«Den siste gangen jeg sier god natt til deg vet jeg ikke at det er siste gangen jeg gjør det. Om jeg hadde visst det hadde jeg sannsynligvis lagt mer energi i avskjeden. Kysset deg, fortalt deg hvor høyt jeg elsker deg, hvor lei jeg er meg for måten jeg har behandlet deg på de siste månedene. Isteden løfter jeg forsiktig katten ut av Ivans bæresele og slipper henne ned på gulvet. Sier at jeg tror at jeg går og legger meg hos Ivan. Jeg trenger ikke å forklare hvorfor, vi vet begge to at han snart kommer til å våkne og rope på meg, på melken i brystene mine. Du protesterer ikke. Med blikket fortsatt festet til dataskjermen lar du meg gå og jeg gjør det, jeg går, for aller siste gang går jeg fra deg. Jeg tror at vi skal ses i morgen tidlig. Det gjør vi ikke. Vi ses aldri mer.
Den siste gangen jeg sms-er deg handler det om Ivan, jeg skriver at jeg tror at han har nattskrekk og du svarer ikke på sms-en. Jeg tenker at vi skal snakke mer om det i morgen.
Den siste natten jeg sovner, i et soverom tilgrensende til ditt, sovner jeg i troen på at vi har tusentalls dager foran oss. Det har vi ikke. Denne natten er vår siste natt sammen. Vi tilbringer den ikke sammen.»

Romanen til Carolina Setterwall La oss håpe på det meste er selvbiografisk. Den var månedens bok i Bokklubben for noen uker siden:

«Det er en søndag i oktober, Carolina og Aksel er trøtte etter en dårlig natts søvn. Stemningen er ikke god. Aksel setter seg som vanlig med pc-en. Carolina bestemmer seg for å legge seg på rommet til deres åtte måneder gamle sønn. Neste morgen går hun inn til Aksel med sønnen i armene. Hun kan ikke tro det hun ser: mannen hennes ligger død i sengen.«

Romanen er på 408 sider, den ble utgitt i 2018 og på norsk i 2019. Romanen handler om sjokket, sorgen og det å måtte leve videre Vi får også vite om livet med Aksel. Tvilen hun hadde om hans kjærlighet til henne var like sterk som den hun kjente til han, og hvor ulike de var med hensyn til fremtiden. De var på ulike steder i livet sitt. Han ville leve i nuet, hun ville hele tiden fremover. Det var hun som ville kjøpe leilighet, ha kjæledyr og som ville ha barn. Mars 2013:

«Vi har nærmet oss emnet for, men aldri avsluttet samtalen ordentlig eller blitt enige. Tid har gått. Måneder har blitt til år. Jeg har ikke vært tydelig, du har ikke vært lysten og det har gjort for vondt å få oss gjennom hele samtalen fra start til slutt. Det har føltes litt som å fri – hva gjør man hvis ens elskede takker nei til et frieri? Jeg har ikke vært klar til å betale den prisen. Ikke før nå.
I år fyller jeg 35 og jeg vil ha et barn. Jeg vet det. For lenge siden hevdet jeg at jeg ikke ville, for noen år siden år siden sa jeg ikke visste, en stund senere lot jeg som om det ikke var noen hast, men nå går det ikke lenger. Jeg vil ha et barn og hvis du ikke vil ha barn med meg, eller i det minste prøve å få et, så kommer jeg til å måtte forlate deg. Vi må snakke om det. Jeg har båret det inni meg for lenge og selv så lite jeg har lyst til å belaste deg er du nødt til å være med i regnestykket, det må opp og ut.»

Skyldfølelsen hun kjenner på om hun presset han for hardt og om det kan ha medvirket til at hjertet hans sviktet slik at han døde. Oktober 2014:

«Ute hos broren din brister det for flere av oss. Vi veksler på å få gråteanfall. Ved kjøkkenbordet får jeg mitt første. Jeg kan ikke la være å gråte høylytt, som et lite barn, og forklarer alle som er samlet der – lillebroren din har sluttet seg til oss i likhet med mamma og to av mine nærmeste venner - hvor ussel jeg har vært som menneske og kjæreste i den siste tiden. Jeg er sikker på at det er jeg som har drept deg. Det er min feil, om ikke direkte så i det minste indirekte, at du døde. Hjertet ditt orket ikke belastningen av et liv sammen med meg. Aldri kunne jeg slutte å piske deg fremover i et tempo du ikke trivdes med. Du signalerte flere ganger at du var utmattet. Jeg fortsatte å drive på. Hjertet ditt brast leg fikk det til å briste. Bokstavelig talt. Alt er min feil.Jeg kan aldri tilgi meg selv for dette. Jeg har drept et menneske. jeg har drept Ivans far. Ivan kommer aldri til å få en oppvekst med to foreldre nå. Alt er min feil.»

Her i radioprogrammet Salongen 23 februar 2019 er Carolina Setterwall gjest

«Vi snakker med fangirl og skyldkjær debutantforfatter Carolina Setterwall om forelskelse, sorg og om at det aldri bare vil eksistere fine, snille og rene følelser i oss. Vi deler eselører og lurer på hvorfor vi bærer traumer som smykker. Debutforfatteren svarer på noen av sine egne spørsmål fra den gripende boken «La oss håpe på det beste».»

Romanen La oss håpe på det beste er en sterk og intens fortelling som de fleste som leser kan gjenfinne noe fra eget liv selv om man ikke har opplevd det samme som Carolina opplevde. Når en hendelse vi ikke kan velge styrer våre liv inn på en annen vei enn den vi har sett for oss. Det blir et annet bilde av livet vårt enn vi hadde håpet på. At vi må godta at det livet vi lever ikke er det beste, men godt nok.

Jeg anbefaler romanen og jeg anbefaler radioprogrammet.

Link - omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Håp er viktig!

Har nettopp avslutta ei bok som er prega av sterke kjensler, stor sorg- men håpet gjer det vonde og vanskelege litt lettare.
Det er den første boka av Carolina Setterwall, og det verkar svært personleg og sjølvopplevd.

Carolina og Aksel levde godt saman - med både gleder og sorger - og hadde saman vesle Ivan som gret litt i meste laget. Når Ivan er 8 mndr gamal, finn Carolina Aksel død i senga om morgonen.
Sorga og fortvilinga tek nesten knekken på henne. Einsemd, sjølvbebreiding og fortviling gjer dagane vonde. Heldigvis hadde ho folk rundt seg som kunne trå til når det vart nødvendig.

Likte boka nesten heilt gjennom, synest kanskje det ikkje hadde skada å redusere litt...Men, ho skriv godt.
Kanskje ei bok som kan egne seg til diskusjon om korleis det er å miste nokon som står ein svært nær?

Temaet i boka er sorg, og det å leve videre etter et dødsfall i familien. Carolina sliter med skyldfølelse, men gjør sitt beste for at sønnen Ivan skal ha det bra etter at faren dør.

En viktig bok som lar deg sitte igjen med mange tanker i hodet. For meg ble det litt lite spenning i historien.

Les hele omtalen her

Kjører på med samme plan som tidligere, med å lese 52 bøker i året.

Bøker lest i 2019