Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Ela er 26 år og redd for å åpne seg for andre. Nølende nærmer hun seg den gamle, skrøpelige vaktmesteren og hunden hans Sniff. Men Ela er ikke bare redd for nærhet. Hun er også impulsiv og full av innestengt kjærlighetslengsel, og når hun vet hva hun vil, kan ingen stoppe henne. Det får Jimmy erfare, for han prøver å stenge henne ute.
Omtale fra forlaget
Dette er en morsom og sørgelig roman. Fortellingen om Ela er smertefull, for å åpne seg for andre, er å risikere mye, og å akseptere forandring krever stort mot. Men Ela er ikke bare redd for nærhet. Hun er også impulsiv og sint og full av innestengt kjærlighetslengsel, og når hun vet hva hun vil, kan ingen stoppe henne. Bare spør Jimmy, for han vet hvordan det går når man prøve å stenge henne ute. Da finner hun bare en stige for å komme seg inn, men ramler selvsagt ned og holder på å slå seg i hjel.
Da har man ikke noe valg. Da er det bare å slippe henne inn, i huset sitt og i hjertet sitt.
Forlag Damm
Utgivelsesår 2004
Format Innbundet
ISBN13 9788204086846
EAN 9788204086846
Omtalt sted Sverige
Språk Bokmål
Sider 282
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg tror ikke på meningen med livet, jeg tror bare på liv med mening.
Det er natt og jeg sover ikke. Jeg tenker på hud. En manns hud. Må ikke tenke sånn. Må ikke lengte. Lengsel er ondt. Lengsel er reklame som ikke holder hva den lover. Relasjoner betyr arbeid. Man må inngå kompromisser. Jeg vil verken arbeide eller inngå kompromisser. Jeg vil leve. Være vill, fri, gal. Uten løfter som kommer til å gå i stykker.
Jeg går i snøen ved siden av den oppmåkte stien. Lyden av snø mot føttene gjør meg lykkelig. Jeg kan gå i snø en hel dag og bare høre på lyden. En gang gjorde jeg det akkurat her, og etter en stund kom en dame ut av huset og spurte hva jeg holdt på med. Antagelig hadde hun sittet og glodd på meg en lang stund og hisset seg opp over at jeg ikke gikk normalt, det vil si fra punkt A til punkt B og deretter ut av synsfeltet hennes. Uansett sa jeg at jeg hadde en mani for lyden av snø og spurte om det var forbudt. Hun stirret på meg, gapte, lukket munnen, ristet på hodet og gikk inn igjen.
Jeg ser utover Plattan. Ennå er det ingen gærninger å se. De ruger vel dypt nede i hulene sine. Venter på å klatre opp i lyset og bli misforstått av de vanlige som er så gærne at de starter krig og stresser seg i hjel for penger.
"Hva gjør du når du ikke jobber her?" spør han.
Halsen synker sammen. Gud så slitsomt. Må jeg bable om mitt? Mitt triste. Mitt grå.
"Jeg går tur med naboens bulldog som har pacemaker, fyrer jeg av, og så hører jeg på lyden av snø mot føttene og jeg klatrer over forbudte gitre og snauer meg fordi jeg har angst og da får jeg mer angst selv om jeg ikke vet hvorfor og så grubler jeg over hva jeg skal gjøre med resten av mitt liv før jeg dør og blir til ingenting. Du da?"
Har begynt å legge merke til alle bøker med ordene "kunsten å ..." i tittelen og har oppdaget at det er forbløffende mange av dem, så derfor samler jeg dem i ei lita lista! Bare på gøy. Mp også innrømme at jeg har til gode å lese de fleste av disse