jeg var ei sånn jente
som var seint ute om kveldene
og aldri kom hjem igjen
jeg sykla utfor bakker
med lukkede øyne
og slåss med jenter
som tilhørte en annen gjeng
døden var bare ei blåklokke i hjertet
og det som betydde noe i livet
var det som kom
og det som virkelig betydde noe
var det som aldri kom
lurte på å dra
men visste ikke hvor
lurte på hva som venta meg
lurte på hvorfor jeg var aleine
om jeg gjorde noe feil

sånt man må lære sjøl

ingen lærte meg
å skru rørene fra hverandre
når sluket var tett av matrester
eller skifte dekk på bilen
i tjue minus uten jekk
eller hvordan ikke grine
da gynekologen skrapte borti livmora
med en lang stålsaks
og kjefta fordi jeg skalv i lårene
eller hvordan jeg skulle klare å sove
den første natta
jeg lå med ei jente
hun sovna med hånda mellom låra mine

ingen lærte meg hvordan
jeg skulle snakke til faren min
da han ble 62 og mista hørselen
skulle jeg rope? tegne?
eller bare klemme ham
og legge bort språket for en stund?

hunden som lå påkjørt ved ungdomsskolen
halve kroppen var vekk
men han bjeffa fortsatt
helt til sjåføren ikke orka mer
og satte bussen i revers

ingen lærte meg
at himmelen er begynnelsen
og kanskje slutten
og at de som dør
plutselig dukker opp
og snakker til deg
når du er nede i kjelleren

ingen lærte meg
hvor jeg skulle gå
da du gikk fra meg
eller hva jeg skulle gjøre
for å få deg tilbake
det er sånt man må lære sjøl

men her er jeg
og der sitter du
vi har lært

ingen lærte meg
hvor jeg skulle gå
da du gikk fra meg
eller hva jeg skulle gjøre
for å få deg tilbake
det er sånt man må lære sjøl

jeg flytta
fra by til by
men landskapet
inni meg
var alltid det samme

vi deler en slank Carlsberg
kona og jeg
og forteller små historier
fra dagen som har gått
og går gjennom regnskapet
og sørger for at alt går opp
slik at vi for alltid kan
ha det akkurat
sånn