Omtale fra forlaget
Seksbindsverket Min kamp har blitt en internasjonal litterær sensasjon og regnes allerede som vesentlig verk i nyere litteratur. I Min kamp. Femte bok flytter Karl Ove flytter til Bergen for å gå på Skrivekunstakademiet. Det blir en gedigen skuffelse
han vil så mye, skjønner så lite, og får ingenting til. Med et tilsynelatende grunnløst pågangsmot fortsetter han likevel å skrive og lese. Gradvis endrer skrivingen seg. Det gjør også forholdet til verden rundt ham.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2015
Format Heftet
ISBN13 9788249515110
EAN 9788249515110
Serie Min kamp (5)
Genre Biografisk litteratur
Omtalt person Karl Ove Knausgård
Språk Bokmål
Sider 607
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Litt snobbete som eg truleg er, styrer eg som regel langt unna alle bestsellarar og andre litterære motefenomen, i overtyding om at det massane likar truleg er av liten interesse for meg. Så også med fenomenet Karl Ove Knausgård. Eg opna inga bok av han før alle andre hadde slutta å gjera det. Men så las eg første avsnitt av Min kamp 1 - og vart hekta.
No er eg halvveges i Min kamp 5, der eg også er på heimebane i og med at kulissane er Bergen og handlar om eit miljø eg har eit visst kjennskap til.
Det er berre å ta av seg hatten for dette prosjektet. Knausgård har ei eiga evne til å dra lesaren inn i boka, det er som ein sit der og seier "meir, meir" - eg klarar ikkje å leggja desse bøkene frå meg. Eg har heldigvis Min kamp 6 igjen, deretter dei to første bøkene og "Sjelens Amerika", som eg les litt i no.
Men kva kunstar er det Knausgård nyttar seg av? Først og fremst dette at han er personleg, og at skrivinga hans handlar om noko verkeleg - dette er ikkje noko som er oppdikta og kunstig (jo, sikkert noko oppdikta her og der). Stilen er enkel og rett fram, på den same måten som eg i si tid beundra hos ein del amerikanske forfattarar, t.d. Henry Miller. Og det er ein nerve der, ein desperat dirrande nerve som treffer dei fleste. Fritt for litterært jåleri og oppstylta ord. Ja, eg er seld.
I denne femte boka om Karl Ove Knausgård befinner vi oss hovedsakelig i Bergen. Der ankommer han etter oppholdet i Nord-Norge og en etterfølgende loffetur til Hellas, hvor han nesten holdt på å strande, pengelens og for stolt til å be noen om hjelp.
Å skulle studere i Bergen var intet mindre enn frydefullt! Fra før av hadde han kun besøkt broren Yngve der, og dette medførte en rekke forventninger til hvor fantastisk dette skulle bli. Sånn sett var han lite forberedt på alle de råtne hyblene som ble studenter til del, og hvor fort gjort det var å bli blakk midtveis i semesteret – etter elleville studentfester tilsynelatende uten bekymringer.
Et sted Knausgård bodde var det til og med rotter. I en by med en konstant boligmangel grunnet tilstrømming av tusenvis av utenbys studenter, var det få som gadd å pusse opp utleiehyblene. De fikk jo leid dem ut uansett. Og studentene innfant seg med det fordi de ikke hadde noe valg. Å bli blakk i midten av november var imidlertid en ganske annen sak … Når man var nødt til å ta strøjobber midt i den verste eksamensperioden, var veien mot det totalt mislykkede kort.
Knausgårds år på Skrivekunstakademiet ble en stor skuffelse, til tross for at forfattere som Jon Fosse og Ragnar Hovland ledet skolen. Han fikk ikke til noen ting. Alle andre fremsto som mye mer begavet enn ham selv, og det meste av det han klarte å produsere av tekster ble karakterisert som klisjefylte, uten dybde og spenning i teksten. Nærtagenheten kom tidvis i veien for at han klarte å ta til seg kritikken og lære noe av dette. I perioder hvor han var blakk, brukte han mer og mer tid på å ta vakter på Sandviken psykiatriske. Som den sjenerte unge mannen han var, trengte han alkoholrus for å klare å komme ut av skallet sitt. Alkoholen ble i det hele tatt et stort problem for ham, fordi han mistet all kontroll over seg selv. Og fylleangsten satt lenge i etter de verste festene. Noe som derimot ordnet seg til det bedre, var forholdet til damer. Plutselig ville damene ha ham!
I de påfølgende årene følger vi en ung desperat mann, som forsøker seg som forfatter, men som mislykkes gang på gang. Han er svært opptatt av at han SKAL bli forfatter, men hva i all verden skal han skrive om? Kamerater rundt ham debuterer i tur og orden, mens han ikke får til noe som helst.
I denne femte boka er Knausgård atter på høyden igjen! Dette er en bok som fortjener terningkast 6! Ikke bare skriver han som vanlig usedvanlig godt, men i denne boka beveger han seg ned i dypet av sin sjel igjen – slik han gjorde i bok nr. 1 og 2. Jeg kjente igjen at det noen ganger gjorde vondt å lese hans beskrivelser av seg selv som ung, mislykket student i Bergen. I denne boka er faren så godt som fraværende. Samtidig er han til stede i Knausgårds bevissthet.
Dette er en bok som virkelig berørte meg! Dette kan selvfølgelig ha en del å gjøre med at jeg selv har studert i Bergen, og har vanket på de samme utestedene som Knausgård gjorde noen år etter meg – Hulen, Garage, Café Opera, Henrik, Wesselstuen etc. At jeg etter å ha lest 2500 sider om Knausgård, fremdeles vil ha mer, er ganske enkelt utrolig! Denne kolossen av en roman i seks bind, er – selv om det sjette bindet ikke har kommet enda – nødt til å lykkes! Jeg kommer til å stille meg i kø den dagen den siste boka kommer!
At årene i Bergen var tunge år og en kamp for Knausgård med sine forfatterambisjoner, er godt beskrevet i denne romanen. Nå gjenstår bare nr 6, og så er jeg i mål med å lese serien. God roman. Mer om min leseopplevelse kan du lese her
For alt var forandret, det visste jeg. Hjertet mitt sa meg det. Og hjertet tar aldri feil. Aldri aldri feil tar hjertet.
På vei tilbake begynte det å regne. Og det var ikke slik at det begynte med en dråpe eller to, og så langsomt økte i styrke, som jeg var vant til, nei her gikk det fra null til hundre på ett sekund: i det ene øyeblikket regnet det ikke, i det neste falt tusen millioner regndråper ned mot bakken samtidig, og en rislende, nesten klaprende lyd steg opp fra bakken rundt meg. Jeg småløp nedover mens jeg lo inni meg, for en fantastisk by det her var! Og som alltid når jeg så eller opplevde noe vakkert, tenkte jeg på Ingvild. Hun var et levende menneske som fantes i verden, hun hadde sin helt egen opplevelse av den, sine egne minner og landskap hun hadde vokst opp i og gått rundt i, og alt det var til stede i henne, denne veldige kompleksitet som et annet menneske er, og som vi ser så lite av når vi ser dem, men likevel nok til å fatte godhet for dem, til å fatte kjærlighet til dem, for det skal ingenting til, et par alvorlige øyne som gleden plutselig skyller gjennom, et par lekende og ertende øyne som famler, finnes det noe vakrere enn det? Med hele sin indre rikdom, likevel famlende? Man ser det, man forelsker seg i det, og det er lite, kan hende kan man si at det er lite, men det er alltid rett. Hjertet tar aldri feil. Aldri aldri feil tar hjertet.
... og så stod vi plutselig alene og pratet, helt fordypet i hverandre, jeg så ingenting annet enn henne, som skinte med et så sterkt lys at alt annet forsvant.
Jeg tenkte på å ta livet mitt, rett og slett bare legge på svøm utover havet, og det var en pirrende og fin følelse, det fantes en dragning i den, men jeg kom aldri til å gjøre det, det lå ikke i min karakter å gi opp. Jeg var en som holdt ut. Men ingen hadde sagt at man ikke kunne bli bedre mens man holdt ut.
[...] men det vi leste, var ikke ingenting, det handlet om de ytterste ting, og var skrevet av de mest betydningsfulle tenkerne og forfatterne i den vesterlandske kulturen, og det var i grunnen et mirakel, at det bare var å fylle ut en låneblankett på biblioteket, så fikk man tilgang på det Platon, Sapfo eller Aristofanes hadde skrevet ubegripelig langt tilbake i tidens dyp, eller Homer, Sofokles, Ovid, Lucullus, Lucrets, eller Dante, Vasari, da Vinci, Montaigne, Shakespeare, Cervantes, eller Kant, Hegel, Kierkegaard, Nietzsche, Heidegger, Lukács, Arendt, eller de som virket i vår tid, Foucault, Barthes, Lévi-Strauss, Deleuze, Serres. For ikke å snakke om de millioner av romaner, dramaer og diktsamlinger som fantes. Alt en blankett og noen dager unna. Ingen av disse bøkene leste vi for å kunne gjengi innholdet av, slik det forholdt seg med pensumlitteraturen, men fordi de kunne gi oss noe.
Hva var dette "noe"?
For min del bestod det i at noe ble åpnet.
1257 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verketEtter at K.O. Knausgård har gitt ut fem av de seks bebudete bindene i sin bokserie Min kamp, er det blitt et skille mellom de som leser bøkene og de som ikke leser dem. Det som overrasker meg er ikke at folk ikke leser bøkene, eller for den saks skyld, bøker generelt, men mengden av svake argumenter for å velge å avstå fra å lese disse romanene. Jeg vil ikke tvinge folk til å lese verken det ene eller det andre, men jeg mener det bør legegs bedre argumenter enn disse til grunn. For eksempel at man ikke har lyst.
1: Boka er for lang. (Og nært beslektet: Det blir for mange sider med seks bøker på 600 sider)
2: Jeg synes Knausgårds prosjekt er for kommersielt
3: Hadde jeg ønsket å lese om onani og for tidlig sædutløsning, kunne jeg lest et pornoblad
4: Jeg leser heller mine egne dagbøker enn Knausgård sine
5: Dette har jeg sikkert lest før, hos Mykle eller Proust
Disse bøkene er nominert til Sørlandets litteraturpris 2011. Stem på din favoritt på prisens hjemmeside