Men explain things to me and other essays

av (forfatter).

Granta books 2014 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.76 (17 terningkast.)

63 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp bøker hos haugenbok.no Se på denne utgaven hos amazon.co.uk Kjøp boka hos Bookis!

Selg boken hos

Selg boka hos Bookis!

Omtale fra forlaget

Rebecca Solnit's essay 'Men Explain Things to Me' has become a touchstone of the feminist movement, inspired the term 'mansplaining', and established Solnit as one of the leading feminist thinkers of our time - one who has inspired everyone from radical activists to Beyonce Knowles. Collected here in print for the first time is the essay itself, along with the best of Solnit's feminist writings.From rape culture to mansplaining, from French sex scandals to marriage and the nuclear family, from Virginia Woolf to colonialism, these essays are a fierce and incisive exploration of the issues that a patriarchal culture will not necessarily acknowledge as 'issues' at all. With grace and energy, and in the most exquisite and inviting of prose, Rebecca Solnit proves herself a vital leading figure of the feminist movement and a radical, humane thinker.

Bokdetaljer

Forlag Granta books

Utgivelsesår 2014

Format Innbundet

ISBN13 9781783780792

EAN 9781783780792

Språk Engelsk

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

0 14 2 1 0 0

Bokomtaler

Obligatorisk lesning!

Jeg har en stund lurt på hva slags bok dette egentlig er, og har ikke helt få ganger tatt i den og lest bakpå boka, uten å kjøpe den. Men - en dag var jeg bare kjempeklar for akkurat denne boka, og da har jeg det sånn at jeg begynner å lese med en eneste gang. Det var i og for seg fort gjort, for boka er en tynn liten flis. Men tematikken er sannelig krevende nok, så jeg kan ikke hevde at innholdet er like lett fordøyelig som antall sider kanskje skulle tilsi. For meg som har vokst opp med at kvinners rettigheter nærmest er en selvfølge, og som også har vært nødt til å forholde meg til at "rødstrømpe"-begrepet er utrolig negativt ladet, ble dette sommerens wow!-bok. En sånn bok som garantert kommer til å bli årets store slager som "blomster" i forbindelse med middagsinvitasjoner for mitt vedkommende i tiden fremover!

Rebecca Solnit (f. 1961) er en amerikansk forfatter, som skriver om et bredt spekter av temaer innenfor miljø, kunst, politikk m.m. Så vidt jeg har klart å finne ut er det bare "Menn forklarer meg ting" som er utgitt på norsk. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor, men når jeg blar gjennom bibliografien hennes på Wikipedia (en opplisting som ikke er komplett), er det mulig at en del av tematikken blir for typisk amerikansk til at den anses salgbar i et lite land som Norge? Feminismen som blir presentert i "Menn forklarer meg ting" er også skarpere enn det som er vanlig i Norge i dag. Samtidig er noe av problematikken så universell at det er viktig å tilegne seg innsikt i denne.

En hendelse som går igjen som en rød tråd mer eller mindre i samtlige av de ni essayene i samlingen, er den franske toppolitikeren Strauss-Kahns overgrep på en svart stuepike på et hotellrom i New York. På tidspunktet da overgrepet fant sted, i mai 2011, var han leder av Det internasjonale pengefondet. Til tross for at flere lignende saker dukket opp i kjølvannet av denne saken, ble Strauss-Kahn ikke dømt. Årsaken var at stuepiken ble tatt i en løgn, og dermed gikk hele hennes troverdighet ad dundas. Underveis i etterforskningen måtte hun tåle å bli fremstilt som prostituert i media, hvilket er et faktum som faller på sin egen urimelighet. Okke som - saken veltet Strauss-Kahns internasjonale karriere ...

I tittelessayet "Menn forklarer meg ting" er forfatteren i et selskap. Verten røper at han vet at hun har skrevet "et par bøker". "I samme tonefall som man bruker når man vil oppmuntre en venns sjuåring til å fortelle om blokkfløyteøvingen sin, spurte han: "Og hva handler så de om?" (side 9)

Forfatteren, som på det tidspunktet hadde gitt ut 6-7 bøker, valgte å snakke om den siste boka si - "River of Shadows: Eadward Muybridge and the Technological Wild West", som handler om tiden og stedets splittelse og industrialiseringen av hverdagslivet. Hun hadde knapt nevnt Muybridge, før verten ivrig avbrøt henne og spurte om hun hadde hørt om den svært viktige boka om Muybridge som kom ut tidligere i år ...

"Jeg var så fanget i den tildelte rollen som uvitende ungpike at jeg var mer enn villig til å vurdere muligheten av at det var kommet ut en annen bok om samme tema mer eller mindre samtidig med min, som jeg på en eller annen måte hadde unngått å få med meg. Han satte straks i gang med å fortelle meg om denne svært viktige boka med den selvbegeistrede minen jeg kjenner så godt til fra belærende menn; blikket stivt rettet mot hans egen autoritets fjernt skimrende horisont." (side 10).

Venninnen hennes gjentok intet mindre enn fire ganger at det faktisk var hun - Rebecca Solnit - som var forfatteren bak aktuelle bok om Muybridge, før verten fikk dette med seg og ble askegrå i ansiktet. Det viste seg at han ikke en gang hadde lest boka ... som hun hadde skrevet ... Ikke en eneste gang hadde det slått ham at hun i det minste kunne vite mer om tematikken enn ham, eller hva hennes bok om Muybridge faktisk handlet om. Før han igjen - helt uanfektet - gjøv løs på temaet igjen og foreleste videre ... Etterpå kunne de le av det, men det var først da de hadde ham utenfor sin hørevidde. Offentliggjøringen av dette essayet har ført til at begrepet mansplaining ble født.

Hvem har ikke opplevd det samme? tenker jeg. Mens mange menn nødig vil bli belært av kvinner og er snar til å påpeke at de blir nettopp dét dersom vi kvinner skulle prøve oss på noe som ligner ... Som om det skulle være noe nedverdigende i det hele - fordi det er en kvinne som snakker, mener jeg.

Tematikken i de øvrige essayene er kvinners stilling, vold i og utenfor ekteskapet, kvinners angst for å bli voldtatt og hvilke tiltak som gjerne blir igangsatt for å gi kvinnene økt sikkerhet. I stedet for å ta fatt i mennene som skaper denne utryggheten, blir kvinnene anmodet om å holde seg hjemme etter mørkets frembrudd, ikke kle seg for utfordrende osv. - som om det sto i deres makt å forhindre det hele. Solnit nevner også at den hyppigste dødsårsak for gravide kvinner i USA er vold utøvd av den vordende far.

I essayet "Woolfs mørke" (side 65 flg.) kommer hun inn på Virginia Woolf-sitatet "Fremtiden er mørk, og det er vel stort sett det beste en fremtid kan være, tror jeg." Folk flest er redd for mørket, selv om det er om natten "at elskoven finner sted, ting smelter sammen, endrer seg, blir fortryllet, vekket til liv, befruktet, besatt, frigitt, fornyet". (side 66)

"Woolf frigjør teksten, fantasien og romanfiguren for siden å kreve samme frihet for oss, og da særlig for kvinner. Her er vi ved kjernen av det hos Woolf som har vært mest inspirerende for meg: Hun feirer alltid en frigjøring som ikke er offisiell, institusjonell eller rasjonell, men som handler om å gå utover det kjente, det trygge og vante, og ut i en større verden. Hennes krav om frigjøring for kvinner var ikke først og fremst at de skulle kunne holde på med de samme institusjonelle tingene som menn gjorde (og som kvinner nå også gjør), men ha full frihet til å streife omkring, både i geografien og i fantasien." (side 78)

Når man snakker om Woolf og frihet, kommer man selvsagt ikke utenom essayet "Et eget rom". (Linken fører til min bloggomtale av dette essayet.)

I essayet "Kassandra-syndromet" (side 83 flg.) kommer Solnit inn på det generelle problemet som kvinner har med å bli trodd. Altfor ofte settes merkelappen "hysterisk" og "subjektiv" på kvinners uttalelser. Begrepet Kassandra-syndromet er hentet fra mytologien. Kassandra var Helena av Trojas vakre søster. Hun ble rammet av en forbannelse som ga henne evnen til å komme med presise forvarsler som ingen lyttet til. Hun ble ansett som gal og løgnaktig ...

"Jeg har tenkt en del på Kassandra under denne seilasen på kjønnskrigenes krappe sjø fordi troverdighet er en så avgjørende faktor i slike kriger og fordi kvinner så ofte beskyldes for å mangle noe grunnleggende på det feltet." (side 83)

Selv om Norge er et land hvor det kjennes relativt trygt å være kvinne, viser det seg at det knapt finnes en kvinne som ikke har opplevd seksuell trakassering fra menn i en eller annen variant. Når dette skjer i yrkesmessig sammenheng, tenker vi at det kanskje er lettere å håndtere, mens sannheten er at det antakelig er omvendt. Ofte er makt en vesentlig faktor, og når det ikke en gang nytter å ta opp en slik problematikk med en mannlig sjef som selv er engstelig for vedkommendes makt, så er det som regel lite man kan gjøre. Sviket blir på et vis dobbelt.

Solnits essaysamling er full av eksempler på kvinners tilkortkommenhet på dette området. Hun "angriper" eller forsøker å ansvarliggjøre menn som har besvart kampanjen #YesAllWomen med det passive #NotAllMen til å komme mer aktivt på banen. Det holder ganske enkelt ikke at menn repliserer "men jeg er ikke sånn". De må ta mer aktiv del i den holdningsendringen som må til for å få bukt med volden som truer kvinner, og som i all hovedsak kommer fra menn. Det første man bør gjøre er å slutte å latterliggjøre kampanjen, der Solnit har sett litt for mange eksempler på at menn blir mer rasende på emneknaggen #YesAllWomen enn det som blir gjort mot kvinner. Solnit vil også til livs at vold mot kvinner fremstilles som hverdagsovergrep gjort av avvikere. Til det er volden for utbredt og for hyppig. Det dreier seg om generelle holdninger mot kvinner, og det er her vi må begynne å jobbe.

"En politimann i Toronto fortalte under et foredrag for kvinnelige studenter om sikkerhet på et universitet at de ikke måtte kle seg som ludder (sluts). Kort tid etter ble Slutwalks et internasjonalt fenomen, blant hovedsakelig unge, ofte lettkledde damer som tok tilbake det offentlige rommet (ganske likt Ta natta tilbake-vandringene på 1980-tallet, bare med langt mer leppestift og mye mindre klær). Unge feminister er en spennende gruppe: smarte, modige og humoristiske når de forsvarer sine rettigheter og krever å få ta plass - og med det endrer samtalen.

Politimannens "ludder"-kommentar var et ledd i universitetets strategi for å fortelle de kvinnelige studentene hvordan de skal forbli trygt i eskene sine - ikke gå der, ikke gjør sånn - fremfor å fortelle de mannlige studentene at de ikke skal voldta. Dette er en av voldtektskulturens bestanddeler. Men det oppsto en landsomspennende bevegelse, som hovedsakelig var organisert av kvinnelige collegestudenter, mange av dem selv offer for campusvoldtekter, som presser frem justeringer i universitetenes prosedyrer for å håndtere slike overgrep. Det samme gjelder en bevegelse rettet inn mot økningen av seksuelle overgrep i militæret, som også har lykkes i å tvinge frem reelle praktiske endringer og rettsforfølgelse." (side 121-122)

Jeg håper at jeg gjennom ovennevnte eksempler og sitater har fått frem at dette er en må-lese-bok - rett og slett obligatorisk, både for kvinner og menn! Solnit skriver presist og saklig, og det er spennende og lærerikt å følge hennes tankerekker i denne essaysamlingen. Boka er høyst aktuell og relevant - også for norske kvinner og menn!

Anbefales!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Språk er makt. Når man omtaler tortur som "forsterkede forhør", eller drepte barn som "utilsiktet tap", svekkes språkets evne til å formidle mening, til å få oss til å se, føle og bry oss. Men dette kan brukes begge veier. Man kan benytte ordenes makt både til å begrave mening og til å grave den frem. Hvis man mangler ord for et fenomen, en følelse eller en situasjon, får man ikke snakket om det, hvilket betyr at man ikke kan møtes for å diskutere det, langt mindre endre noe.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

I think a lot about that obliteration. Or rather that obliteration keeps showing up. I have a friend whose family tree has been traced back a thousand years, but no women exist on it. She just discovered that she herself did not exist, but her brothers did. Her mother did not exist, and nor did her father's mother. Or her mother's father. There were no grandmothers. Fathers have sons and grandsons and so the lineage goes, with the name passed on; the tree branches, and the longer it goes on the more people are missing: sisters, aunts, mothers, grandmothers, great-grandmothers, a vast population made to disappear on paper and in history. Her family is from India, but this version of lineage is familiar to those of us in the West from the Bible where long lists of begats link fathers to sons. The crazy fourteen-generation genealogy given in the New Testament's Gospel According to Matthew goes from Abraham to Joseph (without noting that God and not Joseph is supposed to be the father of Jesus). The Tree of Jesse—a sort of totem pole of Jesus's patrilineage as given in Matthew—was represented in stained glass and other medieval art and is said to be the ancestor of the family tree. Thus coherence—of patriarchy, of ancestry, of narrative—is made by erasure and exclusion.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Nonfiction has crept closer to fiction in our time in ways that are not flattering to fiction, in part because too many writers cannot come to terms with the ways in which the past, like the future, is dark. There is so much we don't know, and to write truthfully about a life, your own or your mother's, or a celebrated figure's, an event, a crisis, another culture is to engage repeatedly with those patches of darkness, those nights of history, those places of unknowing. They tell us that there are limits to knowledge, that there are essential mysteries, starting with the notion that we know just what someone thought or felt in the absence of exact information.

Often enough, we don't know such things even when it comes to ourselves, let alone someone who perished in an epoch whose very textures and reflexes were unlike ours. Filling in the blanks replaces the truth that we don't entirely know with the false sense that we do. We know less when we erroneously think we know than when we recognize that we don't. Sometimes I think these pretenses at authoritative knowledge are failures of language: the language of bold assertion is simpler, less taxing, than the language of nuance and ambiguity and speculation.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Bokelskere som følger boka

63 bokelskere følger dette verket.

Se alle bokelskere som følger dette verket

Du vil kanskje også like

  • "De forvandlede" av Gabriel Michael Vosgraff Moro
  • "The white book" av Kang Han
  • "Alle andre" av Sally Rooney
  • "Flammealfabetet" av Ben Marcus
  • "Vampyr" av Steffen Kverneland
  • "Argonautene" av Maggie Nelson
  • "Såpass må du tåle - sex, krenkelser og offentlig debatt" av Heidi Helene Sveen
  • "Om muser og menn" av Marta Breen
  • "Snøstormen" av Vladimir Sorokin
  • "Brev til en ufødt datter - om frihet, sex og søsterskap" av Anne Bitsch
  • "Europeana - en kort historie om det tyvende århundret" av Patrik Ouredník
  • "Half bad - bok 1" av Sally Green
Alle bokanbefalinger for dette verket

Andre utgaver