«I en bjørkelund øst for Kirkenes mellom Elvenes og Jarfjord ligger Boris Gleb. Når Fader Tshikoldin ringer til gudstjeneste i kalde, klarer vinterkvelder, og vinden kommer fra sydvest, hører Kaare klokkene i den lille russiskortodokse kirken med de fremmedartede løkkuplene. Han facineres av sølvtonene i klokkeklangen, og han tenker på de gangene han har fått bli med morfar dit og hilse på Fader Tshikoldin, den russiske presten der nord før revolusjonen. En gjestmild patriark som liker brennevind, og er glad i sin lille, tykke kone og sine mange barn. Rundt den lille rødmalte kirken med løkkuplene står lave stuer, som skoltesamene bor i. – De var som andunger rundt moren, tett i en mørk flokk i den svarte Finnmarksnatten, skriver Kaare siden om husene i Boris Gleb.»

Sitatet over er fra boken Kaare Espolin Johnson Lengselens billeddikter av Bjørn Tore Pedersen. Boken ble utgitt i 2007. Utgaven jeg har kjøpt og lest er tredje opplag fra 2010. En utrolig flott bok der naturlig nok bildene til Kaare Espolin Johnson har fått stor plass.

«-Livet har vært som en billedbok for meg, sa Kaare første gangen jeg møtte han. Det var en vinterdag i 1982 i Svolvær, og jeg skjønte at det var jo nettopp hva bildene hans handler om, - livet, - det livet han levde. Bildene til Kaare Espolin bygger på hans erindringer og assosiasjoner. Om noe han enten hadde opplevd selv, eller blitt fortalt av andre. Episoder og hendelser som hadde gjort inntrykk, og festet seg hos han gjennom et langt kunstnerliv. Han fortalte meg om det bakenforliggende i bildene sine, om hva som skjuler seg bak de syv blåner, og om lengsel, som noe godt. Og han kunne også ta seg frihet til å dikte i bildene. Der han mente det var på sin plass. Hvor mange forskjellige bilder Kaare skapte? Jeg tror ikke han viste det selv.»

Om bildet på bokomslaget:

«En dag vandret vi barn langt over grensen. Reinmosen lyste merkelig i vårlyset, og småtjønnene speilet trofast av månesigden…Tenkte også på den gamle, vakre tro at hver menneske har et godt fylgje. Derfor laget jeg denne gutten lys, med drømmen i seg, skriver Kaare om dette motivet, som får tittelen Vårnatt på fjellet og senere Vårnatt, men som blir hetende Fylgje.»

Boken er presentert slik her hos Bokklubben der jeg kjøpte den:

«I denne boka om Kaare Espolin Johnson (1907-1994) er det bildene som danner utgangspunktet. Forfatteren forteller om Johnsons liv og kunst i tekst og bilder. Johnson vokste opp i Finnmark og han utviklet sitt eget utrykk og sin egen teknikk, på tvers av alle ismer og moteretninger. Av den svarte billedflaten risset han frem lyset som han lot naturen og menneskene stige ut av. Bildene bygget på hans egne erindringer og assosiasjoner, episoder og hendelser som hadde gjort inntrykk og festet seg hos ham. Denne utgaven utgis i anledning hundreårsmarkeringen av kunstnerens fødsel. Med registre over viktige årstall for kunstneren, utstillinger, bilder i Nasjonalgalleriet, illustrasjoner, dekorasjoner, stipend og priser.»

Omtalen over treffer veldig godt hva angår bokens innhold. Jeg kunne lite om Kaare Espolin Johnson som person og livet hans. Det samme gjelder hans kunstneriske virke. Når man leser slike bøker, er det ofte tanken kommer om hvordan livet til vedkommende hadde blitt om det og det ikke hadde skjedd i livet deres. Tanker som av og til er til stede om eget liv.

En periode av livet til Kaare Espolin Johnson som var med på å forme livet hans, er hvordan han opplevde å gå på middelskolen i Bodø dit familien flyttet i 1919. Han lengter tilbake til Finnmark, og særlig til Jarfjord, morfarens gård i Sør-Varanger. Kaare blir gjort narr av på grunn av dialekten. Plassert på bakerste rad. Brillene han gikk med hadde minus åtte. Men det er ikke nok til at han klarer å følge med på fremme på tavlen. Kaare er også uvillig å gå med dem fordi han blir mobbet og kalt for Brille-Jesus.:

«Lærerne på Bodø middelskole mener Kaare er evneveik. At han ikke er istand til å se hva som står skrevet på tavlen, er det ingen som bryr seg noe særlig om. Det kommer heller ikke på tale å flytte ham fram på forreste benk, for der skal de flinkeste elevene sitte. Kaare har vanskelig for å konsentrere seg om undervisningen. Han lar førstegradsligningen seile sin egen sjø og får timene til å gå ved å tegne båter, hav og fjell i regneboken. Lærer Fladmark rister oppgitt på hodet: - Du Kaare jeg får nok putte deg i en eske og sende den som pakkepost tilbake til Jarfjord, - merket UBRUKELIG:»

Kaare får til slutt sin middelskoleeksamen som privatist. Karakteren T (tilfredsstillende) i tegning er han misfornøyd med.

«Under en vinterstorm bryter Bodøs el-forsyning sammen. Hele byen ligger i mørke. Hjemme i Fredensborggården sitter Kaare i den halvopplyste stuen og lytter på stormen som herjer derute. Et stearinlys kaster underlige skygger over tegneboken som ligger foran han på bordet. Han får en idé, river løs et av arkene og holder det inntil flammen, til den hvite papirflaten er dekke med sot. Med en stoppenål han låner av sin mor, skraper han i det sorte. Slik maner han fram lyset, spinkelt og svakt, der han arbeider seg sakte ut av mørket, med tynne små streker mot det hvite. For han er det en helt ny måte å tegne på. Og han opplever at den er som skapt for hans dårlige syn. Det fødes en billedkunstner i Bodø denne kvelden. Men det vil ennå gå noen år før Kaare erkjenner at dette skal bli hans måte å uttrykke seg på.»

Kaares levde et godt liv selv om det svake synet satte grenser for han. Økonomien var ikke den beste for han og familien i begynnelsen av livet. Det er fristende å tenke om han hadde blitt den store kunstneren han ble uten det svake synet. Det er lett i så måte å sammenligne Kaare Espolin Johnson med en annen stor kunstner, Kjell Aukrust som jeg skrev om i foregående innlegg. Aukrust var det man i dag kaller for skoletaper, mest sannsynlig på grunn av dysleksi. Tankevekkende med tanke på hva disse to skapte og kunsten de har etterlatt seg.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget