når tankene våre kretser ustanselig om samme tema, kalles det ruminering, kverning eller tankekjør. Vi "fanges" da i våre egne tanker, fordi de blokkerer annen aktivitet i hjernen. Får tankekjøret fortsette over tid, mister vi tilgangen på lek, utforsking, hvile, sosial kontakt, evnen til refleksjon og evnen til å oppdage øyeblikket som det er. Tankene blir sittende fast i dype spor, i tankebaner som skaper sin egen virkelighet. Den virkeligheten dreier som regel rundt noe som har skjedd og bekymring for at det skal skje igjen.
Et visdomsord sier: "What you resist will persist". Oversatt betyr det at det du motsetter deg vil bli opprettholdt. Det vi unngår, får ingen endringsmuligheter, fordi ingen nye impulser kommer til. Et annet visdomsord sier: "When you accept what is, what is changes". Når vi klarer å møte noe med aksept, så vil det endre seg. Dette er kjernen i det vi trener, både i oppmerksomt nærvær og medfølelse. Vi øver på å slutte å motarbeide det som er, for så å trene på å møte det som er med vennlighet og omsorg.
Det hjernen fokuserer på, vil den bli god på. Vi kan altså hjelpe hjernen vår til å bli mer mottagelig for gode øyeblikk gjennom å stoppe opp og undersøke og dvele ved gode opplevelser. [...] Nervesystemet trenger tid for å lagre en ny erfaring. En pekepinn er fra 5 til 30 sekunder. Når vi dveler ved en positiv opplevelse opp mot 30 sekunder, så har vi gjort mye for at den skal danne positive spor i hjernen. Vi kan kalle dette for "30-sekunders-regelen", for å hjelpe oss selv å huske det.
Følelser og tanker har en tendens til å forsterke hverandre og henger ofte tett sammen. Begynner vi å undersøke følelsene direkte, oppdager vi at de, i likhet med tankene, ikke har en natur som er statisk. En følelse er som en bølge som kommer, når en høyde og løser seg opp igjen. Den er flyktig og den har begrenset levetid. Det som ofte gjør at følelsen opprettholdes, er at den fores med tanker og en indre fortelling.