Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Beretningen om Makkaur, et lite øysamfunn så langt nord og øst det er mulig å komme i verden. Her vokser Armand opp, omgitt av merkelige og sårbare skikkelser som alle har søkt tilflukt der. Armands liv blir en jakt på sammenheng og tilhørighet.
Omtale fra forlaget
En frodig og poetisk fabel, et moderne eventyr full av råskap og satire, komedie og tragedie - og en inntrengende skildring av jakten på sammenheng og tilhørighet i livet. Hvorfor forsvant Armands mor? Hvem er den underlige gutten som stirrer opp av sengen med skinnende øyne? Hva skyldes de fryktelige skjelvene som rister øya for første gang på tusen år? Dette er beretningen om Makkaur, et lite øysamfunn så langt nord og øst det er mulig å komme i verden. Her vokser Armand opp, omgitt av merkelige, sårbare og fargerike skikkelser som alle har søkt tilflukt der; den trøstesløse Kommandanten, den mysteriøse Zagorsky, den djevelske og elskelige Claus, som vil bygge verdens lengste underjordiske tunnel og redde Makkaur fra undergangen.
Forlag Tiden
Utgivelsesår 1998
Format Heftet
ISBN13 9788210043550
EAN 9788210043550
Språk Bokmål
Sider 323
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det SKJER mye i denne boka. Men en sammenhengende handling å engasjere seg i, det mangler den totalt.
Alt foregår på øya Makkaur i Nord-Norge omtrent på vår tid, hvor vi følger gutten Armands liv. Han lurer på hvem som moren hans var/er. Han lurer også på hvem som er faren til vennen Bork. Det skal bygges en tunnel for å knytte øya til fastlandet. Armand krangler med faren sin. Armand blir mobbet. Folk dør på spektakulære måter. To-tre halvgamle menn sier livskloke ting på eksotiske lokasjoner. Og så videre.
Denne boka jobber hardt for å skape atmosfære og mystikk, men jeg synes den var et sammenkok av elementer som ikke drar i samme retning. Det snør, blåser, mugner, blir varmt, kaldt, overskyet og grått om hverandre. Det er mye skildring av hvordan folks ansikter er når de sier det ene og det andre. Til slutt var det fullstendig likegyldig hva som skjedde med både Armand, øya og alle folkene der.
Men hey - boka har i snitt terningkast fem, og folk med større horisonter og mer kullsyre i brusen enn meg vil sikkert synes den er storartet.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketMange år senere tenker du: Å stå på en båt i stjerneskinn, i skyggen av det veldige styrhuset, og høre dunkene fra båtens hjerte og det kjølige vannet som slipper baugen og glir tilbake dit det kom fra - nesten uten en lyd - bare denne stille sildringen som like gjerne kunne ha vært stjernelys som rant - det er livet. Det er livet dette, men du bryr deg ikke om det nå. Du skifter vekten fra den ene foten til den andre. Den kalde luften svaler deg og gjør deg mindre trett. Kanskje tenker du at du skal gjøre denne reisen en gang til. Når du blir stor. Når du blir rik. I en annen tid. Men du kommer aldri til å gjøre det. Kanskje tenker du at neste gang skal jeg holde rundt livet til en jeg elsker og vi skal stå på dekk hele natten. Men det blir ikke noen neste gang. Hvor mange netter i livet står du på dekket av en båt i stjerneskinn? Én gang. Hvor mange ganger rødmer du, hvor mange ganger ler du, hvor mange ganger står du livredd foran en gammel manns dør? Alt har et tall for deg. Det er mindre enn du tror. Alle soloppganger. Alle båtturer i stjerneskinn. Alle kyss. Alt har et tall.
"Hvis du er død," sa han, "hvorfor er du her da? Og hvorfor er du ikke her?"
Alt i naturen var uten besvær. Det var ikke forbundet med noen problemer å være en stein. Fiskene hadde nok med å passe seg for større og slemmere fisker. Solen visste hva den hadde å gjøre, skinne, skinne som faen. Bare mennesket gikk forvirret rundt og skjønte ingenting. Hvorfor var det så problematisk å være menneske når alt annet var så tilsynelatende lett? Så vanskelig var det å leve, så enestående omstendelig og intrikat, at man nesten måtte tro at det var et poeng i at det var slik. Men hvilket?
Morgenen etter lå sneen der. En hel øy slo vinduene opp mot solen også var det ingen sol. Det var som om det var foregått en konspirasjon. Uten en lyd hadde verden kledd seg om. Lyset var sterkt og hvitt og alle detaljer visket ut. Håpet brast i samme øyeblikk man sto der og stirret utover forræderiet. Sommeren var skjult for alltid. Det var ikke annet å gjøre enn å trekke vinduet igjen.